Ukategorisert

Staten snubler i vei

I siste dagene har det kommet opp flere forskjellige saker der fokus er satt på staten som aktør i ulike sammenhenger, på ikke helt flatterende vis.

Av Per-Anton Rønning

Publisert som lørdagskronikk

Rikshospitalet

Rikshospitalet er en velkjent sak, i dette prosjektet har skattebetalerne opplevd en budsjettsprekk som mildt sagt kan kalles betydelig. Nå har Riksrevisjonen utarbeidet en rapport, som i korte trekk konkluderer med følgende: Brukerutvalget (leger og sykepleiere) har hatt alt for stor innflytelse på utformingen av anlegget. Og dette utvalget har i henhold til rapporten etter alt og dømme ikke bekymret seg om de økonomiske aspektene når deres ønskemål har vært fremmet. (NRK Alltid Nyheter)

Videre sies det at Statsbygg har vært for ettergivende i forhold til disse ønskemålene.

Brukerutvalget har allerede vært på banen og avvist problemstillingen. Videre pekes det på departementets rolle, som visstnok også har ført til at prosjektet er kommet ut av styring. Det snakkes også om visse stortingspolitikere som har engasjert seg.

“Jo flere kokker, jo mere søl” sier man, og krangelen går nok for fullt internt, kombinert med jakten syndebukker. Dette skandaleprosjektet er svært avslørende med hensyn til staten som kompetent aktør. For oss skattebetalere betyr det lite hvem som til slutt blir manøvrert opp i et hjørne og utpekt som syndebukk. Vi må bare nok en gang resignert konstatere at når staten skal gå i gang med et gigantprosjekt, så er risikoen for fiasko betydelig. Vi ser her et tydelig eksempel på hvor lite man bekymrer seg om penger når disse pengene er tatt fra andre og puttet i en svær felleskasse.

En ganske bekymringsløs situasjon, og selv om det kan være litt støy akkurat i øyeblikket, så blir nok det glemt etter hvert, hvorpå alt faller pent tilbake til normalen.

Dette er ingen normal økonomisk investering heller. Dersom det hadde vært det, hadde man vært nødt for å gjennomføre en tett oppfølging av investeringskalkylen. Men hvorfor skulle man det nå? Statsbygg trenger ikke å gjøre dette, for investeringsutgiften inngår ikke i noen avkastningsberegning når hospitalet til slutt kommer i drift. Sannsynlighten for at noen i Statsbygg må ta et personlig ansvar for overskridelsene er også minimal. At departement og politikere noensinne blir trukket til ansvar er også nokså utenkelig. Vi vil altså sannsynligvis oppleve nok et tilfelle av ansvarspulverisering som følge av at skattebetalernes penger er sølt bort. Man unngår ikke å legge merke til det totale fravær av incentiver for å behandle våre penger med den respekt vi faktisk burde ha krav på. Når staten har tatt pengene våre, synes alle bånd å være kuttet, og noen folkelig proteststorm vil heller ikke denne gangen gjøre livet surt for noen innenfor systemet. Og partiene vil nok slutte rekkene, med mindre det er håp om å score velgere på å lage litt overflate-støy om saken.

