Det er svært mange mennesker i Norge som lever på offentlig støtte uten å arbeide. Jeg skrev litt om tallene nylig. Her holder det å si at det er en betydelig utfordring. Det er imidlertid en menneskelig faktor som gjør dette svært vanskelig.
Menneskene som ikke kan arbeide
Det er ingen tvil om at det finnes en rekke mennesker som er skikkelig syke og ute av stand til å arbeide. Dette kan være permanent eller midlertidig. Livet har ulike faser, og er ikke alltid like lett. Dette er et viktig utgangspunkt.
Historisk sett har disse menneskene stort sett lidd ganske tragiske skjebner. Vår tids velstand som blant annet skyldes de liberale idéene, har gitt unike muligheter til å ta vare på mennesker som sliter.Det er viktig med gode ordninger for mennesker som ikke kan ta vare på seg selv. Det betyr ikke at disse bør være offentlige, noe jeg skal komme tilbake til.
Denne tilstanden kan være permanent, enten fra ung alder eller som en følge av sykdom. Den kan imidlertid også være midlertidig, enten på grunn av begivenheter i livet eller sykdom som man blir frisk av.
Menneskene som velger å ikke arbeide.
På den andre siden har du de menneskene som kan arbeide, men som av ulike grunner ikke gjør det. Jeg kan se for meg minst tre grupperinger blant disse.
Noen ønsker rett og slett ikke å arbeide. De synes det er mer behagelig å motta penger uten arbeid. Fravær av jobb gir dem økt fritid som de kan bruke på sine interesser. Spesielt hvis interessene ikke krever mye penger, er dette et valg som gir mening i dagens samfunn.
Dernest så har du alle de menneskene som ikke finner den jobben de ønsker. Siden de ikke får drømmejobben eller en jobb som er bra nok, velger de å ikke jobbe i det hele tatt. I 2008 da jeg startet som lærer, var jeg helt blakk. Jeg jobbet derfor deltid i sikkerhetskontrollen på Gardermoen ved siden av lærerjobben. Firmaet jeg jobbet for, søkte stadig ansatte, men de fikk ikke tak i folk. Det var samtidig mange arbeidsledige i Oslo-området. Mange valgte derfor bort denne jobben fordi den ikke var bra nok.
Den tredje gruppen er mennesker som har det jeg kaller vondt i viljen. De våkner og kjenner at de er trøtte eller at de har en klump i magen. Mennesker som ikke føler seg friske nok til å jobbe, selv om de egentlig er det. Dersom de har en mulighet til å velge vekk jobb, så er det en enkel løsning. Det er jo ikke alltid at det er like morsomt å gå på jobb om morgenen.
De som ikke passer inn i skillet
Nå er det helt essensielt at verden ikke er bare sort og hvit. Mange mennesker passer ikke inn i disse to kategoriene, eller beveger seg mellom dem. Det er mange grensetilfeller, og det er jo egentlig en overforenkling å dele mennesker i to på denne måten.
Det er for eksempel slik at noen vil være i stand til å arbeide litt. Det er enklere å ha en stilling på 20% eller 60% enn å jobbe fulltid. Det er også slik at noen vil takle en type jobb, men ikke vil klare en annen type jobb. Det kan skyldes at en jobb er for fysisk hard eller andre faktorer som gjør at man ikke vil klare det. Man mangler for eksempel personlige kvalifikasjoner eller kompetanse. Alle vil ikke takle å jobbe som lærer og er ikke kvalifisert til å jobbe som sykepleier.
Det er altså problematisk å lage en slik todeling.
Hvorfor er skillet likevel så viktig at jeg velger å skrive om det? Rett og slett fordi kostnadene for andre mennesker ved at noen mennesker ikke jobber, er svært høy. For hvert menneske som ikke jobber, må de som jobber, jobbe lengre arbeidsdager eller ha mindre ferie.
Jeg tror de fleste av oss er villige til å gjøre litt ekstra for at mennesker som ikke kan jobbe, skal få et godt liv. Jeg har derimot ikke noe ønske om å arbeide ekstra for at folk frivillig kan velge vekk det å jobbe. Jeg viste i den andre artikkelen hvordan en gjennomsnittlig sysselsatt betaler 100 tusen kr i skatt hvert år til mennesker i yrkesaktiv alder som ikke jobber. Hvis 20% kunne arbeidet, betyr det at du unødig betaler 20000 kr i skatt. Er det 50% som kunne jobbet, må du betale 50000 kr ekstra. Begge deler er mye penger..
Jeg spurte for noen år siden en klok person med lederansvar i NAV om hvor stor andel av dem som ikke jobbet som kunne arbeide. Svaret var omtrent slik: «Det vet vi ikke, fordi at det å gå på NAV, gjør at folk blir ute av stand til å jobbe.»
