Ukategorisert

Ingemar Nordin – laissez-faire-filosof på barrikadene

Han ble ledet på villspor av 68-generasjonens destruktive tankestrømmer. Fra å anta den totalitære makt som virkemiddel, ble frihet etterhvert et umistelig og ufravikelig gode. Som han sier: «Det kan finnes lykkelige, og t o m rike slaver. Noe ‘eget’ liv lever de likevel ikke i sin ufrihet, men snarere et husdyrs. Dette er uverdig et menneske. Give me liberty or give me death!»

Hittil upublisert intervju. Dette intervjuet med Ingemar Nordin ble gjennomført av Andreas H. Aure og Karl Martin Mertens for Nyliberalen våren 1997. På grunn av ressursmangel ble intervjuet ikke publisert i Nyliberalen slik formålet til de to redaksjonsmedlemmene var. Intervjuet offentliggjøres slik det ble ferdigstilt juni 1997.

Publisert som lørdagskronikk

Av Andreas H. Aure og Karl Martin E. Mertens

Ingemar Nordin er født 4. juli 1949, og er med det en av få personer som kan feire fødselsdag samtidig som han med rette kan feire den liberale ånd fra Amerikas frihetskjemper. Han er dosent ved Universitetetet i Linköping. Som nyliberal filosof er han sannsynligvis nordens mest aktive samfunndebattør, og han høster respekt og blir i stigende grad lagt merke til innenfor svenske akademia. Nordin har utgitt flere bøker, bl a Privat Egendom og Etik, Teknik och Samhälle. Han er gift og har to barn på 13 og 15 år.

Nordins doktoravhandling handlet om determinismeproblemet i kvantemekanikken. På tiden han skrev avhandlingen var han sterkt influert av Karl Popper, og via Joseph Agassi, en popperelev, kom han inn på teknikkfilosofiske spørsmål, som er det emne som ligger hans hjerte nærmest. For tiden underviser han i vitenskapsteori og logikk og arbeider på et forskningsprosjekt om medisinsk forskning, hvor han argumenterer for at rasjonelle beslutninger innenfor medisinsk grunnforskning og praksis forutsetter økt pasientmakt.

I god tidsånd og i samsvar med Nordins interesse for teknologi, ble vi enige om at internett var en anvendelig teknikk for å utføre intervjuet.

Individuelle rettigheter (retten til liv, frihet og eiendom) er i den alminnelige debatt nærmest ikkeeksisterende begreper. Og filosofer flest ser på individuelle rettigheter som sære forestillinger. Hvordan har det seg at du har interessert deg så mye om nettopp dette emne? Hvorfor ble du nyliberal?

Det var flere tråder som trakk meg inn i den politiske filosofien. a) Interessen for teknikkens utvikling var en slik. Jeg avskydde egentlig samfunnsvitenskap, som på 70-tallet var ensbetydende med den marxistiske sosiologi, men det er knapt mulig å studere teknologisk forskning og utvikling uten at man kommer inn på samfunnsspørsmål. b) Som tilskuer til den kollektivistiske 68-bevegelsen blant mine jevnaldrende hadde jeg allerede fra begynnelsen av en tiltrekning mot det liberale, kombinert med en avsmak for sosialismen. Jeg fattet aldri hvordan studenter og intellektuelle kunne se positivt på Maos kulturrevolusjon eller på at land etter land ble kommunistiske. Men jeg var bare logiker og naturviter og forstod meg ikke på politikk. c) Jeg engasjerte meg tidlig i miljøspørsmål som ble aktuelle på 60-tallet. Etter å ha lest hele den etablerte litteraturen på området og etter å ha tenkt mye på de spørsmålene, så syntes den uunngåelige konklusjonen for meg å være (hvilket naturligvis var meningen) at den eneste løsningen var at vi fikk en verdensregjering med totalitær makt.

