Ukategorisert

Drømmen om regjeringsmakt – Lykkes Carl I. Hagen i tredje forsøk?

Fremskrittspartiets nye strategi og dens muligheter diskuteres i denne kronikken.

Publisert som lørdagskronikk

VG avslørte 19.juli at FrP-ledelsen med Carl. I. Hagen i spissen sikter seg inn mot regjeringsmakt. I en plan kalt ”Nye FrP” legges strategien. Virkemidlene er å fjerne ustyrlige elementer som Øystein Hedstrøm, styre nominasjonsprosessen i fylkeslagene, bli venner med personer hos de mulige regjeringspartnerne Høyre, KrF og Venstre.

Hva er avsløringens hensikt?

VGs gravere Eirik Mosveen og Rolf Sønstelie har gjort det igjen. Avslørt hva som foregår bak kulissene i Norges nest største parti. Ved hjelp av såkalte sikre kilder i hva VG kaller det sentrale partimiljøet. Sistnevnte journalist var spesielt dårlig likt av partiformannen i forbindelse med VGs reportasjer av den såkalte gruppesekretærstriden efter valget i 1993, og den efterfølgende splittelsen i partiet.

Det må være grunn til å spørre hva de ”sikre kildene” ønsker å oppnå med sine lekkasjer, å sørge for at partiledelsens mål ikke blir nådd? For med lekkasjen av strategiplanen vil mulige regjeringspartnere være advart mot innsmigringsforsøkene – og kunne møte disse med relevante mottrekk, og i FrPs indre rekker vil motstanderne av ledelsens planer være advart og kunne forberede seg på kamp, samt at verstingene som skal skvises ut vil kunne forberede seg psykisk mot det som måtte komme.

En annen mulighet er at lekkasjen er styrt fra toppen, i den hensikt å advare sine egne mot å torpedere ledelsens planer, forberede skvisekandidatene på å finne seg et liv utenfor politikken, og de øvrige borgerlige partier på å møte et tøft, selvbevisst og lutret FrP som har satt seg klare mål for både det første og det neste valg.

Oppreisning for liberalistene

I VG 21.juli gir FrPs 2.nestformann, ordfører i Os, Terje Søviknes de utstøtte liberalistene følgende oppreisning:

”Etter splittelsen i 1994 har vi brukt resten av 90-tallet på bygge opp igjen organisasjonen. Først nå er vi moden for å ta et skritt videre, og modernisere oss selv. Det er paralleller til den linjen som Tor Mikkel Wara, Pål Atle Skjervengen og Ellen Wibe sto i spissen for på begynnelsen av 90-tallet.”

Dette er så vidt vites første gang siden splittelsen i 1994 at noen i FrPs øveste ledelse gir liberalistene kreditt for den strategien partiledelsen sto sammen om fra 1987 og nesten helt frem til splittelsen. Avskjedshilsenen fra Carl I. Hagen på Dolkesjø-landsmøtet var at både de nevnte personer og alle andre som forlot FrP-skuten var karrierejegere og intet annet. Vil så Søviknes klare å overleve sin omskrivning av partiformannens offisielle historieskrivning om partisplittelsen på 90-tallet?

Tre forsøk på modernisering

Dersom VGs avsløringer av strategiplanen om ”Det nye FrP” er korrekte, er det tredje gang Carl I. Hagen forsøker seg på en modernisering av Fremskrittspartiet. Dette siste forsøket skjer på et tidspunkt da FrP virkelig er iferd med å få gjennomslag for ideer partiet har kjempet for ganske lenge. Lysten i FrP-ledelsen til å være med å prege det tidsskiftet Norge for tiden gjennomgår er nok stor, men tydeligvis er forståelsen av hvilke kulturkonflikter som finnes mellom FrP og de borgerlige partier minimal. Dermed er realismen i den tredje moderniseringen så liten at den bare på dette forholdet vil være dømt til å mislykkes.

Forsøkene som mislyktes

Fra ALP til FrP – 1978 – 1983

Da Carl I. Hagen trådte inn som stortingsrepresentant i oktober 1974 satset han alt på å overta dødsboet efter Anders Lange. Han lyktes da han tråkket over sine egen i grupperingen Reformpartiet og fikk til en sammensmelting med ALP, og nådde målet da han ble valgt til partiformann i februar 1978, samtidig som FpU ble stiftet.

