Aldersgrenser på sosiale medier kan umiddelbart virke riktig, men er først og fremst et uttrykk for politisk avmakt forkledd som handlekraft. Som så ofte ellers er politiske grep velmente, men et forbud kan fort gjøre mer skade enn nytte. Samtidig er Fremskrittspartiets reaksjon mot regjeringens forslag om 16-års grense på sosiale medier som et angrep på ytringsfriheten et feilspor.
Til det siste først. Ytringsfrihet er friheten fra forfølgelse for sine ytringer. Ikke bare begrenser det myndighetene fra å forby eller forfølge kritikk og demokratisk debatt, det forplikter også myndighetene til å beskytte de som ytrer fra forfølgelse og vold. Det er en grunn til at politiet slår ring rundt innvandringsfiendtlige SIAN når de demonstrer. Det er ikke for å beskytte ytringen, men de som ytrer.
Ytringsfrihet medfører heller ikke en plikt til å gi alle en plattform, enten det er en talerstol på 17. mai, publisering av kronikker i redaktørstyrte medier eller tilgang til digitale kanaler og sosiale medier.
Kjernen i aldersgrensen er både et ønske om å beskytte barn og unge mot skadelig innhold, men også forebygge mot psykisk uhelse. Dette er ikke uten grunn. Det finnes talløse eksempler på at unge har blitt utsatt for mobbing, overgrep eller selvskading forsterket av algoritmer. I tillegg fremstår det som at dagens unge er en generasjon som er mindre robust enn tidligere. Selvsagt ønsker vi å gjøre noe. Problemet er når dette noe ikke løser problemet.
Det finnes økende evidens for at sosiale medier kan være skadelige for enkelte barn. Men påstanden om at de er en hovedårsak til dårlig psykisk helse, er ikke entydig dokumentert. Da er et generelt forbud for inngripende. Dessuten tyder erfaringer fra andre land på at barn og unge raskt finner måter å omgå aldersgrenser på. I tillegg vil unge som bryter forbudet og vet at de gjør noe ulovlig, antakeligvis vegre seg mer for å si fra enn de allerede gjør i dag. Det betyr økt risiko for barna og falsk trygghet for foreldre og myndigheter.
Et forbud fører også til utfordringer med grensedragninger. I Australia har myndighetene innført aldersgrense på sosiale plattformer som Facebook, TikTok og Instagram, men ikke på meldingstjenester som WhatsApp eller online spilltjenester. Dermed kan unge trekkes mot mindre regulerte plattformer, med større risiko. En 16-årsgrense vil heller ikke fjerne utfordringene. Den vil bare utsette dem.
For mange unge handler også bruk av sosiale medier om identitet og fellesskap. Den rørende filmen Ibelin forteller historien om Mats Steen som fikk leve et rikt liv i et digitalt fellesskap, selv om han satt alene i rullestol i årene før han døde bare 25 år gammel.
For mange unge er sosiale medier nemlig også et sted for tilhørighet, informasjon og utforsking, særlig dem som føler seg annerledes eller utenfor – enten på grunn av bosted, legning eller interesser.
Et forbud løser verken ensomhet, usikkerhet, mobbing eller sosial utestenging. Barna kommer ikke automatisk til å begynne å lese bøker eller klatre i trær bare fordi TikTok ikke lenger er tilgjengelige. Det vi trenger er bedre regulering av teknologiselskapene gjennom strengere krav til moderering av innhold og funksjoner som er designet til å holde oss på skjermen. Dette gjelder ikke bare for barn. Vi ser en digital radikalisering også av godt voksne og stadig flere som dras inn i konspirasjonsteorier på nett. Digital dømmekraft og kritisk tenkning kommer ikke av seg selv etter fylte 16 år. Det må trenes.
Dessuten er personvernutfordringene ved en løsning der ansvaret for kontroll legges på de sosiale mediene selv enorme. Ironien er at dette krever at vi alle må dele flere data med selskaper vi allerede deler for mye med.
En 16 års grense utsetter bare problemene, uten å løse dem. Derfor er et forbud politisk latskap, ikke en løsning. Barn og unge har rett til å delta i det digitale samfunnet. Utfordringen er ikke å holde dem ute, men å gjøre det tryggere å være inne.
