Ukategorisert

Makt korrumperer

Tidligere forbundskansler Helmut Kohl skal nå etterforskes for økonomisk utroskap, mærmere bestemt for å ha mottatt partistøtte for deretter å holde denne skjult på hemmelige konti.
Det sies om Kohl at han “var” CDU, at hans makt over partiet var total. Men han er også sybolet på CDU’s tidligere suksess, der han selv fikk sitte som forbundskansler i 16 år. Kohl har lojale støttespillere i partiet som ikke vil svikte ham uansett. Disse er å finne i partiets eldre, veletablerte garde. Yngere aktører derimot er langt mere kritisk til Kohl,og derfra hevdes det at Kohl har skadet partiet. Denne situasjonen kan lett føre til partisplittelse i et parti som nettopp har et valgnederlag bak seg. Men hva så?

Av Per-Anton Rønning

Regelen om at politiske partier skal offentliggjøre sine pengebidrag er klar, og ikke minst lett å forstå. Den fungerer som en garanti mot at et parti kan kjøpes av interessegrupperinger som slipper å stå fram. Dersom man slipper å offentliggjøre bidragsyterne er det også vanskelig å knytte partiets politiske opptreden (stemmegivning, standpunkter i konkrete saker) til spesielle bakenforliggende interessenter. Dersom offentliggjøring finner sted vil det legge bånd på et partis politiske opptreden, da må man vokte seg for å foreta seg ting som åpenbart viser at man er “kjøpt”.

Kohl er en av Europas dyktigste maktpolitikere, dette spillet behersker han til fingerspissene. Hans store politiske “verk” er gjenforeningen av Tyskland, og det er dette han åpenbart ønsker som sitt ettermæle. At det kostet Vesttyske skattebetalere dyrt snakker man ikke om. Men Kohl må ha blitt blendet av sin egen makt, og trodd seg usårbar. Derfor har han også sikkert følt at han kunne heve seg over de regler som gjelder for alle andre, da han tok imot partistøtte og skjulte dette. Makt korrumperer,absolutt makt korrumperer absolutt.

Det er liten grunn til å anta at her ligger noe moment av personlig berikelse i dette. Hvorfor skulle det det? Partiet var Kohls liv, partiet var hans middel til å inneha og utøve politisk makt, og hva er privatøkonomiske fordeler målt opp mot dette for en skikkelse av hans kaliber? Ingenting.

Vi får i denne saken nok et bevis på at et politisk parti er seg selv nok. Det representerer seg selv, det er et “hjem” for aktive partimedlemmer, og oppgaven hver 4. år er å lokke allmuen til å avgi stemme i dets favør. Jeg tror ikke det er siste gang vi opplever en økonomisk skandale knyttet til partipolitisk virksomhet. Og folk vil mer og mer få øynene opp for hva dette dreier seg om, og vil begynne å spørre: Er partiene egentlig legitime representanter for oss? Må vi ha dem — eller er de en etterlevning fra det forrige årtusen?

Comments are closed.