Med sitt eget talent og FpUs idealisme ble et nytt FrP skapt; med sitt TV-vennlige ansikt som stemmemagnet og et dynamisk preg gjennom ivrige ungdommer og amerikansk-inspirert valgkamp med valg-effekter som synliggjorde partiet.

Efter gjeninntreden på Stortinget og fortsatt fremgang ved lokalvalget i 1983 satte Hagen i gang med neste mål; 15 på Tinget ved 1985-valget. Nestformannen og økonomen Helge N. Albrektsen skulle vippe ut sittende stortingsrepresentant Bjørn Erling Ytterhorn i Hordaland, men mislyktes. Fylkeslaget reagerte på forsøket fra sentralledelsen på å styre nominasjonsprosessen. Et lignende forsøk på å styre prosessen i Østfold mislyktes også. En gruppe filosoferende ungdommer i FpU var med på å introdusere liberalismen i partiet, og kom til å prege partiet sterkt i neste forsøk.

Nederlaget ved 1985-valget gav en vippeposisjon som Hagen visste å utnytte.

Liberalistenes glansperiode – 1987 – 1993

Liberalistene kom tyngre og tyngre inn i FrPs lokale og sentrale apparat utover i 1980-årene, og preget snart både programarbeid og strategitenkning. Liberalismens gjennomslag vises tydeligst i forskjellen mellom partiprogrammet i 1989 og det fra 1985. Også hvilke saker som preget valgkampene sier sitt: I 1989 gikk FrP til valg som et parti med en gjennomarbeidet systemkritikk av Aps velferdsstat og lansering av helhetlige løsninger. Enkeltsaker var satt i sammenheng og gitt en klar ideologisk begrunnelse (der dette var mulig). En langsiktig strategi for å utvikle partorganisasjonen ble lagt i 1989/90, der valgresultatene fra 1987 og 1989 skulle forankres og brukes til å videreutvikle partiet.

Så gikk det galt et sted på veien. Et stort høyresideparti fikk det valget som europeiske høyrepartier har blitt så ødelagt av på 1990-tallet; valget mellom å være en liberal utadvendt høyreside eller ha en nasjonalistisk, populistisk og fremmedfiendtlig profil. FrP snublet i første forsøk, lokalvalget i 1991. Sammen med soloutspill fra bl.a den tidligere så sentrale Hagen-rådgiveren Fridtjof Frank Gundersen om EØS-saken og stadig mer aggressiv innvandringsfiendtlighet fra Hedstrøm, Kleppe og co. Forsvant partiformannens tro på sitt eget prosjekt. FrP valgte høyrepopulismen, og den store majoritet av partibyggerne som Carl I. Hagen hadde støttet seg til i sitt prosjekt ble kjeppjaget ut av partiet.

Målet om regjeringsmakt måtte legges på hyllen, til fordel for ny merkevareoppbygging rundt merkevaren ”FrP”, og dertil tilhørende oppbygging av ny velgerbase. FrP-ledelsen har åpenbart konkludert med at denne prosessen er kommet så langt, at regjeringsplanene kan pusses støv av.

Det tredje forsøket – derfor vil Hagen mislykkes

Sjansen for at Hagen vil mislykkes i sitt tredje forsøk er stor, både på grunn av forhold internt i FrP, og fordi FrP-ledelsen ikke forstår dybden i kulturforskjellene og de politiske forskjellene mellom FrP og mulige regjeringspartnere.

Tilfellet Østerrike – og Danmark?

Carl I. Hagen og resten av FrP-ledelsen har ifølge VG igjen satt seg i bevegelse for å oppnå regjeringsmakt. I så tilfelle vil det være andre gang et høyrepopulistisk parti i Vest-Europa kommer seg inn i regjeringskontorene. Haiders Frihetsparti nådde frem først, og kanskje kan Pia Kjærsgårds Folkeparti også gjøre det, dersom de klarer å rydde opp i den interne kranglingen. Den blåsorte regjeringskoalisjonen i Østerrike Forskjellen på FrP og Haiders parti er den spesielle historien Haider og Østerrike har til nazitiden – og det faktum at Østerrike er medlem av EU. De første reaksjonene fra de andre EU-landene viser hvor lite velkomne høyrepopulistiske partiene er i regjeringskontorene rundt om i Vest-Europa. Reaksjonsformen er allerede omstridt innad i EU, og det er slett ikke sikkert at sanksjonene mot Østerrike vil vedvare. Om Folkepartiet kommer med i Danmarks neste regjering vil nok Kjærsgård og co. møte også reaksjoner, men EU vil ha lært av tilfellet Østerrike.

