En unik idé skapte en revolusjon for 250 år siden. Bare ved å være født, var alle mennesker like. Ikke et faktum, knapt nok noen realitet. Men et forsvar i møte med rå makt basert på privilegier.
Den amerikanske uavhengighetserklæringen, som ble signert i Philadelphia 4. juli 1776, forente 13 engelske kolonier i Nord-Amerika i en felles kamp mot en konge og et parlament som ikke aksepterte at de var likeverdige med kongens undersåtter i moderlandet England.
Uavhengighetserklæringen skulle fylle flere funksjoner, og må forstås ut fra disse funksjonene. 4. juli 1776 var ikke startskuddet for kampen mot konge og parlament, for den hadde pågått i et tiår allerede. Etter Syvårskrigen trengte den engelske kongen og statskassen inntekter. Men det var grenser for hva parlamentet og et hardt prøvet folk ville godta. The Glorious Revolution i 1688 minnet om hvordan det kunne gå. Så hvorfor ikke skattlegge noen som ikke kunne protestere i parlamentet? Selv den væpnede kampen hadde bare pågått i et års tid.
De 13 koloniene var veldig forskjellige. De trengte et felles grunnlag. Uavhengighetserklæringen var først og fremst et anklageskrift mot den engelske kongen, og listet opp hvilke forbrytelser og overgrep han hadde begått mot forsvarsløse borgere i koloniene. Borgere som skulle være lojale mot kongen og underlagt hans lover. Men som ikke hadde noen representanter i parlamentet til å tale deres sak.
Det er kanskje den fineste politiske/ideologiske formuleringen jeg vet om:
«We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness—-That to secure these Rights, Governments are instituted among Men, deriving their just Powers from the Consent of the Governed, that whenever any Form of Government becomes destructive of these Ends, it is the Right of the People to alter or abolish it, and to institute a new Government, laying its Foundation on such Principles, and organizing its Powers in such Form, as to them shall seem most likely to effect their Safety and Happiness»
For at kongen ikke skulle bruke det eldgamle politiske trikset «splitt og hersk» måtte koloniene stå sammen. Til tross for sine forskjeller. Til tross for at mange av de sydligste statene baserte seg på slaver for å få økonomien til å gå rundt. Så kontinentalkongressens representanter godtok formuleringen «all men are created equal», selv om 20% av befolkningen var slaver. Men formuleringen ble utformet generelt, uten uttrykte unntak. Selv om heller ikke kvinner eller urbefolkningen hadde stemmerett. Formuleringen var uten unntak, og generell, og dermed et akseptabelt kompromiss. Dermed kunne den (med tid og stunder) tolkes som universell. Et nødvendig, datidig kompromiss ble en fremtidig universell rettighet.
Anklageskriftet var konkret, men måtte baseres på en idé som viste at kolonistene var mer enn undersåtter uten stemmerett. De var likeverdige alle andre av kongens undersåtter. Spesielt de i moderlandet som hadde stemmerett og kunne velge sine talspersoner inn i parlamentet.
Denne ideen om at mennesker i kraft av fødsel var like alle andre mennesker, og hadde visse rettigheter hadde slik sprengkraft at kongen ikke kunne la være å handle. For det britiske imperiet hadde kolonier over hele kloden.
Uavhengighetserklæringen gjorde mer enn å erklære mennesker likeverdige, med visse garanterte rettigheter. Den gav et moralsk fundament for hvorfor stater eksisterer, og hvilken oppgave staten har. Staten handler ikke om geografi, etnisitet eller kultur. Den handler om at hvert menneske har like rettigheter. Statens oppgave er simpelthen å beskytte disse.
Uavhengighetserklæringen markerte et fundamentalt oppgjør med alt koloniene gjorde opprør mot:
- Nedarvet makt («no kings!»). Altså mot monarkiet
- Privilegier i kraft av fødsel. Altså mot adelen
- Vilkårlig bruk av statens makt mot undersåtter («no taxation without representation»)
Det var den ikke-valgte kongen ved hjelp av den privilegerte adelen som misbrukte statens makt til å undertrykke undersåtter som ble nektet sine rettigheter. Makten skulle ikke arves, for den skulle utgå fra folket. Dermed var folkesuverenitetsprinsippet knesatt. Det enkelte menneske har rettigheter. Sammenslutninger av mennesker oppretter staten for å beskytte rettighetene. Noen må styre staten, og forvalte statens makt, derfor velges representanter.
Siden kongen ikke ville gi befolkningen i koloniene rett til å velge representanter til parlamentet i London, laget de sitt eget parlament; kontinentalkongressen. Utenlandske makter anerkjente kolonienes selvstendighet og bistod i kampen mot den engelske kolonimakten. Gammeldags rivalisering mellom kronede hoder tok en ny form, uten at konsekvensene for dem selv var åpenbare, da.
