Det lå neppe I Skattekommisjonens mandat å se på hvilke offentlige utgifter som kunne reduseres eller fjernes. Slikt er det utenkelige i den (liberale) sosialdemokratiske samfunnsorden.
Skattekommisjonen har åpenbart hatt noen vanlige og helt typiske utgangspunkt for sitt arbeid; Flest mulig bør arbeide, for å finansiere statens virksomhet. Skatter og avgifter bør være så lave som mulig, men så høye som nødvendig. Det bør være færrest mulige smutthull i systemet. Det er få fattige, og få rike. De aller fleste er midt imellom, derfor må skattesystemet være utformet slik at det er de i midten som bidrar mest. En eller annen sosialdemokrat sa en gang at det er utrolig hvor mye skatt folk er villige til å betale, bare de blir vant til det. Altså omtrent som en frosk som blir langsomt kokt på middels varme, istedenfor å bli puttet i kokende vann. Frosken merker ikke at den dør, mens middelklassen ikke merker at alt mellom himmel og jord blir beskattet. For å unngå skattesjokk og opprør er det derfor om å gjøre for myndighetene å holde skattene på et lavt nivå, men finne ut hva som ikke allerede er beskattet, og ilegge nye skatter.
I denne sammenheng kan det passe å minne om sangen Taxman fra Beatles-albumet Revolver (1966):
Let me tell you how it will be
There’s one for you, nineteen for me
‘Cause I’m the taxman
Yeah, I’m the taxman
Should five percent appear too small
Be thankful I don’t take it all
‘Cause I’m the taxman
Yeah, I’m the taxman
I’ll tax the street
(If you try to sit, sit) I’ll tax your seat
(If you get too cold, cold) I’ll tax the heat
(If you take a walk, walk) I’ll tax your feet
(Taxman)
Det er egentlig nokså urettferdig mot skatteinnkreveren, for hen gjør bare det myndighetene har bestemt.
Uansett: Selv om offentlig sektor nå utgjør en veldig stor andel av norsk økonomi, er Norge avhengig av at privat kapital brukes til å investere og skape arbeidsplasser. Og til å teste nye produkter, tjenester og bransjer, for å finne ut hva vi skal leve av i fremtiden. Da kan ikke klimaet for investeringer være dårlig.
Det er både velkjent og anerkjent at skattesystemet kan brukes for å oppnå visse formål. Ikke bare for å få folk til å jobbe, og stå lenger i jobb, men også til å spise sunt, trene, og til å unngå usunn mat, og overdreven bruk av rusmidler. Det virker likevel som om Skattekommisjonen er mer opptatt av å tette hull i skattesystemet, og hente inn «tapte» inntekter enn å se på hvordan skattesystemet kan brukes for å oppå visse politiske mål. Skattekommisjonen foreslår å senke inntektsskatten, fordi det skal lønne seg å jobbe fremfor ikke å jobbe. Men for å kompensere for tapte inntekter, foreslås å øke momsen på treningssentre og kulturaktiviteter. Så lenge man ikke skal kutte i offentlige utgifter er det ikke vanskelig å forstå behovet for å kompensere reduksjon av inntektsskatt.
Det er bra at folk trener, for det kan bidra til å holde folk friske, og stå lenger i arbeid. Det kan redusere sykefravær, og behovet for helsetjenester. Man kan altså oppnå å redusere visse typer utgifter, som tross alt også finansieres av skatter og avgifter. Moms på kulturaktiviteter kan føre til at folk blir sittende mer hjemme og se på TV. Fremmer det god helse? Moms på kollektivreiser. Folk klager nok på dyre billetter i kollektivtrafikken. Var det ikke et mål å få flere til å reise kollektivt der det er mulig? Da burde man heller bygge ut et godt kollektivtilbud, fremfor å øke prisen. Men det er nok ikke Skattekommisjonens ansvar å vurdere.
«Alt henger sammen med alt” sa naturligvis en sosialdemokratisk statsminister (Gro). Slike som henne er lite opptatt av grenser for politikk. Grenser for hva staten skal drive med. Hadde politikerne vært mer opptatt av å sette grenser, hadde kanskje staten drevet med mindre. Og behovet for skatter hadde vært mindre. Skattekommisjonen (og Jens Stoltenberg) burde vært mer opptatt av at alt henger sammen med alt. F.eks av sammenhengene mellom trening, arbeid og sykefravær – enn at man skal få inn tapt inntektsskatt gjennom å øke/innføre andre skatter og avgifter. Men det viktigste synes å være at skattenes sum skal være konstant. Skal noe ned må noe annet opp.
For der i gården tror man jo heller ikke på den dynamiske skattepolitikken; at lavere skatter kan skape økte skatteinntekter: som går ut på at når folk og bedrifter får beholde mer av egne penger så bruker de pengene på en måte som gir mer inntekter i statskassen. Slik kan også tapte skatteinntekter bli kompensert.
Det kan passe å avslutte dette hjertesukket om Skattekommisjonens enøyde blikk på skattesystemet med å sitere Benjamin Franklin: «In this world nothing can be said to be certain, except death and taxes».
Også gjengitt i filmen Meet Joe Black, med Brad Pitt i rollen som Døden. Og som representant for IRS (det amerikanske skattevesenet). Enda en helt gratis kulturreferanse, der altså.
