Venstre – det vanskelige valget

av | 13. september 2009 kl. 14.38 | 11 kommentarer

Jeg lar ideologi ligge i bunn for partivalg, men lar saker, mavefølelse og ballasten fra 25 års politisk virke telle med når jeg bestemmer meg for parti. I 1985, 1989 og 1993 stemte jeg FrP. I 1997, 2001 og 2005 stemte jeg Venstre. Avgjørelsen om hvilket parti som skulle få min stemme iår var en av det vanskeligste jeg har tatt siden 1993, men det foreligger tre hovedgrunner for mitt partivalg. Det var personvern, det flerkulturelle Norge, og hvilken statsministerkandidat jeg oppfattet som mest troverdig.

Som jeg skrev igår kan man, selv om man legger ideologien til side og vurderer kun efter kombinasjonen av arbeidsbetingelser og løftebrudd, konkludere med at den rødgrønne regjeringen ikke fortjener gjenvalg.

Dette har imidlertid ikke hatt noe å si for mitt partivalg. Jeg ville aldri stemt på Ap, SV eller SP uansett. Jeg har fortsatt tilgode å møte en liberalist som gjør det, eller noensinne har vurdert å gjøre det.

Jeg er ikke en av dem som lar valgkampen avgjøre mitt partivalg, men jeg er opptatt av at valgkampen skal gi den som lar saker, løftebrudd eller inntrykk av politikernes troverdighet avgjøre partivalget skal få et godt nok grunnlag til å foreta et opplyst og bevisst partivalg. Mange valgforskere og noen politikere stempler årets valgkamp som kjedelig, fordi regjeringsspekulasjoner var det eneste altoverskyggende temaet. Problemet er at hvis et tema blir dominerende så skygger dette for at folk som er opptatt av andre temaer får dette godt nok opplyst i valgkampen. Det blir efter min mening galt å vurdere valgkampen efter hva vi ser på TV, eller i riksavisene. Det finnes regional- og lokalaviser, TV-kanaler og radiostasjoner. Internett, gjennom partienes egne sider, Facebook, blogger og twitter er blitt nye kanaler. Vi aner foreløbig ikke hvor mye velgerne har brukt dette, og i hvilken grad det har hatt innvirkning på partivalget – og avgjørelsen om stemme eller ikke. Å kalle årets valgkamp for kjedelig utfra hva som har foregått på TV blir et altfor snevert fokus.

Årets dominerende tema har likevel hatt betydning for mitt partivalg, og det var like før partiet jeg har gitt min stemme de tre siste valgene fikk meg til å bytte parti, på grunn av de manglende avklaringene om hva partiet egentlig kommer til å gjøre. Jeg skal utdype dette nedenfor.

Mitt partivalg er Venstre, også ved årets valg. Det var et vanskelig valg, det vanskeligste siden jeg i 1993 valgte å stemme FrP til tross for at partiets formann Carl I. Hagen på direkten i valgkampen avskaffet partiets pillar gjennom 20 år; skattepolitikken. Det ble da også siste gang jeg stemte FrP.

Jeg har tre hovedgrunner for å stemme Venstre:

Personvern. De som har fulgt Liberaleren de siste 18 – 19 månedene vet at jeg har vært svært engasjert i spørsmålet om EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov. Venstre er et av to partier som har programfestet å bruke EØS-avtalens reservasjonsrett mot direktivet. Det andre er SV (som for meg er et helt uaktuelt partivalg). Vel har FrP et landsstyrevedtak om det samme, men jeg stoler ikke på at FrP og Høyre (som også har mange direktiv-motstandere i sine rekker) tør å ofre EØS-avtalen på personvernets alter om nødvendig. Men det gjør Venstre. Som også har en omfattende, gjennomtenkt og bra politikk på personvern generelt. At partiet i Bondevik II-regjeringen tillot romavlytting er en sort plett på partiets personvernrulleblad. Om det hjalp å ha en liberaler som justismiister vet jeg ikke. Det jeg ser er at Knut Storberget fulgte opp evalueringen som Dørum satte som betingelse for å åpne for romavlytting. Og Storberget stanset dette tiltaket da evalueringen konkluderte med at tiltaket var i strid med Grunnloven. Men Ap har ennå ikke konkludert om datalagringsdirektivet, og har heller aldri sagt nei til et eneste EU-direktiv. Min konklusjon er at på ikke-sosialistisk side er det kun Venstre jeg stoler på i dette spørsmålet.