Hvis dette er riktig, så har vi et system som gjør mennesker arbeidsuføre. Det gjør et midlertidig problem til noe permanent. Det er ikke særlig fornuftig.
Personlig ansvar og incentiver
Når jeg skriver på artikler som dette, så minner Lene meg alltid om at jeg ikke skal gå etter enkeltpersoner, men gå etter systemet som gjør dette mulig. Det er et klokt råd. Vi snakker her om en systemsvikt.
Overskriften nevner to ting som er viktig for meg. Personlig ansvar og incentiver.
Selv om vi har et system som gjør at mennesker ikke jobber, så må vi aldri glemme personlig ansvar. Mennesker har ansvar for sitt eget liv. Det er ikke problematisk. Det er fint. Hvis man klarer å ta ansvar for livet sitt, så har man unnsluppet den avmakten som de som er fanget i systemet føler.
For å dele videre fra min erfaring fra Gardermoen i 2008 da jeg begynte som lærer. Fra påske til midten av juli hadde jeg null fridager. Jeg jobber hver lørdag og søndag, og en kveldsvakt etter skolejobben. Jeg hadde startet en gründervirksomhet som gikk i dass, hadde masse personlig gjeld og tok ansvaret for det. Jeg levde for under 500 kr i uken, og hadde laptopen min gått i stykker, ville jeg ikke hatt råd til en ny.
Det er altså viktig å understreke at mennesker har personlig ansvar for sitt eget liv.
Samtidig så har jeg også en tro på mennesker. Jeg tror faktisk at de aller fleste mennesker er i stand til å arbeide og klare seg selv. Dette forutsetter at man har et system som gjør dette mulig, og ikke gir gale incentiver.
Det er nemlig helt essensielt å forstå at mennesker reagerer på incentiver. Alle som kjenner meg vet hvor viktig jeg synes incentiver er. Jeg bruker dem til å forklare det aller meste. Kanskje til og med for mye.
Hvis man subsidierer mennesker for å gjøre noe, så får man mer av det. Hvis man skattlegger folk for å gjøre noe, så får man mindre av det. Belønning gir mer av noe. Straff gir mindre av noe. Vi har laget et system der mennesker belønnes for å ikke jobbe og straffes gjennom skatt for å jobbe.
Det vil åpenbart gjøre at noen mennesker velger vekk arbeid.
Tidsaspektet er også viktig her. Vi mennesker liker ting som skjer nå og er mindre opptatt av konsekvenser langt inn i fremtiden.
Det som er lite penger for meg, kan være mye for en 19 år gammel gutt som vurderer om han enten skal jobbe eller få penger fra NAV slik at han kan sitte hjemme med sin gaming og ha det koselig. Om ti år når kompisene som har jobbet, drar til på tur sammen, er det ikke like morsomt. Man har da ikke råd til å være med siden pengene fra NAV ikke lenger føles så rause som de føltes som da du var 19.
Vi må lage incentiver som gir langsiktig nytte, ikke kortsiktig nytelse.
Ære være NAV i det høyeste
Det finnes en sekulær religion som har enorm støtte blant både ateister og religiøse. Det er troen på at staten er den store Gud som kan fikse alle problemer. Alt kan visstnok løses med enda mer penger, og private alternativer er «Den store Satan».
Denne troen på staten, og i denne sammenhengen NAV, er noe av det som forbauser meg mest. Den er like utbredt også blant alle dem som jevnlig kritiserer NAV for å være ødeleggende både for brukerne og for samfunnet som helhet. De kommer med all slags kreative løsninger som visstnok skal fikse NAV. Slik de har gjort så lenge jeg har vært politisk interessert.
Kanskje man bør stille seg spørsmålet om at problemet er systemet i seg selv? Kanskje er det slik at et enormt statlig byråkrati ikke kan fikses?
Jeg tror nemlig ikke det er tilfeldig at det offentlige støtteapparatet er ordnet slik at det både sørger for at folk ikke jobber og sørger for at de som bruker systemet også sliter. Jeg tror ikke det er vond vilje eller spesiell inkompetanse som gjør at det er slik.
Jeg synes flere burde vurdere om man trenger et systemskifte der omsorg ikke lenger overlates til et stort statlig byråkrati som ikke fungerer. Jeg tror private alternativer vil være bedre til å skille mellom de som virkelig trenger hjelp, og de som trenger et vennlig spark i rumpa og/eller en skulder å støtte seg på for å komme i gang med å arbeide igjen.
Betyr ikke dette at man blir avhengig av private menneskers veldedighet? Jo, men også av deres godhet og av evnen til å organisere ting på en effektiv og fornuftig måte. Dessuten så er det jo virkelig ikke særlig mye bedre å være avhengig av et NAV-system og deres firkantede rutiner og byråkrater.
