Tenk deg å ha levd et helt liv i arbeid, ansvar og fellesskap. Du har bygget landet vi er stolte av i dag. Du har betalt skatt, oppdratt barn og bidratt til samfunnet gjennom tiår. Likevel opplever mange eldre at de mister både frihet og verdighet når de blir avhengige av hjelp.
Dette er virkeligheten for altfor mange eldre i Norge i dag.
Vi liker å se på Norge som et land som tar vare på sine eldre. Samtidig hører vi stadig historier om ensomhet på sykehjem, ansatte som ikke har tid til menneskelig kontakt, og pårørende som må kjempe for at mor eller far skal få et verdig tilbud. Flere rapporter peker på utfordringer i eldreomsorgen og redusert livskvalitet blant eldre, blant annet fra FHI og undersøkelser omtalt i media.
Norge står midt i en stor demografisk utvikling. Vi blir flere eldre, og levealderen øker. Det er i seg selv et gode, og et tegn på et velfungerende samfunn. Men utviklingen forplikter oss. Eldrebølgen er ikke ny, og har vært kjent i mange år,likevel er eldreomsorgen mange steder allerede under press.
Samtidig viser både offentlige meldinger som Meld. St. 15 (2017–2018) og nyere debatter at systemet fortsatt ikke er godt nok rustet.
Altfor ofte behandles eldreomsorg som en utgiftspost som må begrenses. Debatten handler om effektivisering og budsjetter, mens menneskene bak tallene får for lite oppmerksomhet.
Men hva sier det om oss som samfunn dersom de eldre som har brukt hele livet på å bygge Norge, opplever å miste kontroll over eget liv når de blir gamle?
Fremskrittspartiet har løftet frem et viktig prinsipp i eldrepolitikken: Eldre skal være sjef i eget liv hele livet. Også når de trenger hjelp.
Det er et enkelt utsagn, men det rommer noe grunnleggende: frihet, respekt og menneskeverd.
Når mennesker flytter på sykehjem, mister mange gradvis kontroll over hverdagen. Måltider serveres til faste tider, aktiviteter organiseres av institusjonen, og dagene blir tilpasset systemet. Dette kan skape struktur, men det kan også ta bort følelsen av selvbestemmelse.
Eldre mennesker slutter ikke å være individer fordi de trenger omsorg. De har fortsatt interesser, vaner og ønsker. Noen ønsker ro og stillhet. Andre ønsker sosialt fellesskap. Noen vil lese avisen med kaffe, andre vil på tur, høre musikk, lage mat eller delta i aktiviteter som gir mening.
Likevel er eldreomsorgen mange steder preget av standardisering.
Det er ikke verdig.
Å være sjef i eget liv betyr at eldre skal ha reell innflytelse over sin egen hverdag. Det handler om retten til å bestemme hva man vil spise, hvordan dagen skal se ut, hvilke aktiviteter man vil delta på, og hvordan hjelpen organiseres.
Dette er ikke luksus. Det er grunnleggende respekt.
Valgfrihet blir ofte diskutert i norsk politikk, men i eldreomsorgen handler det først og fremst om livskvalitet. Noen ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Da må velferdsteknologi, hjemmetjenester og tilrettelegging fungere bedre. Andre trenger sykehjemsplass. Da må sykehjemmet oppleves som et hjem, ikke en institusjon.
Rapporter fra blant annet NRK og organisasjoner som Aldring og helse peker på at kvaliteten varierer og at mange eldre opplever svikt i omsorgen.
I dag er forskjellene mellom kommuner store. Noen steder finnes gode tilbud med høy kvalitet, mens andre sliter med økonomi og bemanning. Resultatet er at hvor du bor kan avgjøre hvilken omsorg du får.
Derfor mener Fremskrittspartiet at staten må ta et større ansvar for finansieringen av eldreomsorgen. Kvalitet bør ikke være avhengig av kommuneøkonomi, men av likeverdige rettigheter.
Debatten om eldreomsorg handler til syvende og sist om hvilket samfunn vi ønsker å være.
Vi kan ikke akseptere at mennesker som har bygget landet vårt, opplever at verdigheten svekkes i møte med systemet.
Eldre er ikke et problem som skal håndteres. De er mennesker med erfaring, historie og verdi.
Et samfunn måles ikke i hvordan det behandler de sterkeste, men hvordan det behandler de svakeste.
Ingen skal måtte føle at friheten tar slutt den dagen man trenger hjelp.
Eldre skal være sjef i eget liv hele livet. Også når de trenger omsorg.