Da kampen var kronet med seier utformet de 13 tidligere koloniene sine egne grunnlover, men fant at de fortsatt måtte stå sammen. Men de ville unngå å havne i en tilsvarende situasjon.
Å finne den vanskelige balansen
Den felles amerikanske grunnloven ble skrevet, og godkjent av alle de 13 tidligere koloniene, i 1787. De var fortsatt like forskjellige, og hadde vært demokratiske laboratorier i sanntid. Nå skulle de finne en balanse sammen. Det var mye som skulle balanseres:
Noen av de 13 var store både i areal og folketall, andre var små. Derfor er det ulike regler for valg til henholdsvis Representantenes hus (underhuset) og Senatet (overhuset). De folkevalgtes makt ble også delt i to, for å unngå for brå endringer fra statens side.
Å ha en konge (eller adel) ville stride mot at alle mennesker er like, så da ble det en valgt president isteden. Den fremste representanten valgt av og blant folket.
For å passe på at makten ikke kunne misbrukes, måtte den deles og balanseres. Dermed måtte maktfordelingsprinsippet utformes, over fra teori til praksis. Lovgiverne skulle gi lover, ilegge skatter og bevilge penger til statens oppgaver. Den utøvende makt (presidenten) skulle styre på basis av lovgivernes beslutninger, og domstolene skulle dømme ved brudd på lovene.
For å unngå at statens makt skulle kunne misbrukes, måtte statens oppgaver og grenser bli klart definert. Både den føderale staten overfor de (da) 13 delstatene, og både føderalstatens og de enkelte delstatenes makt overfor individene. For staten er jo dannet for å beskytte menneskene.
Føderalstaten har sine oppgaver – og grenser. Delstatene har sine oppgaver – og grenser. Og borgerne har sine rettigheter og friheter.
USA var et vandrende kompromiss av nærmest uforsonlige motsetninger helt fra starten av. Noen av dem ble forsøkt løst politisk (f.eks gjennom Missourikompromisset), før de måtte løses militært (Borgerkrigen).
Som vårt eget demokrati ble også det amerikanske demokratiet utvidet, slik at det med tid og stunder inkluderte kvinner og minoriteter. Det skjedde naturligvis ikke uten kamp og motstand. Selv et land grunnlagt på en idé om at alle mennesker er like og frie naturligvis har tiltrukket seg forfulgte og fattige fra alle verdens hjørner, har innvandring vært et stridstema. Det er ikke noe nytt.
Blant de revolusjonære representantene for det selvbestaltede parlamentet kontinentalkongressen som av nød og desperasjon vedtok som et kompromiss at «all men are created equal» var det mange slaveeiere. De mange tilsynelatende ubegripelige motsetninger og paradokser skapte kompromisser som kunne bli universelle prinsipper.
Det unike med USAs fødsel er ikke kampen mot overmakt, privilegier, eller maktmisbruk. Det har skjedd mange steder, gjennom alle tider. Det unike er en konflikt som skapte prinsipper som kan brukes overalt. For individuelle rettigheter, for å begrunne – og begrense – statens makt, og balansere den makten.
En revolusjonær idé
Den unike ideen som skapte USA, er i sannhet revolusjonær:
Alle mennesker er skapt like, og har umistelige friheter. Staten skal beskytte frihetene. Den enkelte kan avgi noe av sin frihet til den eller de man selv velger. Folket skal velge sine representanter til å forvalte statens måte å beskytte frihetene. Dersom de valgte misbruker sin makt skal de avsettes, Om nødvendig med makt. Blant menneskets rettigheter er også retten til å gjøre opprør.
Det var retten til å gjøre opprør innbyggerne i de 13 koloniene brukte. De slo senere fast at den retten også kan brukes mot valgte representanter, dersom disse misbruker sin makt.
USA er et evig paradoks. En konglomerat av motsetninger som blir løst gjennom kompromisser som balanserer mange former for makt.
Balansen er sjelden perfekt. Noen ganger er ubalansen mer tydelig enn balansen.
USA har ikke funnet sin endelige form, og kommer ikke til å gjøre det. For som det står i innledningen til deres grunnlov:
“We the People of the United States, in Order to form a more perfect Union, establish Justice, insure domestic Tranquility, provide for the common defence, promote the general Welfare, and secure the Blessings of Liberty to ourselves and our Posterity, do ordain and establish this Constitution for the United States of America.”
Demokratiet er aldri i mål – men alltid underveis.
