Statskirken er en underlig konstruksjon i et land der religionsfriheten er grunnlovsfestet i Grunnlovens par. 2. Denne friheten blir innskrenket allerede i neste setning, der det fastslås at det evangelisk-lutherske kirkesamfunn er statens foretrukne religiøse samfunn.
Denne frihetsfiendtlige og udemokratiske konstruksjonen har foreløbig både overlevet kvinnelige prester, loven om selvbestemt abort, liberale biskoper som Rosemarie Køhn. Skal det bli en homofil, samboende prest som sikrer reell religionsfrihet?
Da innstillingsutvalget i Oslo bispedømme med tre mot to stemmer (biskop Stålsett satt «på vippen»!) innstilte Jens Torstein Olsen som prest i Majorstuen menighet, ble statskirkens primas, biskop Odd Bondevik, fortørnet – og forventet at kirkeminister (!) Trond Giske omgjorde ansettelsesvedtaket. Dette ble begrunnet med at Kirkemøtets vedtak om ikke å ansette praktiserende homofile i teologiske stillinger, skulle være gjeldende.
Giske har bestemt seg for å la vedtaket stå. Statskirken får dermed sin første homofile prest som lever i homofilt samboerskap.
Politikerne har gjennom ansettelser av biskoper som Køhn, Osberg og Stålsett sørget for en mer åpen og inkluderende statskirke. Nå sørger kirkens egne organer for det samme. Dermed kommer spennet i denne patetiske konstruksjonen tydelig tilsyne.
I andre sammenhenger forlanger statskirkens folk at politikerne v/regjeringen IKKE skal blande seg inn i kirkens beslutninger. Men når kirkens egne organer gjør vedtak som den konservative majoritet i statskirken ikke liker, da er det greit. Like inkonsekvente som hele ordningen med statskirke.
Hvor lenge vil statskirkens folk finne seg i at politikerne dikterer kirkens indre liv i strid med kirkens egen offisielle lære?
Hvor lenge vil politikerne finne seg i at statskirken bryter lover andre statlige instanser må overholde – som likestillingslov og antidiskriminering av homofile?
Hvor lenge vil denne latterlige ordningen eksistere?