Det flerkulturelle Norge. Jeg stemmer i Akershus, og Venstre har en flerkulturell kandidat på 2.plass. Som er kampplass. Et godt valg, ca 3000 stemmer over resultatet fra 2005, gir Abid Q. Raja fast plass på Stortinget. På gallupene for Akershus som kom i helgen står han på dørteskelen til Stortinget. Raja har gjennom sin utrettelige og svært synlige deltagelse i offentlig debatt over et tidsrom på mer enn 10 år gitt det flerkulturelle Norge et ansikt. Han er en liberaler der andre oppfattes som konservative og «uten norske verdier». Norsk er morsmålet, og han snakker språket klart og utvetydig der de som gikk før ham snakket gebrokkent. Ikke til deres forkleinelse, men fordomsfulle lyttere lar språket være barrieren når de ikke egentlig er interessert i å høre. Den som vil kjenne nærmere til Rajas bakgrunn (og mange standpunkter), kan lese den selvbiografiske debattboken «Talsmann» (Aschehoug, 2008).

Som liberalist anerkjenner jeg at samfunnet ikke er statisk, men endrer seg over tid. Menneskets medfødte rettigheter er retten til liv, til personlig frihet og søken efter individuell lykke. Personlig frihet og søken efter lykke kan ikke la seg stanse av landegrenser. Jakten på lykke gir dog ingen rett til å leve på andres bekostning. Et samfunn der ulike kulturer møtes og blandes, tar opp i seg elementer av flere kulturer. Likevel skal grunnleggende verdier om individuell frihet bestå også i et samfunn dit det kommer mennesker opprinnelig født og oppvokst i mindre frie samfunn. Det er min urokkelige overbevisning at frihetens ideer er sterke nok til å overleve. Såsant vi ikke er likegyldige til at andre ideer vokser frem. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, slaveri og vold skal hverken unnskyldes eller forsvares. Den/de ansvarlige skal pågripes, dømmes efter rettsstatens prinsipper, og få sin straff. Samtidig skal ikke religion, hudfarve elle etnisitet brukes som grunnlag for noen kollektiv fordømmelse av individer som har dette til felles med gjerningspersonen(e).

Vi trenger noen som kan snakke åpent om utfordringene ved det flerkulturelle samfunnet, uten å henfalle til kollektivistisk tankegang og spille på fordommer og manglende kunnskap for å skaffe seg oppslutning. Vi trenger noen som kan si at det flerkulturelle samfunnet er positivt, og kommet for å bli, snarere enn å være et nødvendig onde som skal ha dårlige vekstvilkår fremover. Vi trenger klare holdninger og verdier, et vennlig smil og en åpen hånd snarere enn en knyttet neve og skulende blikk.

Abid Q. Raja kan være en slik person, hvis han blir innvalgt på Stortinget. Han er den eneste liberaleren av de kandidatene med flerkulturell bakgrunn som har sjanse til å bli innvalgt. De står på listene til Ap, Høyre og SV – alle i Oslo.

Å krysse landegrenser er en naturlig konsekvens av de medfødte rettighetene til individuell frihet og jakten på personlig lykke. Den som ikke klarer å erkjenne at et flerkulturelt samfunn er en konsekvens av disse frihetene, og derfor noe naturlig og grunnleggende positivt, burde ikke kalle seg liberalist. Og fortjener heller ikke min stemme.

Statsministerkandidat og regjeringskonstellasjoner. For meg er dette faktorer og hensyn underordnet ideologien, verdisynet og enkeltsaker som er viktige for meg. Ved dette valget må det likevel telle med, fordi det foreligger to alternative regjeringskonstellasjoner på ikke-sosialistisk side, og tre partier som nærmest utelukker hverandre fra makt. Det ene alternativet er FrP alene (eller sammen med Høyre), det andre alternativet er Høyre, Venstre og KrF. Jeg skriver rekkefølgen bevisst, for jeg håper KrF blir det minste partiet i en slik konstellasjon.

Skulle FrP og Høyre finne på å samarbeide vil de få store problemer, både når det gjelder den økonomiske politikken, kultur og innvandring for å nevne noe. Og så skal de efterpå klare å bli enige med Venstre og KrF. Det er en nærmest uoverkommelig oppgave. De som mener det finnes fellesgods mellom de fire partiene har sikkert rett, men for meg fortoner det seg som for spinkelt å bygge et stabilt samarbeide på. Og FrP må fremvise helt andre sider av seg selv, for at en slik regjering skal kunne overleve særlig lenge. Hvis de har disse sidene. Evnene til å samarbeide over tid, til å være forutsigbare, og finne frem til troverdige løsninger.