Statsskog

Landbruksdepartementet har engasjert Østlandsforskning for å evaluere Statsskog, spesielt med tanke på Statsskogs rolle som næringsutvikler. (NRK Alltid Nyheter) Konklusjonen i rapporten er kort og godt at Statsskog er helt mislykket i denne rollen, og at privat skogsdrift til sammenligning viser langt bedre resultater. Dette er selvsagt ikke på noen måte overraskende, unntatt for de mest innbitte statsdyrkerne. Østlandsforskning antyder at salg av deler av statlig skog vil være samfunnsmessig lønnsomt, da vi ellers totalt sett går glipp av de merinntektene som private aktører skaper. Landbruksministeren ble interviuet i sakens anledning, og måtte innrømme at Statsskog ikke kunne vise til noen suksess som aktør i skogbruksnæringen. Men han reserverte seg selvsagt mot den ideen at samfunnet ville være bedre tjent med at staten lot private interesser overta. Da presterte han å si at “Næringsutvikling er ikke lett”. Men kunne vi ikke heller be ministeren om å fortelle oss noe vi ikke vet fra før, og samtidig anbefale ham å tenke gjennom dette på nytt. Siden næringsutvikling er vanskelig, hvorfor ikke overlate den til aktører som har bevist at de får det til? Men mye tyder på at det politisk/byråkratiske kompleks ønsker å bevare sitt volum for envher pris: Man forsvarer staten for statens skyld, ikke for noe annet. Ikke for skattebetalernes skyld, eller for å fremme fornuftig næringsvirksomhet. Det er bedre å produsere “mindreverdi”, enn å gi opp et statlig engasjement.

Politikere og byråkrater vil kjempe hardt mot en nedbygging av statlig virksomhet, for en slik nedbygging betyr også reduksjon av makt. Noe annet fornuftig formål enn makt kan det ikke være for å tviholde på statlig deltagelse på områder hvor den burde vært avviklet for lengst.

Luftfartsverket

Flygelederne går nå ut med kritikk mot Luftfartsverket. De hevder at de prosedyrene som er utarbeidet for innflyvning er så uklare, at dette har ført til at fly flere ganger har kommet for nær hverandre i luften. Man snakker om flere nestenulykker. (NRK Alltid Nyheter) Man kunne kanskje fristes til å tro at flygelederne her snakker for sin syke mor, i og med at de har det operative ansvaret under innflyvning. Men de får faktisk støtte fra flyhavarikommisjonen, som også slutter seg til kritikken. Dersom noen utenforstående hadde sagt at Luftfartsverket er en fare for flysikkerheten ville vedkommende antagelig blitt ledd ut. For Luftfartsverket er Staten, og det er opprettet for å ivareta tryggheten. Statens rolle maredsføres alltid, når man kan, som et trygghetsskapende element. Den er frigjort fra “private profittinteresser”, noe som alltid fremstilles som et onde for alle andre enn de som håver inn profitten. Men det man da glemmer er at profitt ikke er noe automatisk fenomen. Profitt avhenger av kunder, folk som frivillig ønsker å kjøpe det “profitøren” tilbyr. Den kritikken som her er reist er ganske alvorlig. Det står om mange menneskers liv dersom to fly skulle støte sammen i luften, for ikke å snakke om den som kunne bli rammet nede på bakken. Dersom de etterlatte gikk til søksmål mot luftfartsverket på grunn av for dårlige prosedyrer, hva ville da skje? Det er vanskelig å tenke seg at noen ansvarlige måtte bære noen konsekvens. Igjen pulveriseres ansvaret, for staten hever seg over det å ta ansvar. Luftfartsverket vil bestå uansett, for “kundene” har ikke noe valg. De kan ikke velge bort dette statsdrevne verket, og erstatte det med en annen løsning.

Myten om staten som trygghetsleverandør er seiglivet. Denne fremstillingen av tre forskjellige tilfeller der staten åpenbart kommer til kort vil neppe på kort sikt endre noe som helst på dette. Problemet er også at skulle man sette noe annet i stedet, ville det være løsninger som få eller ingen (som vi naturlig sammenligner oss med) har prøvd ut, så “folk flest” vil neppe uten videre støtte en politikk som går ut på å gjøre radikale inngrep i det rådende system. Man oppfatter som regel at problemstilingen er: “Staten eller Vakuum”, og da velger man Staten. Men igjen: Det er det evige drypp som uthuler stenen. Så kanskje, når eksempelsamlingen blir overveldende nok, kan det tenkes at et par tre til vil avsverge staten som kompetent aktør på de områder hvor privat drevne løsninger opplagt vil være bedre. For kan det bli verre?

Comments are closed.