Dette her er en meget interessant situasjon i ens liv: En tankerekke som man er helt overbevist om (B) leder en i en retning. En annen tankerekke, som man likeså er helt overbevist om (c) leder en til den diametralt motsatte retningen. Denne konflikten drev meg kan man si, mot min vilje til å forsøke å sette meg inn i politiske og økonomiske spørsmål. Dette fikk meg til å støvsuge biblioteker etter litteratur som på alvor tok opp frihetsspørsmålene. Og til min glede fant jeg ut at det faktisk fantes andre oppfatninger enn de gjengse; løsningen på miljøproblematikken og teknikkutviklingens skremmende framferd gis gjennom å ‘radikalisere’ liberalismen (og her har eiendomsrettsbegrepet en nøkkelrolle), ikke, slik som jeg hadde tatt for gitt, gjennom å modifisere den i sosialistisk retning. De etablerte intellektuelle, både nasjonalt og internasjonalt, hadde rett og slett feil. Det finnes ingen konflikt mellom f eks miljøtrusler og frihet! Mennesket er ikke skjebnebestemt til å slavegjøre seg selv under opplyste despoter. Verden behøver ingen filosofiske konger.

Filosofiens betydning
Filosofi blir av mange betraktet nærmest som en akademisk selskapslek uten praktisk verdi. Noe av grunnen kan kanskje være at filosofer i stor grad har befattet seg med metafysisk spekulasjon, tvil (skeptisisme) og subjektivisme (alt er relativt), fremfor å gi ‘svar’ på spørsmål. Hva er egentlig filosofi?

Det er riktig. Filosofien gir sjelden noen definitive svar på spørsmålene og filosofiske tekster er ofte irriterende (også for filosofer) å lese. Det er et emne som det er naturlig å ergre seg over. Men likevel ledes hvert reflekterende menneske tilbake til de filosofiske spørsmålene: Hvordan kan jeg være sikker på det jeg tror jeg vet? Hvem er jeg? Hvordan bør jeg handle? Jeg tror ikke at det finnes noen filosofi i himmelriket der alt er anskuelig og klart, der alle vet hvordan man skal handle. Så filosofien skal kanskje betraktes som et nødvendig onde. Vi må tid om annen komme i kontakt med den – ikke nødvendigvis den som står i alle bøkene, men for oss selv – både for å gjøre praktiske ting og for å leve et menneskelig liv. Filosofien lærer oss å anvende vår fornuft, å tenke kritisk og å stille nye spørsmål. Det er slik vi kommer videre.

Hvilken betydning har filosofiske ideer/forestillinger for samfunnet? Er det ideene som styrer utviklingen eller er det de økonomiske produksjonsforholdene?

Den marxistiske teorien om det økonomiske produksjonsforholdenes primat er en ganske foreldet, og fremfor alt sprø ide. Ikke engang marxistene selv trodde jo på den når de fikk makten i f eks Sovjet og Kina. Få land har utsatt sin befolkning for en så intensiv propaganda som disse. Hvorfor det, dersom det nå hadde vært nok å endre det økonomiske systemet? Nei, sannheten er snarere den at sosiale prosesser og økonomiske forhold alltid er «tolkede» fenomener. Det vil si, en og samme sosiale prosess eller økonomisk situasjon kan få ulike mennesker til å reagere helt ulikt innenfor den, avhengig av hvordan han eller hun oppfatter og bedømmer den. Samfunnsfenomener går så og si alltid via enkeltmenneskers hoder. Og det er nettopp her filosofien kommer inn. Våre allmenne teorier om samfunnsmekanismene påvirker hvordan folk reagerer.

Hvem som helst kunne allerede på 70-tallet sammenligne Vest Tysklands økonomi med den Østtyske, USAs med Russlands, Nord Koreas med Sør Koreas, Kinas med Taiwans, etc. Men for de fleste mennesker i Sverige betydde dette på ingen måte at det sosialistiske systemet var underlegent det markedsøkonomiske. Så sent som i 1984 gikk daværende visestatsminister (senere statsminister) Ingvar Carlsson ut og deklamerte at det sosialistiske systemet formodentlig var minst like effektivt som det vestlige til å skape velferd i et samfunn. Og han var ingen udannet, korket, ordblind eller allminnelig tilbakestående person.

For å forklare alt dette så må vi anta at menneskers ‘forestillinger’, ikke produksjonskrefter eller andre sosiale saksforhold, er det helt sentrale for å forstå folks holdninger. Selvsagt kommer vi aldri til å få et liberalt samfunn om ikke folk har forstått sammenhengene og tolket dem på riktig måte. Tankeganger og oppfatninger behøver selvsagt ikke bare oppstå blant fagfilosofer. Ofte kommer impulsene fra helt andre mennesker. Men i den politiske filosofien møtes de grunnleggende oppfatningene og blir gransket kritisk. Og det finnes mye som taler for at hva som hender der i det lange løpet også påvirker den allmenne debatt. I hvert fall forsøker jeg å arbeide etter den hypotesen.

