Lørdagen på landsmøtet i Unge Høyre handlet om behandling av kommuneprogram og valg av leder. Her kommer først litt refleksjoner om Ine Eriksen Søreide og skoleflinke ungdommer i Unge Høyre.
Det forteller litt når man må understreke at kommunepolitikk er gøy selv om det kan virke kjedelig. Mer om debattene og avstemningene om programmet «Mellom bakkar og berg» lengre nede.
Ine Eriksen Søreide og de andre skoleflinke
Høyres nye leder Ine Eriksen Søreide var på besøk. Partiledere besøker alltid ungdomsorgansasjonene sine, og med sin bakgrunn som leder i Unge Høyre fra 2000 til 2004, følte Eriksen Søreide seg nok ekstra velkommen.
Hun mente at Høyre må tenke litt nytt og annerledes om politikk. Hun ville løfte temaet om generasjonskontrakten.
– Vi kan ikke ha det slik at de som gjør alt riktig med utdannelse og annet ikke får seg jobb eller kommer inn på boligmarkedet.
Hun hadde nettopp vært i Sverige, og der koster en bolig på 60 kvm 1,1 millioner kr mindre å bygge sammenlignet med i Norge. Regler som hver for seg høres smarte ut, fører til at summen totalt sett blir for høy.
Eriksen Søreide var opptatt av at vi må snu utviklingen som har gjort at 64% av økonomien nå er offentlig. Noen burde kanskje minne henne på at dette skjedde da Erna Solberg var statsminister og hun selv var statsråd?
Hun var også ekstra positivt til EU. Hun kom med en passende kommentar til at hun gjør en del ting som Erna Solberg ikke ville ha gjort.
– Nå er det jeg som er sjefen til Erna, så nå blir det annerledes.
Ine Eriksen Søreide er flink. Skoleflink. Hun sier de riktige tingene, er kunnskapsrik og dyktig. Hun er imidlertid dårlig på det vi kan kalle rødt kjøtt. For et par måneder siden skrev jeg om landsmøtet i FpU. Sylvi Listhaug klarte lett å få stormende applaus flere ganger i talen. Høyres leder er langt unna å vekke tilsvarende entusiasme. Det må da være noe ikke-populistisk som kan få over 200 medlemmer i Unge Høyre til å virkelig applaudere? Spontant.
Det samme slo meg under debattene på landsmøtet. Den ene ungdommen etter den andre går på talerstolen og holder gode, solide og godt forberedte innlegg. De er dyktige. Veldig mange starter med varianter av «Se for dere», noe de øyensynlig har lært på skolering i Unge Høyre. De er lærenemme og gjør det de skal. Høyre har åpenbart en god base her for fremtidige dyktige kommunepolitikere.
Hvor er lidenskapen og kruttet?
Jeg har lyst til å dra en parallell. Jeg er lærer og vant til å sette karakterer. Hele forsamlingen ville dra inn gode 6-ere og 5-ere. Det er imidlertid få eller ingen som ville gitt en lærer lyst til å gi en 7-er eller 8-er. jeg har ofte elever som virkelig briljerer slik at den lysten oppstår. Det er mer slikt i Unge Venstre og FpU, men der er det også en god del 2-ere og 3-ere, noe som mangler i Unge Høyre.
Det Unge Høyre mangler i debattene er de som virkelig kan dra det ekstraordinære ut av sekken som gir høy latter og dundrende applaus, og får landsmøtesalen til å endre mening i løpet av 15 magiske sekunder.
For til og med applausen er skoleflink. Oslo Unge Høyre klapper entusiastisk for alle sine som er på talerstolen. Det er ikke spontant, og godt mulig det er ekte, og det er faktisk veldig fint, men det en innøvd og ut fra det sosialdemokratiske prinsippet om at alle får like mye. Ine Eriksen Søreide får stående applaus når hun ankommer, men det samme får hun som skal presentere lovendringene, og alle andre som oppsummerer ting og tang. Alle skal med.
Det er mer logos enn patos i Uneg Høyre, på godt og vondt. Det er ikke mye lidenskap i innleggene, selvsagt med noen unntak. Hvor er kruttet? Det bør de kanskje tenke over?
Fra bakerste rad ser vi mye. Voteringene går fort, og regnearkene er synlig markert med fargekoder. Grønt betyr for og rødt betyr mot. Det er gode forberedelser. Muligens er det utdelte voteringsanbefalinger fra fylkesledere? Det gir imidlertid mindre rom for å lytte under debatten og for deretter å la seg overbevise av det gode argumentet.
