SVs nestleder er noe så sjelden som en toppolitiker med somalisk bakgrunn. Nå vurderer hun å gi seg, som følge av hets og trusler. Det er bare trist. Flerkulturelle nordmenn trenger forbilder.
Det er til NRK hun forteller at hun vurderer å gi seg som nestleder i SV på landsmøtet i mars. Hun har takket nei til å stille i debatter fordi det koster. Det kommer alltid hets og trusler, og hun forsøker å skjerme yngre familiemedlemmer mot å se hvilken hets hun utsettes for. Hun tenker at hetsen ikke vil hjelpe, når hun forsøker å fortelle dem at de kan lykkes i Norge.
Det er «barnelærdom» for personer som er medlemmer av nominasjonskomiteer, at velgerne trenger kandidater de kan «kjenne igjen», identifisere seg med, og se på som en ekstra grunn til å stemme på et parti. Derfor har partienes nominasjonskomiteer bestrebet seg på å bidra til spredning av kandidater, basert på alder, kjønn, bosted, og bakgrunn. Enkelte partier må ta spesielle hensyn (som f.eks. at Ap tar hensyn til at fagbevegelsen skal ha folk på valglistene). I takt med at Norge er blitt mer mangfoldig er også kandidatenes etniske bakgrunn viktig. Uansett er disse kriteriene tillegg til vanlige forutsetninger; kunnskap om ideologi og politikk, erfaring fra f.eks. folkevalgt arbeid eller arbeid i partiorganisasjonen, og kjennskap til valgdistriktet.
At personer med flerkulturell bakgrunn, som Marian Hussein, er i politikken er viktig. Rett og slett fordi hun bringer med seg andre erfaringer enn «helhvite» politikere. Akkurat slike kvinner bragte med seg nye erfaringer, og unge bringer med seg andre referanserammer enn godt voksne.
Dessuten fungerer hun og andre som et forbilde for folk med samme bakgrunn; de viser at det går an å bli vist tillit – både av sitt parti og av velgerne. Og referanserammene og erfaringene til Hussein og andre betyr noe for partiene. De står ikke på valglistene til pynt.
Det er fullt mulig å være uenig både med Hussein og med SV. Det er jeg ofte. Men det er helt meningsløst å bruke hets og trusler som reaksjonsform på det man er uenig i. Da kommer man ingen vei. Ikke kommer man i dialog/diskusjon om løsningene – eller andre og bedre løsninger. Og ikke blir reaksjonen tatt seriøst. Hvordan skal man forholde seg til hets og trusler?
Det vil alltid være en utfordring å stå i offentlig skittkasting. Når man rett og slett bare gjør jobben, på vegne av partiet sitt. Uttaler seg om saker, forsøker å få oppmerksomhet om forslag og standpunkter. Delta i debatter. Det er ikke det saklige innholdet i det man gjør eller foreslår som er tema for tilbakemeldingene, men identiteten. Hvem man er, er det som er innholdet i tilbakemeldingene.
Det er fullt forståelig at dette ikke bare er ubehagelig og vondt, men at det er slitsomt å stå i over tid – uavhengig av hvor godt støtteapparatet til den enkelte er. Det er ikke så rart at man velger å gi seg. Problemet med den løsningen er at mobberne vinner. De får mobbet vekk enda en av de som faktisk trengs. Rollemodellene. Forbildene.
Slik kan vi ikke ha det. Og slikt bør vi ikke godta.