Rettigheter
Hvorfor har mennesket rettigheter? Hva er rettighetenes grunnlag?

Ja, dette er et mye omdiskutert spørsmål og det ville antageligvis føre alt for langt å komme med alle tenkelige svar. Men det er nyttig å stille seg selv spørsmålet. ‘Hvorfor’ skulle mennesket ha rettigheter? Hvorfor har vi rett til å slippe å bli fengslet, skadet eller drept av andre? Mitt eget standpunkt er kunnskapsskeptisk. Jeg tror ikke at noen annens syn på hvordan det gode livet bør være – i forhold til mitt eget – er bedre eller sannere enn mitt. Om noen annen (f eks. en politiker i velferdsstaten) påstår at han vet bedre og at han har rett til å tvinge meg til å gjøre visse ting, så bør han kunne bevise det. Men noe slikt bevis finnes ikke, og han bør således la meg og alle andre få leve våre liv i fred.

Er frihet et middel for å leve på jorden eller er frihet et mål i seg selv?

Frihet ser jeg på som et mål i seg selv. Frihet gir ingen garanti for rikdom, lykke eller annet som bidrar til et godt liv. Men frihet er en nødvendig forutsetning for det gode livet. Det kan finnes lykkelige, og t o m rike slaver. Noe ‘eget’ liv lever de likevel ikke i sin ufrihet, men snarere et husdyrs. Dette er uverdig et menneske. Give me liberty or give me death!

Partielle rettigheter
Hva slags rettigheter har barn? I hvor stor grad kan foreldrene bestemme over barn?

I min bok “Etik, Teknik och Samhälle” diskuterer jeg barns rettigheter og foreslår følgende: “1) Barn (og bevisstløse, grovt berusede eller mentalt handikappede) har partielle rettigheter ettersom de har faktiske egenskaper som har potensiale til å bli personegenskaper. 2) De har en partiell rett til sitt eget liv da det finnes et ‘jeg’ som kan eie det. 3) Andre personer får gripe inn mot en potensiell person a) så lenge dette ikke ødelegger dennes muligheter til å bli en fri og selvstendig person (dvs, så lenge de potensielle personegenskapene bevares), og b) så lenge inngripen ikke strider mot dennes bestemte og konsekvente vilje.”

Hva som menes med partielle rettigheter antydes i (3) ovenfor. Vi foreldre kan fysisk gripe inn mot f eks en femåring som ønsker å løpe over en trafikkert vei, og vi kan forhindre at barnet setter seg i pengegjeld til andre. Ettersom våre barn vokser opp øker deres muligheter til å se og ta konsekvensene av sine handlinger og de kan ha et bestemt og mer permanent ønske om å gjøre noe spesielt i sitt liv. Da sier (3b) at de gjennom sin opptreden har skaffet seg retten til å handle etter sitt ønske.

Hva skal til for at barn skal få fulle rettigheter?

Barns evner og dermed omfanget av rettighetene varierer fra barn til barn, og de fleste foreldre innser selv når det er på tide å utvide barnets frihet. Om alvorlige tvistemål oppstår mellom foreldre og barn kan det i prinsippet bli opp til en domstol å prøve saken. Det er da ikke urimelig at en domstol går etter etablerte sosiale konvensjoner vedrørende myndighetsalder (f eks 12 år, 15 år eller 18 år), som kan variere fra samfunn til samfunn. Men domstolen må ta hensyn til de beviser som barnet eller deres foresatte kan fremlegge. Jeg ser myndighetsalderen som en juridisk grense der bevisbyrden for at man har, respektivt ikke har, en viss rettighet skifter fra barnet til de som hevder det motsatte.

Om foreldre gjennom fysisk eller psykisk mishandling skader barnets potensielle personegenskaper så har barnet rett til å dra fra hjemmet, enten for å finne seg adoptivforeldre eller for å klare seg på egen hånd. Foreldrene har da hverken rettigheter eller forpliktelser overfor barnet.

Hvilke rettigheter har kriminelle, sinnssyke, senile, etc?

Som nevnt ovenfor så gjelder samme sak for mentalt handikappede som for barn. De har rettigheter i proporsjon til sine evner. Uansett hvor sinnssyk eller senil en person er så har de alltid rett til å slippe å bli mishandlet eller permanent innelåst på grunn av sin tilstand. Å være syk eller handikappet er ikke noe lovbrudd.

