Ukategorisert

Nei til Nullvisjonenenes tyranni

Arthur Koestler beskriver i sin biografi et besøk på kommunistpartiets internasjonale på begynnelsen av 30-tallet. Etter at alle de fantastiske visjonene om det sosialistiske fremtidssamfunnet hadde blitt presentert spurte en av de tilstedeværende: “Hva vil skje med den lille jenta som blir overkjørt av trikken i det sosialistiske samfunnet?”. En pinlig stillhet senket seg over forsamlingen før spørsmålet ble besvart: “I det fremtidige samfunnet er trafikksystemet så godt planlagt at ingen dør i trafikken” 1

Av R. I.

Publisert som lørdagskronikk

Mange vil kanskje flire over naiviteten i denne anekdoten, men når vi vet at politikere og byråkrater i dag bruker betydelige ressurser på å realisere tilsvarende nullvisjoner er det god grunn til å bli oppgitt. I løpet av de neste to månedene skal Norge bli røykfritt og alkohol forbruket skal reduseres betraktelig 2. Puter og myke underlag skal sikre alle våre lekeplasser. Et narkofritt Norge skal oppnåes ved strengere straffer for bruk og omsetning, samt usaklige propagandakampanjer hvor Johan Olav Koss skal bli ungdommens nye helt. Slik kunne jeg ha fortsatt i det uendelige å ramse opp tilsvarende eksempler. “Null skadede i trafikken”, “null narkotikadødsfall”, “null kriminalitet”, “null ditt” og “null datt”. Når politikere blir konfrontert med sine urealistiske målsetninger, svarer de glatt at: “ved å sikte på stjernene, treffer de tretoppene”. Dette selv om omfattende forskning viser at konsekvensene ofte er stikk i strid med de intenderte. For eksempel viser undersøkelser fra Storbritannia at et påbud på bruk av sikkerhetsbelter resulterte i mer råkjøring. Tilsvarende forskning er også foretatt på barn med og uten sykkelhjelm, hvor skade forskjellen var marginal. For å forhindre brannulykker vedtok amerikanske politikere en lov om barnesikring av lightere, resultatet var imidlertid svært lite vellykket ettersom amerikanske foreldre sluttet å passe på sine nye barnesikre lightere. Altså desto flere puter politikerne syr under armene våre, desto mer risiko velger vi å oppsøke.3

Vi vet i dag at dette er en politikk som også gir en rekke andre utilsiktede bivirkninger. Ekstreme utslag av organisert kriminalitet er en klar følge av alkohol, tobakk, og narkotikapolitiske nullvisjoner, eller at vi må tilbringe mer av våre liv i bilen p.g.a stadig lavere fartsgrenser. Den Svenske motorjournalisten Kjell Sveholm har regnet ut at reduserte fartsgrenser i Sverige vil årlig koste 65 000 menneskeår, hvilket han har regnet om til 1560 menneskeliv. Dette for å “fjerne” de 600 dødsfall som finner sted på svenske veier. Konsekvensen er tapt arbeidsfortjeneste, lavere verdiskapning, eller mindre fritid.

Hva med null kriminalitetsvisjonene? Selvfølgelig er null kriminalitet ønskelig, men ønsker vi et politi som har tilgang på total overvåkning av hele samfunnet, alle våre telefonsamtaler, e-post, bankkonti, eller våre hjem i kampen mot kriminalitet? Hvordan skal imidlertid politiet fjerne hverdagskriminalitet som voldtekt, ran, eller tyveri, når de må løpe rundt å passe på at vanlige mennesker bruker sikkerhetsbelter?

Ville vi egentlig ha valgt å leve i et slikt samfunn, dersom politikerne hadde realisert alle sine nullvisjoner? I praksis hadde dette blitt samfunn tilsvarende det som er skissert i filmen “Demolition Man”. Et samfunn der politiet opptrer som barnepiker og sosialarbeidere, et samfunn der ingen banner. Et samfunn preget av sykkelhjelmer og støttehjul, et samfunn der barn ikke vet hvordan det føles å få skrubbsår på knærne. Dessverre vil aldri politikernes klamme moralistiske trygghetsvisjoner seire, ettersom individets ønske om å disponere eget liv er sterkere enn håndfull politikeres kollektive målsetninger for et helt folk. På samme måten som det onde formyndersamfunnet i filmen “Demolition Man” ble smadret under helten Edgar Friendly’s udødelige ord: “Jeg vil røyke cubanske sigarer store som Cincinatti i den røykfrie avdelingen, jeg vil springe naken helt innsmurt med grønn gele å lese Playboy. Hvorfor? Fordi jeg plutselig kjenner et behov for det.”

1 Mats Eklund 1999.
2 Internasjonalt avtaleverk i regi av WHO ratifisert av Norge.
3 Mats Eklund 1999.

Comments are closed.