Ukategorisert

Nytt Millennium – hva nå?

Vi setter nå et 2-tall i stedet for et 1-tall som første siffer i årstallet. Er dette noe annet en en nominell overgang? Er 2000 kontra 1999 ren tallmagi – en historisk tilfeldighet, basert på et valgt år 1 ut fra en omtrentlig antagelse av når Kristus egentlig ble født?

Av Per-Anton Rønning

Publisert som lørdagskronikk

Til dette kan man si både ja og nei. Det finnes ingen eksakt tidsbestemmelse av Jesu fødsel. Denne hevdes å kunne være både før og etter det som ble valgt som år 1. Men marginen er ikke så stor, det kan dreie seg om et par tre år i begge retninger, Så regnet mot 2000 år har dette ingen betydning. Vi skal ha en tidsregning, så hvorfor ikke like godt denne.

Blant årets merkedager har nyårsdagen alltid vært en av de aller viktigste, ut fra det allmenne prinsipp i folkelig tradisjon at den første dag i en periode gir merker eller varsler for hele perioden. I Norge er dagen avmerket på primstaven med forskjellige tegn: Både hjul og timeglass symboliserer årsskiftet.
Det er derfor ingen tilfeldighet at milleniumsskiftet fanger så mye oppmerksomhet verden rundt. Jeg synes folk skal beholde denne typen feiring, jeg synes også at man vel kan delta i den, selv om man hevder å være tilhenger av rasjonalitet. Feiringen gir et uttrykk for en forventning, og forventninger kan være rasjonelle nok for oss som sverger til dette. De som har irrasjonelle behov, må få lov å dekke disse.

Jeg finner all grunn til å feire inngangen til det 21. århundre. Det påstås av flere at dette århundre allerede startet med den sterke symbolske handlingen som lå i at Berlinmuren ble revet. Denne handlingen markerte inngangen til individets århundre, og årtusen. Da vi passerte kl 12.00 den 31.12-1999 og begynte å skrive 1.1-2000, var vi inne i en trend som ble registret allerede på slutten av 80-tallet. Denne kommer nok til å bli neste århundres kjennemerke: Vektleggingen av det personlige ansvar, ikke bare ansvaret for eget liv, men også ansvar for å hjelpe andre, mindre heldig stilte.
Dette vil få mange konsekvenser. Mye tyder på at privatisering av dagens kollektive velferdsløsninger vil skyte fart. Folk flest vil nekte å godta at det offentlige (og politikerne) roper på mer og mer penger, uten å kunne vise til relle løsninger på de problemene som nå har hopet seg opp innen helsesektor og eldreomsorg.

Globaliseringen var allerede i gang ved årsskiftet, og kommer til å sette et sterkt preg på neste århundre. Kommunikasjons- og informasjonstekniologien gjør globalisering til en selvfølgelig ting: Den bringer verden tettere sammen og befordrer samhandling mennesker imellom uavhengig av geografisk lokalisering og tid.

Individets triumf signaliserer også kollektivets forvitring. Ikke i den forstand at vi får en “hver mann for seg selv” holdning, men i den forstand at man innser at velstand ikke skapes av statsapparatet, men av individuell samhandling i det miljø som ikke legger unødvendige hindringer i veien. De som dyrker statlig intervensjon vil nok i mange år enda søke å tviholde på sin modell med styring ovenfra, der lover, regler, forskrifter og paragrafer ikke vil ta noen ende. Selv om enkelte politikere er iferd med å resignere og forlate denne modellen, vil selve apparatet fortsette rett fram en god stund enda. Det tar tid å stoppe, og deretter snu en supertanker.
Men tar man tiden til hjelp, så vil dette til slutt la seg gjennomføre.

Det at individet kommer i fokus og (tvangs)kollektivet forvitrer betyr ikke at samfunnet som sådan forvitrer. Samfunnet vil bestå av frie forbindelseslinjer individene imellom, og her vil det ikke være noe sted å gjemme seg i den forstand at man unndrar seg ansvar. Det var mulig å gjemme seg og pulverisere ansvaret i det kollektive system, enten vi nå snakker om organisert religion, fagforeninger, statsapparat, politiske partier, e.l. Men på individnivå vil dette ikke nytte. Alle vil vite hvem som bidrar med hva, og hvem som ikke har noe særlig bidrag å komme med. Kollektivet er et egnet gjemmested for dem som ønsker å fraskrive seg personlig ansvar, og disse får det vanskeligere. Slik sett vil denne trenden resultere i et mer moralsk samfunn, der man personlig må stå til rette for sine handlinger eller unnlatelser. De som engasjerer seg sterkest mot globalisering, individualisering og fremvekst av markedsøkonomi er nettopp de som frykter denne nye, gjennomskuende tidsalderen.

Den globale økonomien båret fram av informasjonsteknologien vil gi god plass for den lille entrepenør. I dag er det ikke først og fremst tilgang på kapital som er knapphetsfaktioren, det er tilgang på gode ideer å investere kapital i. Den egentlige kapitalen er derfor kunnskap, og ideer generet ut fra denne kunnskapen. Mer individbasert enn dette kan vi knapt få det.
Det er nettopp teknologien som sprer makten fra toppen og ned til individet. Derfor vil verken Orwells “1984” eller Huxleys “Brave New World” noensinne bli realisert. For at diktaturet skal holde seg ved makten er det helt avhengig av å kontrollere informasjonsflyten.
Globalt TV, mobiltelefoni og mest av alt interenett gjør det umulig å kontrollere hvilken informasjon folk skal ha tilgang til. Noen vil sikkert ønske å prøve, men med den makten som individet henter fra teknologien vil utsiktene til å lykkes være bleke.

Det er dette som er fundamentet for individets tidsalder. I dag kan individet i langt større grad overvåke og kontrollere regjering og maktapparat enn maktapparatet kan overvåke og kontrollere individet. Det nytter derfor mindre og mindre for makten å lyve og desinformere til egen fordel, i håp om å bli trodd slik at folk gjør som de vil. Og dette må til slutt føre til at makt for maktens egen del rett og slett blir et vanskelig prosjekt å gjennomføre. Partipolitiske organisasjoner vil også få det stadig vanskeligere under slike rammebetingelser, selv om disse fremdeles i prinsippet har en stor tilhengerskare. Men hjemmesitterandelen øker på, og forteller at en bastion er i ferd med å falle. Om 18-20 år fra nå, når nyttårsbarn 2000 generasjonen begynner å blande seg inn i styre og stell ved å avgi stemme eller la være, tror jeg at vår tilvante verden i dag knapt blir til å kjenne igjen. Jeg tror vi står på terskelen til noe virkelig bra, sett fra det enkelte menneskets synspunkt.

Godt, nytt millennium!

Comments are closed.