Kanskje er det kommunepolitikkens vesen som gjør det vanskelig?
Mellom bakkar og berg
Unge Høyre rakk å debattere over de fire første kapitlene i programmet, men de rakk bare å votere til og med kapittel 3. Debatten begynte allerede på fredag med diskusjon over kapittel 2 som handlet om kommunestrukturen og tilhørende økonomiske herligheter.
Hovedspørsmålet for mange var hvor mange og store kommuner Unge Høyre ønsker. Spørsmålet skapte faktisk ganske mye engasjement. Innstillingen var et mål om 100 kommuner og at alle kommuner skal ha minst 20 000 innbyggere. Dette var for radikalt for mange.
Tina Revheim minnet om kommuner ikke bare var økonomi, men også identitet. Å legge ned 250 kommuner var mer enn bare en reform. Leander Svea fra Finnmark la vekt på at Norge er et stort land. Vi har kommuner som er like store som Danmark. Er det praktisk at barnehager styres av et sentrum over 400 km unna? Lennart Jenssen informerte om at med innstillingen ville Finnmark bestå av to kommuner. Alta og resten.
– Vi kan ikke tegne opp nye kommuner uten å tenke på mennesker og avstander.
Noen ville ikke tallfeste antall kommuner, og noen slik som Eirik Østby-Døglum mente at 20 000 tusen kun skulle være en hovedregel.
Ved votering lørdag morgen var det litt frem og tilbake angående voteringsrekkefølge. Dette var den eneste gangen ordstyrerne rotet litt før de kom frem til endelige voteringer som fikk solid flertall. Ellers var ordstyrerne svært dyktige og godt forberedt.
Resultatet ble at Unge Høyre vil tegne «kommunekartet på nytt med mål om 200 kommuner i Norge». De ønsker også at «alle kommuner som hovedregel skal ha minst 20 000 innbyggere».
De vedtok for øvrig også et «minstekrav for bystatus skal være minst 20 000 innbyggere i tettbygde steder». Unge Høyre er også klare på motstand mot eiendomsskatt.
Neste kapittel handlet om frihet og ansvar
Det var foreslått å jobbe for parlamentarisk styremodell i kommuner med over 100 000 innbyggere. Det var tatt ut en dissens for å stryke dette. Ellen Stigen Gisleberg var mot styremodellen som en pålagt styringsform. Hun påpekte at Stavanger droppet dette fordi det var for dyrt og Tromsø avskaffet det fordi det var for dyrt. Adrian Nguyen mente at det var tvang å innføre dette. Man burde ha tillit til at kommunene kunne velge selv.
Redaksjonskomiteens leder Sivert Wahlgren Leirbakk opplyste om at Høyre i Tromsø ville gjeninnføre en parlamentarisk styremodell. Det skjedde blant annet etter at ordføreren sendte kommunedirektøren i en debatt siden det var vedkommende som bestemte. Argumentet for en slik parlamentarisk modell er at det gir makten til politikere istedenfor at den ligger hos administrasjonen. Voteringen viste at dissensen falt med 120 mot 88 stemmer.
Dissens 3 handlet om at Unge Høyre ikke ville åpne for å stryke kandidater ved kommunevalg. Her var landsmøtet delt nesten i to. Argumentene ble fremført klart av Freddy af Geijerstam og Anna Istad. Førstnevnte vektla at politikere ikke måtte bli krenket av alt mulig, og at de må tåle å la velgerne bestemme. Sistnevnte la vekt på at velgerne systematisk strøk enkelte grupper som for eksempel kvinner og innvandrere. Voteringen måtte avgjøres digitalt siden det var svært jevnt, og dissensen falt med 106 mot 102 stemmer.
Det var foreslått å styrke lokaldemokratiet «gjennom å halvere antall signaturer som kreves for å løfte innbyggerinitiativ opp til kommunestyret». Det ble påpekt at dette krevde svært få stemmer i små kommuner. Victor Opland nevnte at det kun ville kreve 3 signaturer i Utsira. Forslaget falt. Det samme gjaldt et forslag om å «avsette en del av kommunebudsjettet som ungdom selv kan bestemme over». Ni fylkeslag hadde foreslått å stryke dette. Et forslag om «å innføre automatisk godkjenning av søknader som ikke får svar innen behandlingsfristen», ble også strøket fra programmet.
Debatten om kapittel 4 og tilhørende voteringer, skriver vi om i morgen.
