Stavanger på skeiv blir en spesiell dag for meg i år. Ikke fordi meningene mine om menneskers rett til å elske den de elsker, har endret seg dramatisk. De har egentlig vært de samme lenge.
Men jeg har fått et nytt perspektiv på hva aksept egentlig betyr.
Vi må lære oss å akseptere mer i samfunnet. Vi må akseptere at mennesker er forskjellige. Vi føler forskjellig, lever forskjellig og har forskjellige tanker om hvem vi er, hvem vi elsker og hvordan vi ønsker å leve livene våre.
Og ja, det må også gjelde dem som ikke føler seg hjemme i det skeive. Så lenge mennesker lar andre leve sine liv i fred og ikke skader eller plager andre, må også de få lov til å være den de er.
For meg er standpunktet enkelt:
Vær den du er.
Hvis noen elsker deg for den du er, og du elsker dem tilbake, er det noe fantastisk. Kjærlighet kan spre lykke, glede, trygghet og omsorg. Den kan være vanskelig og komplisert, men samtidig være noe av det enkleste og vakreste vi mennesker opplever.
Millioner av sanger, dikt og bøker er skrevet om kjærlighet. Vi snakker om den, synger om den, lengter etter den og kjemper for den. Kjærligheten er en av kreftene som driver oss mennesker fremover.
Jeg har tidligere gått i Pride-toget for dem som ikke kunne gå selv. For dem som kanskje ikke hadde muligheten til å stå åpent frem, for dem som var redde, eller for dem som fortsatt måtte skjule hvem de var.
I år går jeg for noe mer personlig.
I år går jeg for kjærligheten mellom mennesker.
For kjærligheten som gjør mennesker lykkelige. For retten til å elske den man elsker. Og for retten til å være den man er.
Derfor blir Stavanger på skeiv ekstra spesielt for meg i år.
En person som står meg svært nær, har funnet kjærligheten i det skeive miljøet.
Jeg ser et menneske jeg er utrolig glad i, som har funnet kjærlighet. Jeg ser gleden, tryggheten og omsorgen. Jeg ser et menneske som er lykkelig.
Og da blir jeg også lykkelig.
Ikke fordi jeg selv trenger å leve det samme livet. Ikke fordi vi alle må mene det samme eller forstå verden på samme måte.
Men fordi jeg har lært at andres lykke ikke blir mindre verdifull bare fordi den ser annerledes ut enn min egen.
Kanskje er det nettopp dette vi trenger mer av. Å klare å glede oss over andres lykke, selv når deres liv ikke er helt likt vårt eget.
Vi trenger ikke å være like for å respektere hverandre.
Vi trenger ikke å mene det samme for å la hverandre leve i fred.
Og vi trenger ikke å forstå alle andres valg for å vise omsorg og aksept.
Det er plass til oss alle.
For bak alle våre forskjeller finnes det mennesker som ønsker mye av det samme: å bli sett, respektert, elsket og få lov til å være seg selv.
Vær den du er. Elsk den du elsker. Og la andre få gjøre det samme.
Kanskje er det ikke vanskeligere enn det.
Og kanskje er det nettopp fordi vi er forskjellige, at verden blir litt mer interessant – og litt mer verdt å leve i.
