Ukategorisert

Det økonomiske, dvs det moralske menneske

Mennesket er et tenkende vesen. Vi er avhenging av vår evne til å tenke rasjonelt dersom vi skal kunne mestre de mange utfordringer vi daglig stilles ovenfor. Tenkningen er en prosess for å bearbeide de inntrykk vi får av våre observasjoner, og resultatet av tenkning vil normalt være en beslutning eller konklusjon. Hensikten med tenkning er (vanligvis) å bestemme seg for hvordan man skal handle i en gitt situasjon.

Av Inge Simon Thorbjørnsen

Publisert som lørdagskronikk

Tenkning uten først¨å observere virkeligheten er nytteløs, konklusjoner uten handling er impotente. Sammenhengen mellom observasjon , tenkning og handling er altså klar; See, Think, Act !

Dette er grunnlaget for økonomisk adferd, såvel som moralsk adferd. Ja, faktisk mener jeg at økonomi og moral er så nært beslektede emner at de best behandles under ett. Begge disipliner dreier seg om prinsipper for hvordan man bør handle i gitte situasjoner. Økonomiske prinsipper kan, slik de tradisjonelt er forstått, kan utledes i kroner og øre, men moralske prinsipper kan utledes i rettferdig og god adferd på generelt plan.

Gode moralske prinsipper er å drive produktiv virksomhet, å ikke krenke andres rettigheter gjennom tvang, tyveri og svindel, og å ikke forfalske virkeligheten gjennom illusjoner, livsløgner og droger. Gjennom å ha et lansiktig perspektiv gir dette et selvstendig og meningsfullt liv.

Dette er nesten ord for ord for oppskriften på økonomisk fremgang og suksess i forretningslivet. Enkelte “forretningsmenn” faller desverre for fristelsen til å synde mot noen av disse prinsippene, og det kan føre til kortsiktige gevinster. På lang sikt derimot, virker en slik adferd alltid skadelig på egne interesser. En svindler rammes av straffetiltak, tap av aktelse (meget nødvendig i forretningslivet) og uselvstendighet. En kjeltring er alltid avhengig av andres overbærenhet eller uvitenhet, og mens en ærlig mann er fri.

En økonomisk vurdering tar opp spørsmålet; “er jeg bedre stillet, dersom jeg utfører handling X ?” I tradisjonell forstand betyr det “tjener (eller sparer) jeg penger på utføre handling X?”. Dette er en viktig problemstilling, men ikke fullt ut dekkende. En mer fullstendig formulering er å spørre om “blir mitt liv bedre, dersom jeg utfører handling X, i henhold til mine verdinormer?” Brukes mine begrensede ressurser på beste måte, dersom jeg utfører handlingen ? Hvis ja, bør handlingen utføres, hvis nei, bør den ikke utføres. Så enkelt er det, og så viktig er det.

Profitt er et vakkert ord. Det betyr forbedring, gevinst, merverdi, fordel. Det vil si noe vi bør strebe etter. Dersom man kløyver opp en favn ved (bioenergi blant byfolk), har man oppnådd en profitt i forhold til tilstanden før vi startet arbeidet. Dersom man sår tomatfrø, og planter dem ut i solveggen, vil man oppnå en profitt i form av tomater utpå sommeren. Ved å starte firmaet Episteme, arbeide rent for mye i årevis og satse på de riktige tingene oppnår jeg etterhvert en betydelig profitt i form av øket egenkapital, kredittverdighet, driftsoverskudd og mange nye arbeidsplasser og produkter. Jeg er stolt over å være en profittjeger.

Vi har begrensede ressurser til rådighet. Det betyr IKKE at (natur)ressurser er en pott av gitt størrelse som bare minker etterhvert som vi forbruker dem. Tvert imot, ressurser av alle slag er tilnærmelsesvis ubegrenset tilgjengelig.
Det det betyr, er at vi for å disponere ressurser, må investere produktivt arbeid, og vi at vi til enhver tid må vurdere hvor mye arbeid vi vil legge ned i en gitt ressurs. Bensin er et godt eksempel på dette. Oljen vil aldri ta slutt, men prisene vil muligens stige dersom oljereservene tappes ut før etterspørselen etter olje har sunket på grunn av alternative energikilder. Dersom prisene skulle stige på grunn av dette vil insentivet til å starte konkurransedyktig produksjon av alternativ energi stige tilsvarende, og vi vil snart oppleve at markedet for olje kommer i likevekt igjen, slik som det er nå, men da på et høyere prisnivå.
Dersom ikke ressurser var begrenset, ville økonomisk adferd være unødvendig, noe som burde være et lite tankekors for naturvernere…

