NRK kunne nylig fortelle at avholdsbevegelsen i Rogaland sitter på mellom 100 og 150 millioner kroner i verdier, samtidig som organisasjonen aktivt forsøker å rekruttere ungdom gjennom støtteordninger og prosjektmidler.
Problemet er ikke at de har midler, men hva formuen sier om hvordan store deler av den norske organisasjonsmodellen fungerer.
I teorien oppstår interesseorganisasjoner fordi samfunnet har et problem som må løses, men over tid utvikler mange av dem seg til permanente institusjoner med egne økonomiske og organisatoriske interesser i fortsatt drift. Organisasjonene bygger administrasjon, kommunikasjonsapparat, tilskuddsordninger og kapitalbase. Driften krever naturligvis finansiering, og finansieringen oppnås ved å flagge aktiviteten sin i offentligheten og fremstå viktig. Dermed forsvinner også incentivene til å komme med et positivt budskap om hvor mye bra man har oppnådd.
Følgende interesseorganisasjoner kan enten avvikles eller slåes sammen: Trygg Trafikk, Rusfri Trafikk, Actis, Tobakksfritt, FOKUS, IOGT, Juvente, MannsForum, Nasjonalforeningen for folkehelsen, Kvinnefronten og Norsk kvinnesaksforening. Man kan godt sympatisere med idealene, men man må gjøre en ærlig vurdering av hvorvidt disse organisasjonene har helt eller nesten helt nådd sine opprinnelige mål.
Trygg Trafikk er spesielt relevant ettersom Norge er blant verdens mest trafikksikre land, og likevel baserer organisasjonen seg på nullvisjon. Antall trafikkdrepte er dramatisk redusert sammenlignet med tidligere tiår. Likevel opprettholdes et konstant nivå av moralistiske kampanjer, formaninger, høringsuttalelser og uinteressante medieutspill. Det er lett å se for seg at spalteplassen og finansieringen kunne gått til noe mer samfunnsnyttig.
Ingen organisasjon stemmer for sin egen irrelevans, og ingen administrasjon anbefaler frivillig nedskalering. Dagens modell belønner synlighet, medietilstedeværelse, påvirkningsarbeid og kontinuerlig problemfokusering. Frivillighet, lobbyisme og offentlig oppdragsutførelse glir ofte over i hverandre. Mange organisasjoner mottar offentlige midler samtidig som de bruker betydelige ressurser på å påvirke politikere, media og opinionen for å sikre mer aktivitet, flere tiltak og videre finansiering. Dette anses av mange som en demokratisk styrke fordi frivilligheten på grasrotplan er så god, men når man ser den selvforsterkende effekten av påvirkningsarbeid og støtteinnhenting kan man begynne å lure.
Andre europeiske land har i større grad forstått at mekanismen skaper legitimitetsproblemer.
I Frankrike er myndighetene langt mer restriktive til at organisasjoner med særskilte skattefordeler primært driver politisk påvirkning. I Tyskland finnes riktignok store og kapitalsterke stiftelser, men der er det strengere tradisjon for klare formål, tydelig kapitalforvaltning og større avstand mellom allmennyttig virksomhet og kontinuerlig politisk aktivisme. Norge har utviklet en kultur hvor organisasjonenes eksistens nesten behandles som et gode i seg selv. Jo eldre og mer etablerte de blir, desto mindre legitimt anses det å stille spørsmål ved behovet for dem. Dette er en grov feil.
Når man ser på antall kampanjer, høringsuttalelser og kronikker som produseres av interesseorganisasjoner går tankene videre til redaktørstyrte medier. Hvor stor prosentandel av det daglige innholdet er enten skrevet av eller består av intervjuer med representater for interesseorganisasjoner? Kanskje 30-50%. Det påvirker naturligvis tilliten til og interessen for redaktørstyrte medier når nesten halvparten av innholdet oppleves som irrelevant, av og til også moralistisk/patriarkalsk, for folk flest.
Mange opplever at samfunnsdebatten ikke lenger primært består av spontane borgerstemmer, men av institusjonelle aktører med økonomiske interesser i å holde bestemte problemstillinger varme. Det gir en følelse av maktesløshet og stagnasjon. Det undergraver troverdigheten til organisasjonene og mediene som gir dem en permanent plattform.
Derfor er det på tide med en mer grunnleggende debatt om organisasjons-Norge.
Hvor store kapitalreserver skal interesseorganisasjoner kunne bygge opp før offentlig støtte fases ned?
Hvor stor andel av virksomheten skal kunne brukes på påvirkningsarbeid?
Hvorfor finnes det i praksis ingen mekanismer som belønner organisasjoner for faktisk å lykkes så godt at de blir mindre nødvendige?
Et samfunn som aldri avvikler institusjoner, ender til slutt opp med å finansiere stadig flere systemer som først og fremst arbeider for å opprettholde seg selv. Dette er selvsagt ikke tilfellet i Norge.