Carl I. Hagen trenger ikke å ta hensyn til EU. Det kan faktisk hende at Hagen kan tjene på at EU-landene inntar en kjølig holdning til en regjering der FrP er med. Det spørs om det eksportrettede norske næringslivet vil være like tjent med en kaldere tone mellom Norge og EU:

Hedstrøm og Kleppe – symbolene på FrPs nattsorte side

Høyres nestleder Inge Lønning uttaler til Dagbladet 21.juli: ”Fremskrittspartiet er grunnleggende uforutsigbart og vanskelig å samarbeide med. Det hjelper ikke å fjerne enkeltpersoner når politikken består slik den gjør. Folk som Hedstrøm og Kleppe sier jo bare det som står i partiets eget program.” KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland sier at ”Enkeltpersoner er uviktige. Det finnes mange urokråker i de fleste partier”.

Dermed må FrP-ledelsen, i tillegg til utrenskning i egne rekker, også se på politikken. For Hedstrøm og Kleppe oppfattes ikke av verken velgere eller andre partier som noen solospillere, men som talerør for det Fremskrittspartiet faktisk står for. De oppfattes som et konkret resultat av den merkevarebygging som har pågått i FrP siden splittelsen i 1994. Hagens forsvar av Hedstrøm efter det famøse møtet med nasjonalister i 1995-valgkampen er slett ikke glemt. Hedstrøm og Kleppe oppfattes som en del av FrPs nattsorte side, innvandringsfiendligheten og flørtingen med nasjonalister og rasister. Skal andre partier samarbeide med FrP kommer ikke bare folk som Terje Søviknes, Hans Røsjorde og John Alvheim med i betraktningen. Hedstrøm og Kleppe følger med på lasset. Og disse herrer er det ingen andre partier som vil ta i med ildtang..

Individualistenes parti

FrP har alltid vært stolte av å ha mange individualister, men det har sin pris. Særlig når individualistene ikke vet når det er slutt på debatt og solututspill og når det er tid for å gå i takt. Dette har vært en utfordring for partiledelsen helt siden de første forsøk på et mer målrettet arbeid for innflydelse. Hagens frustrasjon over å måtte forsvare, forklare og bortforklare partilfellers utspill og utfall har nok steget til grensemerket mer enn èn gang. Gang på gang har vært laget retningslinjer for god partikultur, og selv vedtektene er blitt skreddersydd for å håndtere konfliktsituasjoner i de folkevalgte gruppene. Både retningslinjer og vedtekter er likevel blitt brutt suverent av tillitsvalgte og folkevalgte høyt og lavt i partiet. Et helt typisk eksempel er da Hedstrøm og Stang møtte medsammensvorne i et lokallag i Østfold, uten å informere den lokale partiledelsen om at det skulle avholdes møte. Men å skulle suspendere eller ekskludere stortingsrepresentanter er noe de fleste vil vike tilbake for, og dermed er den mest nærliggende løsningen å sørge for at slike blir vraket i førstkommende nominasjonsprosess.

Da partiet fikk sine nye normalvedtekter for folkevalgte i 1990 protesterte Jan Simonsen og andre mot sentraliseringslinjen, men partiet fikk endelig et verktøy for å håndtere konflikter. Grunnen til at landsmøtet så solid sluttet opp om de nye vedtektene var en felles forståelse av at solospillet og kranglingen måtte opphøre om innflydelse og styringsposisjoner skulle kunne nås. Eksklusjonsprosessen mot partisekretær Terje Sørensen i Bergen i 1992 pågikk likevel over et langt tidsrom, og viser at selv de som bryter partiets vedtekter og retningslinjer har rettigheter – i dette mest sentraldirigerte partiet i Norge ved siden av AKP.