Selv de vanskeligste vurderinger må underlegges en økonomisk vurdering. Dersom ressursene en person har tilgjengelig er faretruende knappe, vil konsekvensen av vurderingen være tilsvarende dramatisk. Ved en naturkatastrofe eller epidemi, kan det være begrenset tilgang på leger og medisin. Da MÅ man vurdere hvem som skal få hjelp først, selv om konklusjonen kan føre til at noen dør. Slike vurderinger er i sin natur økonomiske, og dypt moralske. De er ikke lette å foreta, men tvingende nødvendige.

Økonomiske vurderinger er uungåelige, selv om de av mange oppfattes som uønskede. Kun i samfunn der individene er helt fristilt fra “kampen for tilværelsen” kan man (de som ønsker slikt) tillate seg å leve i illusjonen om at man “ikke tar økonomiske hensyn”. Det er kun i rike velferdssamfunn som balanserer på eggen mellom kapitalisme og kollektivisme at det overhodet er mulig å tenke slikt. Det bare er fordi den massive velferden som genereres av den kapitalistiske delen av samfunnet er i stand til å fungere som et buffer mot den kollektivistiske sløsingen.

Den gjentatte kampropet fra frihetens fiender om “å holde markedskreftene i sjakk” er i siste instans et krav om å begrense bruken av fornuft og dermed moral. Markedskreftene er bare summen av de mange små fornuftige valg, og en begrensning av totalen må bety begrensing av de elementene som inngår i totalen. Angsten for markedskreftene må derfor forstås som en motstand mot det ansvar som det ligger i å være et moralsk ansvarlig menneske.

Det fullstendig egalitære samfunn, alle kollektivisters mål, er et amoralsk samfunn. I et slikt samfunn er alle like i resultat, dvs alle mottar lik lønn for ulikt arbeid. Ingen insentiver eksisterer, fordi ekstrainnsats ikke lønner seg, og snylting lønnes like høyt som produktivitet. I tillegg til det amoralske i at riktig adferd ikke belønnes, kommer det umoralske i den tvangen som nødvendigvis må brukes mot de som handler riktig. Siden det bare er de som handler økonomisk/fornuftig/moralsk som er i stand til å produsere verdier vi kan leve av, må de bære en stadig større del av byrden ved å fø på de som handler uøkonomisk/ufornuftig/umoralsk. De må da selvsagt tvinges til å gi avkall på sine goder, slik at andre kan ta del i dem. Det er dette som (bør) kalles urettferdig fordeling.
I de vestlige velferdsstater er dette et dilemma som mainstream politikere i varierende grad er oppmerksom på, mens det ikke er noe problem i rene autoritære regimer, der tvang er en naturlig og integrert del av statstyret.

Enhver handling må vurderes i et økonomisk/moralsk perspektiv. De fleste dagligdagse handlinger kan utføres uten noen bevisst vurderingsprosess, fordi det generelle prinsippet som ligger bak er vurdert tidligere. Dette å kunne handle raskt på bakgrunn av tidligere vurderinger er av uvurderlig nytte, og nødvendig for å håndtere de store mengder av små beslutninger vi tar daglig. Det er dette som kalles å handle på bakgrunn av prinsipper.

Til slutt vil jeg si noe om egeninteresse. Alle de beslutninger som vi må ta som tenkende og handlende vesener må taes av oss selv. Våre behov og preferanser kjennes av oss selv, og ikke av andre. Vi er i meget liten grad istand til å vurdere hvilke konkrete prioteringer som andre skal/bør foreta, og visa versa. Dernest er det tilnærmet umulig å prioritere ressurser og handlinger mellom alle de 4.5 milliarder andre som eksisterer. For at beslutningene vi fatter skal bli gode og riktige, må de altså foretas av oss selv, og om de problemstillinger som angår oss. Mitt eget liv er det som er viktigst for meg, og dette gjelder oss alle. Egoisme som etisk prinsipp tar utgangspunkt i dette innlysende faktum.

God sommer !

Comments are closed.