Kriminalitet er en annen sak. Her handler det om en person som krenker en annen persons rettigheter. De liberale prinsippet fra Locke og fremover når det gjelder dette er at det skal være proporsjonalitet mellom lovbrudd og straff: Til å begynne med får en anvende så mye vold som nøden krever, men ikke mer, for å verne sine rettigheter. Den straff som offeret har ‘rett’ å kreve er øye for øye, tann for tann. Kriminelle har altså mistet sine egne rettigheter i proporsjon til den kriminelle handling de har begått. Ellers har de fulle rettigheter som bør respekteres.

Kan du presisere grunnlaget for at enkelte mennesker får sine negative rettigheter innskrenket?

Hvordan får voksne mennesker sine rettigheter? De fleste moralfilosofiske forsvar for menneskelige rettigheter hviler på de typisk menneskelige egenskaper vi har, bl a at vi er de eneste levende vesener som i det hele tatt har en mulighet til å ta ‘moralsk’ stilling til ting. Gitt det utgangspunktet stilles vi overfor problematikken å fundere på om, og i så fall hvorfor, individer som mangler denne evnen (små barn, grovt utviklingshemmede, grovt senil demente, etc) har noen rettigheter i det hele tatt. Mitt syn på det hele som fremgår av et tidligere svar, er at disse har visse (men ikke fulle) rettigheter som baseres på de egenskaper som de har. Alle mennesker (i motsetning til dyrene) har av natur ‘et potensiale’ for rasjonalitet og moralitet. Dette potensiale bør respekteres på den måten at man ikke handler slik at disse egenskaper skades eller ødelegges.

Vil man argumentere for at f eks barn har samme rettigheter som voksne så får en argumentere for rettigheter ut fra et helt annet standpunkt. Det gjør ikke jeg. Konsekvensene av et slikt standpunkt får også ganske absurde konsekvenser, som f. eks at vi ikke skulle ha rett til å hindre en 3-åring fra å løpe ut på en trafikkert motorvei da denne ønsker det. Eller at de har rett til å kjøre bil, handle heroin og bære skytevåpen.

Eiendomsrett

La oss tenke oss at staten besluttet å gi i fra seg sine besittelser. Da ville en hel mengde eiendom/land ligge åpen for privat utnyttelse. Hvordan mener du man oppnår eiendomsrett over eierløst landareal? Er det nok å bare sette opp gjerde? Må et område oppmåles og registreres av offentlige myndigheter? Er det nok å si at man ønsker å eie et område eller må en også bruke det? I så fall, hvor stor aktivitet kreves?

Prinsippet for å erverve eiendom er den Lockeanske, nemlig å “blande sitt arbeide” med det ueide. Man behøver ikke, som Locke argumentere for dette ved å henvise til Gud og menneskets påståtte avtale med ham. Det rekker å påpeke at om man har rett til sin egen person så har man rett til sitt arbeide. Og har man rett til sitt arbeide har man rett til de ‘ting’ man lager av materien. Ettersom materien ikke er eiet av noen (ut fra forutsetningen), så krenker man ingens rettigheter ved å gjøre noe med den. Slik eier f eks krukkemakeren den krukken han former av leiren rett og slett ved at han eier det arbeidet han har lagt ned i produksjonen. Dette betyr at ingen har rett til å utnytte samme leire siden det ville innebære å ødelegge krukken. -Skal man være virkelig nøye så utelukker imidlertid dette ikke at andre bruker materien på en slik måte at det ikke skader eller ødelegger for bruken av krukken (arbeidet) f eks at noen sender ufarlige radiobølger gjennom den.

Det holder således ikke bare å ville eie noe. Man må gjøre noe for å eie det, og man eier bare det man har gjort. Pløyer du opp marken for å skape et jordbruk, så eier du jordbruket, dvs den aktivitet eller det teknologiske prosjekt som kreves for å drive jordbruk. Å gå langs åkerkantene eller å plukke bær i skogen, ødelegger ikke jordbruksvirksomheten og burde være tillatt for andre innen rimelige grenser. Legg merke til at visse sosiale konvensjoner (sedvaneretter) som kan skifte fra kultur til kultur kommer inn når aktiviteter som “jordbruk”, “skogbruk”, “jakt og fiske” etc skal defineres. Om noen vil hevde flere rettigheter enn jordbruk på et stykke ueiet land, så må denne skape et teknologisk prosjekt, og definere det tydelig, som går utover det som allerede finnes etablert gjennom sedvaneretten. Rettigheter opprettes i en sosial kontekst og det kreves handling (arbeide), men også en vilje og et språk (som hviler på sosiale konvensjoner) for å uttrykke den.