Når retningslinjene brytes uten at vedtektenes virkemidler anses som hensiktsmessig verktøy for å håndtere situasjoner som Hedstrøms innvandringsshow i 1997-valgkampen, må årsmøter og nominasjonsmøter taes ibruk for å fjerne uønskede elementer. Det var dette som skjedde da liberalistene ble rensket ut i FrP på fylkesårsmøter, landsstyremøter, landsmøter og nominasjonsmøter i 1993 og 1994. Likevel er ikke disse møtene alltid en sikker vei; en tredjedel av delegatene på Dolkesjø-landsmøtet ønsket ikke Carl. I. Hagen som partiformann. Dette til tross for den omfattende utrenskningsprosess som hadde foregått ved valgene på landsmøtedelegater.

Ifølge Dagsavisen 21.juli reageres det på det som oppfattes av partiapparatet som en ytterligere sentraldirigering av nominasjonsprosessen. VG forteller 20.juli at lederne for fylkeslagenes nominasjonskomiteer skal innkalles for å bli forklart de nye retningslinjene. Ute i apparatet protesteres det iherdig. Spørsmålet er om partiledelsen lykkes i å friste med maktposisjoner bare Hedstrøm og hans like blir ofret. Nestformann Terje Søviknes’ unike posisjon i Os kommune i Hordaland kan bli trukket frem. Og han har resultater å vise til. Dette kan friste de som er lei av en evig opposisjonstilværelse.

Å fjerne det partiledelsen nå oppfatter som uønskede elementer i prosessen frem mot regjeringsmakt, har mer enn èn side. Dersom ledelsen lykkes med sitt forsett kan det bli færre soloutspill og mindre bråk og krangel i de interne fora som foretar nødvendige beslutninger for partiets fremdrift. Det hindrer likevel ikke de samme individer å fortsette sitt korstog fra andre posisjoner, så lenge de har partimedlemskapet i orden. Derfor er det tvilsomt om målet med å få ut uønskede elementer og å skape ro i partiet vil bli nådd innen valgkampen 2001 tar til.

Kulturkonflikter og politiske forskjeller

Fremskrittspartiledelsen har som ambisjon om å komme i regjeringsposisjon gjennom et samarbeide med Høyre, KrF og Venstre. Vi vil gå inn på hva er grunnlaget for FrPs analyse om samarbeidspartier – og hvorfor Hagen og co. undervurderer forskjellene.

Da Willoch-regjeringen efter at den kom i mindretall ved 1985-valget ble avhengig av et samarbeide med FrP, var dette sterkt mot KrF og SPs vilje – og deres motstand mot samarbeide med FrP førte tilslutt til at Willoch valgte å gå av.

Syse-regjeringen var like avhengig av FrP for å overleve i 1989, men FrP var i mellomtiden avansert fra å være Stortingets minste til å bli tredje størst. Ambisjonene i FrP hadde vokst tilsvarende. Syse-regjeringen gikk imidlertid i oppløsning pga. EU-saken før FrP kunne gjøre alvor av ambisjonene.

Da sentrumspartiene fikk regjeringsmakten i gave av Jagland i 1997 var flere forhold forandret; FrP var neststørste parti på Stortinget, og gjevnstore med H og KrF. Venstre var tilbake og Sp redusert. På grunn av Høyres dårlige forhold til sentrumsblokken fikk FrP en unik posisjon det visste å benytte seg av. Carl I. Hagen ble gjennom flere budsjettforlik og andre saker gjort stueren på en helt annen måte enn da tidligere borgerlige regjeringer var avhenging av FrP.

Også da Bondevik-regjeringen gikk av, hadde Hagen sikret seg en helterolle hos Bondevik. I motsetning til Høyre..

Og nå skal Bondevik ifølge den VG-avslørte stategien roses og dyrkes, slik at en borgerlig flertallsregjering skal oppstå i krysningen Bondevik-Hagen. Dette er avhengig av at SP forsvinner ut av en vippeposisjon det har hatt i mange år, samtidig som det blir flertall av H/FrP/KrF evt. ved hjelp av Venstre.

Kjemien mellom Hagen og Bondevik er bedre, som følge av Hagens ”ryddige” opptreden – og Høyres tilsvarende uryddige opptreden vis a vis Bondevik-regjeringen. Malurten i begeret har vært opptredenen til Øystein Hedstrøm og hans likesinnede. Planlagte tiltak mot disse er allerede omtalt. Ledelsen i Høyre og KrF har allerede vært ute og sagt at det er politikken som betyr noe.