Høyre, Venstre og KrF (sistnevnte skulle jeg gjerne vært foruten) kan fint klare å danne regjering, men må enten finne sammen med et uforutsigbart og fornærmet FrP – som dessuten kan være like stor eller større enn regjeringspartienes partigrupper tilsammen. Det ville krevet personer med samarbeidsevner av dimensjoner vi ikke har sett i Norge tidligere. Et fornærmet FrP kunne med full rett hevde at forskjellen på en slik regjering og den foregående (eller en av Ap alene) ikke er spesielt store. Og dermed sendt en Solberg-regjering i armene på Ap. Eller åpne for en Ap-regjering.

Jeg har forsøkt å få svar, først og fremst fra Lars Sponheim, men også fra Siv Jensen og Dagfinn Høybråten, om de passivt ville se på at en regjering de ikke er en del av, ble dannet – eller om de aktivt ville forhindre dannelsen av en slik regjering, ved å peke på Jens Stoltenberg og Ap isteden. Jeg har tilgode å få svar, eller klare å tolke svarene utvetydig. Jeg beklager dette sterkt, for jeg mener at velgerne har krav på svar. Jeg er en ikke-sosialistisk velger som ønsker en ikke-sosialistisk regjering. Da forventer jeg ikke å ende opp med Ap og Jens Stoltenberg. Men det er risikoen jeg løper ved å stemme Venstre denne gangen. Jeg har innsett at jeg må leve i uvisse.

Så hvorfor stemmer jeg ikke like godt på Høyre? Fordi partiet ikke er gode nok på personvern. Fordi partiet ville blitt juniorpartner i en regjering med FrP. Fordi FrPs økonomiske politikk ikke oppmuntrer til frihet og ansvar for eget liv. På grunn av FrPs negative syn på det flerkulturelle Norge. En stemme til Høyre vil gi FrP mer makt enn godt er, gjennom regjeringsdeltagelse.

Når dette er sagt mener jeg at det er Høyres rett til selv å velge partner, uten at Sponheim og Høybråten skal servere Ap makten på et sølvfat. Da ville alle Sponheims uttalelser om åpenhet og maktbalanse bli tomme fraser.

En FrP/Høyre-regjering burde kunne forholde seg til Stortinget fra sak til sak. Såpass bør også Venstre og KrF kunne innse. Det vil gi de to sentrumspartiene modererende makt.

Når jeg velger å stemme på Venstre, er det i håp om at Høyres Erna Solberg kan bli statsminister i en regjering som forholder seg til FrP fra sak til sak.

Det finnes mange andre grunner til å stemme Venstre. Det gjelder skolepolitikken, og at partiet sammen med Høyre og FrP vil åpne for mer private innslag innenfor områder som helse, skole og eldreomsorg. At næringslivet vil få bedre kår. At formuesskatten, arveavgiften og dokumentavgiften skal fjernes. De som bråker om 12 milliarder i formuesskatt glemmer at de rødgrønne gav Kjell Inge Røkke alene omtrent halvparten så mye. Jeg stemmer naturligvis også Venstre på grunn av de verdiliberale standpunktene. Den verdiliberale delen av de ikke-sosialistiske partiene må styrkes. Høyresidens verdisyn må ikke bli synonymt med FrP og KrFs reaksjonære standpunkter.

Det finnes naturligvis mye jeg er uenig med Venstre i. En partileder for et liberalt parti som sier at private løsninger ikke skal fortrenge offentlige, bør gå og vaske munnen sin. Slik snakker ikke en liberaler, efter min mening. Uenigheten gjelder synet på hvor mye hver enkelt av oss skal få beholde av egen inntekt, og slik få større frihet og myndighet til å styre vårt eget liv. Det gjelder landbrukspolitikk, distriktspolitikk og kultur. Når det gjelder de to første tror jeg at V i samarbeid med Høyre og FrP kan finne bedre løsninger enn de rødgrønne, selv om de er langt unna det optimale for en liberalist.

Lars Sponheim, du gjorde valget av parti vanskelig for meg denne gangen. Vanskeligere enn dette bør det helst ikke bli.