Hvordan ser du for deg utnyttelse av havområder inklusiv havbunn (olje, etc)? Hva mener du om etablering av eiendomsrett til havområder?

Prinsippet er det samme som ovenfor. Om en fisker vil hevde et havområde for sitt fiske så har han rett til det, gitt at ingen andre allerede bruker det. Om, som det vanligvis er, at fiskevannet savner en privat eier, men at staten beslutter å privatisere det, så bør fiskerettigheter fordeles etter hvor mye fiskerne nå bruker det. De kan således etterpå gå sammen i økonomiske foreninger eller aksjelag og selv regulere brukerandeler gjennom kjøp og salg. Aktivitet på havbunnen er en annen sak og behøver ikke å forstyrre fisket. Eller om det gjør det, så får vel eierne til fiskerettighetene i området bli kompensert for tapet i fisket. Det Lockeanske prinsippet om hvordan eiendomsrett etableres innebærer at “førstemann til mølla får først male” som en sier i Sverige. Det vil si, i det tilfelle to eller flere aktiviteter griper inn i hverandre, så er det eieren til den første etablerte rettigheten som skal kompenseres, eller som helt kan stoppe alle inngripende aktiviteter om han vil det. De økonomiske fordelene ved dette er åpenbare: allmenningens problem forsvinner (hvilket er roten til all overutnyttelse av naturressurser), og fordelingsproblematikken løses på lokalt nivå av de berørte parter selv, som i allminnelighet gir de kunnskapsmessig beste og mest økonomisk rasjonelle beslutninger.

Genteknologi
Spørsmålet om kloning har vært mye fremme i media i den senere tid. Hva er egentlig forholdet mellom kloning og rettigheter?

Kroppsceller eies av den som eier kroppen. Hvor vidt en slik celle skal klones eller ikke bør således bestemmes av eieren, ikke av staten, forskeren, eller legen. Kloningsteknologien gjør en science-fiction visjon realiserbar og dette skaper en del interessante problemer. Hvordan er det f eks med de celler som vi mer eller mindre ufrivillig etterlater oss til daglig; i hårstrå og i hudavskalling? Har jeg tapt eiendomsretten til mine celler som finns i hårstrået som jeg mister ved å børste skjegget på et offentlig toalett? Kan hvem som helst som oppdager hårstrået ved speilet etter at jeg har gått min vei, ta det og gå inn på nærmeste laboratorium og lage en eksakt genetisk kopi av meg? Eller skulle jeg ha rett til at om og når det oppdages stevne vedkommende for tyveri?

De finnes årsaker som taler både for og imot denne muligheten og jeg er ikke så sikker på hva som er rett. Men spontant mener jeg at det virker rimelig at hver og en av oss har rett til vårt eget genetiske ‘mønster’ (to eiere hvis det er snakk om eneggede tvillinger), selv om vi ikke kan sies å eie tapte hårstrå og avskallet hud. Noenlunde på samme måte som en forfatter eier copyrighten på sin bok selv om andre mennesker kan komme til å eie ulike eksemplarer av boken ved å kjøpe den i en bokhandel.

Hvis kloning ikke er rettighetskrenkende er det da noe uetisk ved det?

Nei, hvorfor skulle det være uetisk? Det er jo ikke noe uetisk med eneggede tvillinger? Selv om forskjellen er at en kan få barn som er genetisk identisk med foreldrene. Uvanlig og nytt, men langt fra uetisk. Vi bør huske at et hvert individ er fullkomment unikt, gensammensetningen er ikke alt som skiller oss fra hverandre.

Kan genteknikk være et onde?

