Elin Ørjasæter har skrevet en ganske ufyselig kommentar om hetebølgen som Europa nylig opplevde. Kommentarene til artikkelen som jeg leste på Bluesky er nesten verre. Det er kun snakk om hets, uten forsøk på motargumenter. Slik blir det når mobben samles og alle er enige.
Det er tragisk når mennesker lider, og dør, på grunn av en hetebølge. Jeg befant meg i Kraków og Praha da heten var på det verste. Det var langt fra så ille som en del andre steder, men for meg var det ulidelig å bevege meg utendørs, og jeg gjorde nesten hva som helst for å holde meg borte fra solen. Heldigvis hadde jeg god aircondition på hotellrommet, og jeg slapp å bedrive fysisk arbeid. Det tjener ikke til Ørjasæters ære at hun i en slik stund skriver at de fleste synes at varmen er deilig.
Det er imidlertid noe som heter at man skal tolke ting i beste mening og at man skal la argumentets kraft slå tilbake dårlige argumenter. Ingen tar imidlertid på en seriøs måte tak i argumentene til Ørjasæter. Jeg skjønner at folk tilter, for det er noe grunnleggende usympatisk når hun starter med dette: «Hetebølgene fremskynder bare naturens gang. De som skulle dø har uansett dødd og innhøstingen er overstått for denne gang.»
Her er forresten noen flere reaksjoner på innlegget til Ørjasæter som viser at det er snakk om ensidig fordømmelse, og fravær av argumentasjon.
Jeg har tenkt mye på klimaendringer og hva man skal gjøre. Viktige spørsmål fortjener ettertanke. Jeg har ikke noen fasit, men Ørjasæter kommer med to poenger som jeg synes fortjener noen tanker, og gjerne gode motargumenter. Jeg skal begrense meg til tankene i denne anledning.
Antall tapte år
Det ene er at påstanden om at det er de skrøpeligste som dør og at dødsratene derfor bare varierer litt. Jeg har lyst til å dra en parallell og til å være litt personlig. Når vi snakker om for eksempel røyking, så bruker man ofte antall år gjennomsnittlig tapt på grunn av røykingen. Siden noen blir eldgamle selv om de røyker, og andre dør unge, kan man regne litt på hvordan det gjennomsnittlig slår ut.
Når man snakker om antall døde ved ulike hendelser, kan det være nyttig å omregne til antall tapte leveår som Ørjasæter indirekte er inne på. Jeg aner ikke hvordan dette vil slå ut med tanke på hetebølgen.
Begge mine foreldre døde av kreft. Mamma fikk først behandling og grunnet denne fikk hun omtrent 15 gode år før kreften kom tilbake og hun gikk bort. Pappa fikk på slutten tilbud om å dra på sykehuset for en operasjon. På spørsmål om hvor mye lenger han kunne leve, sa legen at det kanskje ville være 14 dager. Han droppet operasjonen.
Alle dødsfall er tragiske, men det er en forskjell på om man mister 15 år eller 14 dager. Når media blåser opp antall drepte på sitt vanlige tabloide vis, ville det vært fint hvis noen gikk litt bak tallene og sjekket grundigere. Ørjasæter er åpenbart ikke rette person, men noen burde tatt ballen og funnet ut av dette, inkludert om hun faktisk har et reelt poeng.
Tilpasning og kost-nytte
Jeg vil tippe at de som sliter mest og dør på grunn av hetebølger neppe er de rikeste med masse ressurser. De kan tilpasse seg gjennom å ikke bedrive fysisk arbeid og holde seg innendørs med kald drikke og aircondition. Det er de som ikke har en sølvskje i munnen som lider mest i varmen.
Ørjasæters poenger knyttet til arbeidsmiljø og dyrevelferd er noe som man bør ta på alvor. Jeg tror heller ikke boligene til for eksempel arbeiderklassen i Storbritannia er tilpasset ekstrem varme. Tilpasninger er viktige. Mangel på tilpasninger skaper problemer. Spesielt for dem nederst på samfunnsstigen.
Tilpasninger er viktig når det gjelder klimaendringer, og noe man bør ta på største alvor. Tidligere i år var jeg i Amsterdam. Det var fascinerende å lære om hvordan store deler av Nederland lå under havoverflaten og at man tilpasset seg. Det er ikke gitt at øyer eller lavereliggende landområder blir oversvømt selv om havnivået stiger.
Jeg tror faktisk at mennesker lett kan tilpasse seg hvis man gjør gode valg og sørger for en fremtid med rikdom, velstand og teknologisk utvikling. Jeg er mer usikker på effekten på økosystemer. Det kan jeg for lite om.
Uansett er debatten om tilpasninger viktig. Ørjasæter anbefaler Øystein Sjølie og hans bok «Oljeboka». Det kan synes som et dødskyss, og han får også sin del av hets i kjølvannet av artikkelen til Ørjasæter. Sjølie er en nerdete og ganske ensporet økonom, på godt og vondt. Han er imidlertid ingen klimafornekter og forholder seg til IPCC når det gjelder naturvitenskapen.
Sjølies vektlegging av kost-nytte er noe man alltid bør ta med seg i viktige politiske debatter. For å sette det på spissen. Hvis det koster 200 millioner per innbygger å gjøre en endring, er det kanskje bedre å gi dem 100 millioner hver og la dem flytte til et annet sted? Slike avveininger er kyniske, og det er lite forståelse for dem. I en verden med begrensede ressurser er det imidlertid et viktig perspektiv å velge det mest økonomiske alternativet.
Desto mer opptatt man er av klimaendringer, og desto mer bekymret man er for dem, desto viktigere er det å finne gode løsninger. Det er da viktigere med argumenter, motargumenter og et åpent sinn, istedenfor å ta den lette veien med latterliggjøringer og hets.