Dette er et innlegg i en serie der medlemmene av redaksjonen til Liberaleren redegjør for sitt partivalg.

Bent Johan Mosfjell – Liberalister bør stemme på Det Liberale Folkepartiet
Bjørn Magne Solvik – Jeg stemmer Høyre og elsker Erna Solberg


Kommentarer

  1. Thomas | 13. september 2009 kl 15.03

    Kommer selv til å stemme venstre på grunn av en eneste sak og det er personvern, det virker som om andre partier ikke vil ta i spørsmålet med ildtang engang, spesielt AP.

  2. Per Aage Pleym Christensen | 13. september 2009 kl 15.09

    Spesielt ikke Ap, nei.

  3. Thor Dag Halvorsen | 13. september 2009 kl 15.23

    HVORFOR JEG IKKE STEMMER VENSTRE.

    Jeg var, som Pleym vet, medlem i Venstre i mange år, men forlot partiet for flere år siden, vesentlig på grunn av partiets innvandringspolitikk og menneskesyn.

    Jeg stemmer heller ikke Venstre i år. Det er mange grunner til det. Men en viktig årsak er
    partiets innvadnringspolitikk og syn på det flerkulturelle samfunn er i mine øyne så utopisk og virkelighetsfjernt at det er skremmende. Sponheim og Raja, som i mine øyne fremstår som en mediaklovn, har forsterket dette inntrykket gjennom valgkampen. Deres faktafrykt og skjønnmaling er den største trusselen Norge står overfor i tiden fremover. Tegnene fra Europa er mer enn tydelige. Men Venstre vil ikke se dem. Ikke bare det, de påstår at de ikke finnes.
    Vi som følger litt med ser et annet bilde. Det våre medier ikke bringer, kan man finne på document.no og rights.no.

    Så var det menneskesynet. Jeg reagerer kraftig på det jeg opplever som Venstres ekstreme selvgodhet og stigmatisering av folk som er uenig med dem i innvandringsspørsmålet. Jeg blir kvalm når jeg hører Sponheim og Rajas karakteristikk av mennesker som mener at nok er nok – at mer innvandring fra kulturer som står oss himmelfjernt vil føre til religiøse og kulturelle motsetninger i Norge, som i alle andre land der de demografiske omveltningene nå bl.a. får voldelige utslag. Venstre og Raja protesterer mot en «vi og «dem»-holdning, samtidig som Raja selv er den fremste eksponent for dette «vi» og «dem», og alltpåtil gjør hudfarge til et argument. Når han kaller Stortinget blendahvitt, er det ren rasisme. Og hykleri.
    Jeg synes også Venstres nedlatende holdning til mennesker som mener noe annet enn dem selv er det mest uspiselige menneskesynet som kommer til uttrykk i dagens samfunnsdebatt. Sånn sett, har jeg ingen problemer med å si at det er en AVGRUNN mellom mitt liberale og Venstres i mine øyne lettere liberalfascistiske menneskesyn.
    Venstres liberalisme ER nemlig et godt stykke på vei over i fascismen. For den intereserte finnes en rekke artikler på nettet om den politisk korrekte liberalfascismen der man er mer opptatt av at folk ikke skal støtes enn at folk skal ha retten til å ytre seg fritt.
    Et slikt samfunn vil jeg ikke ha.
    Inntil videre stemmer jeg som ekte sosialliberaler på AP, og håper partiet får regjere alene, med et sterkt FRP på borgerlig side.
    Venstre har ved sin sekteriske selvgodhet og sitt usmakelige menneskesyn i mine øyne spilt seg helt utover sidelinjen.

  4. Jan-Erik Gaup | 13. september 2009 kl 18.07

    Venstre kan sies å ha mange gode liberale standpunkter. Men disse drukner fullstendig i partiets underdanige flørt med sosialdemokratiet. Det er betegnende at Sponheim ikke har løftet opp et eneste verdiliberalt standpunkt som ultimatum for å skulle støtte et eventuelt Ap-budsjett, hvis de rød-grønne beholder makten. Målet om å hindre oljeboring i Lofoten later til å være det eneste dette lille partiet lever og ånder for. Det blir derfor ikke troverdig, når Venstre prøver å fremstille seg selv som en verdiliberal skanse. Ideologien er der kan hende på papiret, – men i praktisk politikk tillegges den ingen vekt.