All teknikk kan naturligvis brukes på en ond måte – alt fra brødkniver til fly. Og genteknikk skiller seg på ingen måte fra andre teknikker. Men som sådan er genteknikken hverken ond eller god. Det finnes risikoer med den tradisjonelle dyr – og planteforedlingen, og med naturens egen mutasjon og genblandingsvirksomhet. Nye dødelige viruser kan oppstå, nye gifter kan produseres. Den som utnytter genteknikken har hverken større eller mindre ansvar enn tidligere for sitt produkt som han selger til oss konsumenter, nemlig at han ikke skal utsette oss uvitende for større risiko en hva vi normalt kan forvente oss av ulike varer (produktansvar). Skrekkvisjonen er heller den at staten går inn og forsøker regulere og monopolisere virksomheten for sine egne formål. (Kanskje får de det for seg å frembringe en spesielt lydig stamme med borgere som alltid gjør det staten sier! Eller er det det de allerede har gjort!?)

Miljø
Det å forurense annen manns person eller eiendom er å betrakte som rettighetskrenkelser. Hvordan ser du for deg at rettsvesenet skal hindre/forebygge luftforurensning (forutsetter at forurensningen er reell)? Er etterkontroll (erstatning, evt straff) tilstrekkelig, eller må der være en viss forhåndskontroll (tillatelser, forbud)?

De enkelte tilfellene bør naturligvis diskuteres mer utførlig. Men generelt gjelder jo at vi har rett til å forvare vår egen person og det som tilhører oss. Og vi har rett til å få kompensasjon og straffe i proporsjon til de skader vi har blitt påført av andre personer. Ut i fra de prinsippene bør det være ok å stoppe andres prosjekter som ‘beviselig’ kommer (forebyggende) til å innebære økte risiki og skader på omliggende eiendom. Noe generelt påbud om lisens eller tillatelse behøves ikke så lenge utslippene ikke vil forårsake skade. I praksis kan slike saker komme til å bli avgjort ved domstolene i det enkelte tilfelle. Risikoen for at man når som helst i ‘ettertid’ kan komme til å bli tvunget til å legge ned sin virksomhet, betale skader og kanskje bli straffet for de rettighetskrenkelser man har begått, innebærer at de fleste allerede på forhånd vil forsikre seg om at det man planlegger å gjøre ikke har noen skadelige effekter på naboene. Og da får vi en slags selvkontroll over hvilke prosjekter som kommer i stand innenfor et gitt område.

Teknologi
I hvilken grad er vår forståelse av teknologi knyttet opp til metaforer? Hvilken effekt har egentlig ny teknologi på språk/kultur og vår forståelse av vår plass i verden? (Internett etc.)

Jeg anser at teknologien i høy grad preger vår hverdag og vår måte å tenke på. Der vi på 1800-tallet løste våre hverdagsproblemer i termer som hest og vogn, tørket og saltet mat, vedfyring, muskelstyrke, ukelang postgang etc, formulerer vi dagens problem i termer av moderne teknikk. Våre ‘behov’ er teknikk-infiserte. Vi har behov for bil, kjøleskap og fryser, olje og elektrisitet, internett, etc. Visse teknikker er så basale att de former egne teknologiske paradigmer – eller “parapraxer” som jeg kaller dem. Slike teknikker kan varieres og utvikles slik at de kan anvendes på en lang rekke områder, områder som man ikke tenkte på i starten. Dampmaskinteknikken, forbrenningsmotoren, datamaskinen og DNA-teknikken er utmerkede eksempel på slike parapraxer. En konsekvens av dette er at det med teknikkutviklingen følger en risiko å bli “satt fast” i en tenkemåte. Å bli teknikkens middel, og ikke dets mål. Det beste botemiddelet mot dette, er etter min mening, å få enda flere teknikker. Vi teknikk-konsumenter behøver ‘pluralisme’ av teknikker som vi kan velge mellom. Det gjør oss mindre sårbare, og vi løper mindre risiko for å bli diktert av en viss teknikk.

Effektene av ny teknikk, spesielt fundamental teknikk som berører kommunikasjon, råvarer, transport og energi er naturligvis umulig å forutse. Vi kan bare betrakte teknikkutviklingen gjennom historiens bakspeil. Du nevner internett, og hvilken betydning dette kan ha for fremtiden. Ja, en klar konsekvens er naturligvis den forbedrede kommunikasjonen og at vi kan vite mer om hverandre. Kanskje metaforen “the global village” har noe å si om fremtidens liv. I et lite lokalsamfunn så finnes det en sosial kontroll som en ikke har i den mer anonyme storbyen. Fordelen er naturligvis at dette gir en viss trygghet, og kriminaliteten er kanskje ikke så høy. Baksiden med det lokale samfunnet er at mange av oss (spesielt liberalere?) liker en viss anonymitet, at man kan styre seg selv. Om internett knytter oss sammen i et globalt samfunn, betyr dette at vi også får lokalsamfunnets for- og baksider?

