I går var det en sak i VG om en mor som lot barnet sitt gå alene til skolen. Det er fint, men det er litt trist at det må lages en sak på slikt.
Mennesker trenger nemlig noe helt essensielt. De trenger å vite at verden ikke er farlig. Det er faktisk trygt å gå til skolen i de aller fleste tilfeller, selv alene. Andre mennesker er dessuten som hovedregel ikke farlige.
Selvsagt kan ting være skummelt. Det hjelper imidlertid ikke ås tikke hodet i sanden og gjemme seg på rommet sitt. Dersom noe er skummelt, trenger man vanligvis å finne ut at det går bra.
Mennesker trenger også å vite at handlinger har konsekvenser. Går man feil, må man gå lenger. Mister man isen, har man ikke is man kan spise. Ødelegger man en gjenstand, så er den ødelagt.
Alt dette kan man ikke lære når man er voksen. Det er en grunn til at opplæring begynner når man er 6-7 år og ikke 16-17 år. Barndommen og deretter ungdommen er en viktig læringsarena. Der må man gradvis lære disse tingene.
Dersom foreldrene skjermer barna sine fra livet, så gjør de dem en bjørnetjeneste. De blir redde. De ødelegger ting. De tar ikke ansvar. Dessverre er foreldre alt for redde og ofte alt for beskyttende. De må gradvis gi barna mer frihet slik at de lærer seg det essensielle for å klare seg i livet, og det er mer enn flere byer i Belgia.
