Fotball-VM er en skam. En skam for FIFA. Som utilslørt og skamløst demonstrerer hvor åpne de er for korrupsjon, og for usportslig innblanding fra USAs president. En skam fordi vertsnasjonen lar sitt immigrasjonspoliti herje med gjester de skulle rulle ut røde løpere for og ønske velkommen, men som isteden behandler som ulovlige og uønskede immigranter. Heldigvis kunne Irans deltagere i VM søke tilflukt i Mexico.
Fotball-VM er en suksess. En suksess for folkelig forbrødring. En suksess for gjestfrie, vanlige amerikanere. En suksess for land som Kapp Verde, og Curaçao, som folk får øynene opp for. En suksess for keepere fra Kapp Verde, Iran og Egypt.
Ikke minst er fotball-VM en suksess for det norske landslaget. Uansett hvordan det går mot England. I Norge sover man ikke bort sommernatten, når fotballandslaget vinner stadig nye kamper. Der Ståle Solbakken viser taktiske disposisjoner. Der bruken av viking-estetikk henter frem en kulturarv nordmenn kan gjenerobre til et godt formål; nasjonalt samhold i fredelig kappestrid.
Landslaget suksess er en suksess for lagarbeid, som jobber mot et felles mål – samtidig som stjernene får skinne. Der keeperen som redder er like viktig som spissen som scorer. Et lag som viser mangfoldet i det moderne Norge. Et farverikt fellesskap alle kan være stolte av, uansett opphav, etnisitet og religion.
Norge har dessuten en fotballpresident i Lise Klavenes som tør tale de korrupte i FIFA midt imot.
Kanskje har Erling Braut Haaland rett i at Norge forandres som følge av VM. Det er lov å håpe.
For det er nok hatprat.
Glede, samhold, kjærlighet og mangfold. Er det lov å håpe at det kan varme alle når vinterkulden igjen setter inn?