Deltar en på internett (hjemmeside, e-maillister, artikler som er lagt ut etc) så er en selv mye enklere og nå tak i en tidligere. Det er bra om mennesker som når deg er slike som du vil skal nå deg. Det er mindre bra hvis ikke. Jeg gjetter at en person – hvem som helst, og helt anonym for meg – kan lese ut atskillig om meg fra de spor jeg etterlater meg på internett, om han eller hun det så ønsker: persondata, arbeide, forskningsinteresser, politiske oppfatninger, etc. Slikt ville folk vite om meg selv om jeg hadde bodd i et lite lokal samfunn på landet. På den andre siden kan jeg få tak i folk som jeg vil ha kontakt med på en meget enkel måte via internett. Og ikke bare folk, men også informasjon i sin allminnelighet; om bøker, varer og tjenester, om andre land. Jeg tror ikke at vi kan få de fordelene uten å betale prisen i å selv bli (potensielt) mindre anonym. Jovisst påvirker internett våre liv. Enn så lenge mener jeg personlig at fordelene overveier ulempene.

Hvilke konsekvenser har det at mer og mer av verden rundt oss er menneskeskapt teknologi og ikke natur? (som Jose Ortega y Gasset var opptatt av). Har det noen betydning for etikk? Blir vi fremmedgjorte i en teknologiverden?

Jeg vet ikke helt. Det er skrevet mye om hvordan mennesket fungerer psykologisk i kunstige miljøer til forskjell fra naturlige. Men jeg er usikker på om det lar seg gjøre å generalisere. Visst er det kjekt å se utover skoger, vakre fjell og hav. Tilfredsstiller det et biologisk nedarvet behov? Samtidig finnes det jo natur som vi nordboere kanskje ikke i det hele tatt føler oss hjemme i, slik som ørkener og tropiske jungler. Der ville i allfall jeg føle meg fremmedgjort. Da jernbanen ble introdusert på 1800-tallet advarte folk med at det var “unaturlig ” for oss å ferdes med så høye hastigheter (50 km/t) gjennom landskapet. Vi var ikke skapt for dette og kunne ta skade, mente man. -Jeg tror nok at i det her tilfellet (naturlig/unaturlig miljø) så har de nedarvede biologiske faktorene mindre betydning enn vanefaktoren, dvs hva vi har vent oss til som barn og unge.

Hvilke muligheter ligger det i å styre teknologien slik som statsdyrkerne ønsker? Er det noen fare for et kommende teknokrati? Eller er det heller slik som Jaques Ellul har hevdet at teknologien har blitt autonom i våre liv? Er teknologi blitt en kraft som har frigjort seg fra enkeltmennesker (og byråkrater)?

Å politisk styre teknologiutviklingen betyr teknikkmonopol. Slikt har vi sett nok av i skoleverket (pedagogiske teknikker), innen helsesektoren (helseteknikker), innen boligpolitikken, osv. Det har vært fullstendig katastrofalt. Innenfor hver paraprax så finns det alltid en tendens til monopol (autonom teknologi), presis som det alltid finnes slike tendenser innen hvert foretak. Botemiddelet mot dette er pluralisme og fri konkurranse.

Å politisk styre utviklingen kan innebære enten at politikerne kontrollerer utviklingen og velger en enhetlig teknikk for oss, eller at de tekniske ekspertene tar over teknikkutviklingen. Begge deler er like ille. En rasjonell teknologi bør skape teknikker som er ‘anvendelige’, og anvendelighet er et relativt begrep. Enkelte individer har helt enkelt ulike oppfatninger om hva som er anvendelig for dem. Dette betyr at hverken eksperten eller politikeren på en objektiv måte kan vite hva som en anvendelig. Ingen vitenskap i verden kan innhente den kunnskap som er nødvendig for å fatte rasjonelle teknologiske (inklusive medisinske og sosiale ) beslutninger. Det kan bare den enkelte brukeren (ettersom den nødvendige kunnskapen i stor grad er personlig).

Elluls tese om at teknikken selv er autonom stemmer ikke. Autonomi eller ikke er avhengig av de ytre institusjonelle rammene. Det vil si, om det ikke legges noen juridiske eller politiske hindringer i veien for teknisk utvikling (så som reguleringer, skatter etc), så kommer teknikerne selv (gjennom sin streben etter å maksimere sin makt og innflytelse) til å skape pluralisme og konkurranse mellom ulike teknikker. Dette gir ikke-ekspertene (teknikk-konsumentene) en maksimal innflytelse over teknikkutviklingen.