    Nei, Pleym, en transformasjon av det norske samfunn i liberalistisk retning må gå gjennom Fremskrittspartiet, aller helst i form av en flertallsregjering med Høyre. Men jeg skal innrømme at lite tyder på et slikt valgresultat denne gangen. Men kanskje ved en senere anledning? Den som lever, får se.

  5. Bjørn J Sigurdsen | 13. september 2009 kl 21.41

    Det blir ikke lenger venstre for meg.
    Klovnen Sponheim kan jo være morsom å høre på av og til, men han bør ha i mente at 95% av dn norske befolkningen IKKE ønsker å stemme på han.
    Synd for ham at han tror han alene skal bestemme hvem som bør sitte i regjering!
    Desuten blir det for dumt å høre på at med FrP vil alt de har på lista sin over de første 100 dagene bli gjenomført. Med rundt 20% sier det seg elv at det IKKE er mulig. Faren for at landet blir ødelagt er betydelig overdrevet!
    Pga Sponheim stemmer jeg Frp i år!

  6. Pleym | 14. september 2009 kl 11.28

    Til Bjørn Sigurdsen; hvis du ennå ikke har forstått at det handler om politiske avstander og ikke matematikk får du lese en av de tidligere bloggpostene mine som handler om nettopp dette.

    Du kan være så stor du vil om du befinner deg på fløyen, lysår fra den politiske virkeligheten. Er du i sentrum viser du i praksis innholdet i ordtaket “liten tue kan velte stort lass”.

  7. Odd Erling N. Eriksen | 14. september 2009 kl 13.29

    Er selv en av dem som i år holdt meg for nesen og stemte på Venstre. At Venstre for alle praktiske formål er garantist for videre AP(+evt. Sp/SV om valgresultatet skulle tilsi det)-styre gjør det vanskeligere enn tidligere år å stemme på det som ut ifra ideologisk overbevisning er det ‘riktige’ partiet.

    Hvor langt man enn måtte stå unna FrP politisk (I den grad det er mulig å vite hvor FrP står i en gitt sak), er det ingen grunn til å anta at FrP skulle oppføre seg annerledes enn andre partier når det omsider kom i posisjon.

    Om det ville vært vanskelig for V å sitte i en regjering med FrP, burde det ikke være umulig å støtte den fra sak til sak.

    FrP ville som alle andre oppdaget at man også i posisjon må gå på akkord med egne hjertesaker for å få noe som helst satt ut i livet; et FrP i regjering ville vært et ganske annet FrP enn det misnøyepartiet det i dag er – tror nå jeg. SV er jo en glimrende illustrasjon på dette fenomenet.

    Og, viktigst av alt – en regjering der FrP inngår ville om ikke annet ikke vært en rødgrønn en…

  8. Bjørn Stærks blåblogg » Arkiv » En oppsummering – og veien videre | 14. september 2009 kl 18.44

    […] Pleym stemmer Venstre, hvor han havnet etter å ha mistet troen på FrP. Liberaleren-kollega Bjørn Magne Solvik stemmer […]

  9. Å trøste seg med Haakon Lie : Liberaleren | 10. september 2011 kl 23.52

    […] to år siden ble det Venstre på meg ved stortingsvalget, men Lars Sponheim gjorde valget vanskeligere enn det ellers ville vært. Hadde det enda bare vært fylkestingsvalg iår, så hadde saken vært grei. Når man har drevet […]

  10. B-gjengen skyter seg i foten. Igjen : Liberaleren | 19. september 2011 kl 07.20

    […] Jeg brukte mye tid i 2009-valgkampen på å finne ut hva sentrum og FrP ville gjøre hvis deres plan A feilet. Eposter og offentlige oppfordringer til partilederne Siv Jensen, Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten ble ikke besvart. Ikke hadde jeg ventet det, heller. For dette er taktikk på høyeste plan. […]

  11. Abid Q. Raja til Stortinget? : Liberaleren | 30. september 2012 kl 12.47

    […] I 2009 skrev jeg for Dagbladet på Oppviglerbloggen artikkelen Venstre – det vanskelige valget. Den ble også publisert på Liberaleren. Der begrunner jeg hvorfor Abid Q. Raja som kandidat på […]

  • Dagens sitat

    Only two things are infinite, the universe and human stupidity, and I’m not sure about the former.

    — Albert Einstein
  • Liberaleren på twitter

  • Støtt kampen mot DLD økonomisk!

  • Månedsarkiv

  • Kategorier

  • Søk

  • Lenker

  • Skribenter