I den økonomiske politikken ligger H, FrP og delvis Venstre nærmere hverandre enn tidligere, og i den grad KrF har en økonomisk politikk kan de dras med. I synet på fritt sykehus- og skolevalg, kontantstøtte og en mer serviceinnstilt offentlig sektor vil disse partiene møtes i langt større grad enn før.

Forskjellene vil merkes tydeligst i miljø- , kultur-, bistands- og innvandringspolitikken, og kanskje i synet på EU.. Når det gjelder kultur og bistand vil partiets tidligere liberalistiske linje om at dette er et privat ansvar få det samme resultat, men med en annen argumentasjon.

Den store konfliktlinjen ligger likevel i innvandrings- og integreringspolitikken. FrP må slutte med sitt overspill i innvandringspolitikken, og de andre partiene vil måtte innrøme at integreringspolitikken har vært mislykket. Dermed vil det være duket for et historisk kompromiss der Fremskrittspartiet får direkte påvirkning på politikken som angår våre nye landsmenn. Et slikt kompromiss vil oppleves som et svik av velgerne til KrF og Venstre, som siden 1993 har utgjort flyktningeopposisjonen mot den bastante flertallsblokken av Ap, H og FrP i slike saker. Også Høyre vil få problemer med et slikt kompromiss, idet mange Høyre-velgere opplever denne saken som et av de store skiller mellom H og FrP. Et skille som går på menneskesyn. Noe FrP-toppene har vanskelig for å forstå.

FrPs nestformann Terje Søviknes uttaler i VG 21.juli at ”FrP skal tore å ta kontroversielle standpunkter når det er behov for det.Det viktigste blir å vektlegge integreringsbiten av flyktningepolitikken.” Han uttaler seg også om ”lærdommen” fra årene før splittelsen: ”Men lærdommen fra den gangen er at vi fortsatt skal være tydelige, for eksempel i innvandringspolitikken.” De borgerlige partiene må forberede seg på en mer sofistikert integreringspolitikk fra FrP. Så spørs det om partiets hensikter har forandret seg, eller om det bare er innpakningen som blir ny.

Sist FrP hadde ambisjoner om regjeringsmakt, gjorde partiet seg veldig EU-vennlige, uten at debatten internt i partiet hadde konkludert. Siden den gang har partiet beveget seg i mer EU-skeptisk retning. Høyre har beholdt sin EU-positive linje, og også KrF og Venstre beveger seg i mer positiv retning. Det er høyst uklart hvilken rolle EU-saken vil spille i en borgerlig regjering der Sp blir erstattet av FrP.

Politikkens tyngdelov – er den enerådende?

Siden valget i 1997 har FrP vært Stortingets nest største parti, og på meningsmålingen ligget mellom 15 og 20% oppslutning. Med en slik tyngde hevder alle kommentatorene i media at det blir vanskelig å unngå FrP hvis det blir ikke-sosialistisk flertall ved valget i 2001. Dersom man kun bruker kjøttvekten er det naturligvis riktig.

For de borgerlige partiene blir det helt andre forhold som blir avgjørende. Spørsmålet blir naturligvis om FrP er til å stole på. En ting er hva Hagen sier og gjør, noe helt annet er hva hans tropper foretar seg. Et godt eksempel er det såkalte innvandringsregnskapet i Oslo. FrP kunne hatt en helt annen innflydelse på integreringspolitikken i Oslo, og på forhold som privatisering, konkurranseutsetting, utdannelsespolitikk og næringsutvikling. Partiet valgte i stedet demonstrasjonslinjen. Det er ikke uten grunn at Carl I. Hagen ønsker å hindre gjenvalg av Oslo-partiets formann Dag Danielsen.

Om Hagen og partiledelsen får gjennomført sine utrenskninger og kommer tilbake med en strømlinjeformet gruppe efter valget i 2001, vil politikken veie tyngst. Det går an å forestille seg en regjering av H, KrF og V – som har en omfattende samarbeidsavtale med FrP. Slik vil FrP få omfattende formell og reell innflydelse på politikken, mens de andre partiene vil få litt tid til å vurdere om FrP er til å stole på. For Hagen kan en slik avtale være verdt prisen, å ikke kunne frispille. For da har han fått foten innenfor døren til regjeringsbygget. En statsrådstaburett kan være innen rekkevidde. Fri og bevare oss alle.

Comments are closed.