Arbeidsbetingelser
Fortell om de holdninger du møter i det akademiske miljøet i Sverige. Tar de dine ideer på alvor eller prøver de heller å neglisjere dem? Møter du mer fiendtlighet enn åpenhet og nysgjerrighet?

Jeg har etterhvert forstått at det handler om en meget langsiktig og treg prosess om man vil snu trenden innenfor det akademiske etablissementet. Situasjonen for meg innen den svenske filosofien er følgende: alle vet hvor jeg står. Rettighetsfilosofien begynner sakte å bli et etablert standpunkt innen politisk filosofi, men det er lenge igjen til folk ser det som et hovedalternativ. Det er først i løpet av de siste årene at politisk filosofi overhodet har blitt akseptert som en legitim del av filosofien. I år kom det første nummeret av “Tidsskrift för politisk filosofi” ut. Jeg har blitt tilbudt å skrive en presentasjonsartikkel om nyliberalismen til nr 4 (våren 1998)

På den nasjonale svenske filosofikonferansen i Umeå 1996 hadde jeg et foredrag om eiendomsretten som skapte en opphetet, men morsom debatt over et par timer. Det er signifikativt at jeg fikk mye omtale for mitt forsvar for liberalismen – etterpå. I år, den 13-15 juni, deltok jeg ikke med noe eget foredrag men i en debatt om demokratibegrepet der jeg påpekte at foredragsholderne, professorene Torbjørn Tännsjø og Lars Bergstrøm, tydeligvis har “glemt” rettighetsdemokrati (av type den amerikanske på 1700-tallet, dvs en svak sentralmakt, men med sterke demokratiske rettigheter for den enkelte). Også nå fikk jeg oppmuntrende tilrop fra flere kolleger – etter debatten.

En rimelig tolkning av dette er vel at det blant filosofene finnes en økende bevissthet om, og nysgjerrighet på, de liberale standpunkter, men at det fortsatt er litt skummelt å uttrykke disse anskuelser offentlig. Det er dog OK at ‘jeg’ har disse meningene, ettersom jeg offisielt ikke er noen moralfilosof, men en etablert vitenskapsteoretiker.

Men jeg ser optimistisk på situasjonen. Jeg tillates å ytre meg, dels derfor at jeg har en riktignok skjult, men en de facto støtte blant flere etablerte filosofer, dels fordi mine meninger er “kule” og setter farge på debatten. Jeg er også ansvarlig for den eneste e-mail listen for svenske filosofer, der over 140 stykker doktorander, lærere og filosofi-interesserte (deriblant flere libertarianere) er med. Og på denne listen hender det garantert aldri at det liberale standpunkt “glemmes”!

Er du som nyliberal filosof fornøyd med den behandling du har fått ved søking på jobber og forskningsmidler?

Å få jobb som vitenskapsteoretiker har ikke vært noe større problem. Derimot har det vært vanskelig å skaffe seg forskningsmidler til rettighetsfilosofiske prosjekt. Det man skylder på er det som jeg har antydet ovenfor, nemlig at jeg ikke kan regnes som noen “ekte” moralfilosof ettersom min utdanning og doktorgradsavhandling har ligget innenfor den teoretiske filosofiens område. I min siste søknad i vår prøvde jeg å komme rundt denne innvendingen ved å koble inn en “ekte” moralfilosof på prosjektet. Vi får se om de sakkyndige kan finne på en annen begrunnelse for sitt avslag denne gang.

Gjennom et intervju i bladet Ego kjenner vi til at du har hatt svart arbeide på universitetet. Hvordan gikk det til?

Det kan jeg dessverre ikke avsløre offentlig (selv ikke i Norge) ettersom det finnes en risiko at forvaltningsmyndighetene umiddelbart ville stoppe denne muligheten. Det bør imidlertid nevnes at svart arbeide gavner både lærere (ettersom en slipper å betale skatt) og studenter (ettersom det muliggjør å gi kurser man ellers ikke kunne ha gitt.)

Hvordan ser du på mulighetene for å jobbe svart i offentlig sektor i Sverige?

I Sverige har vi opplevd et stort antall skandaler der enkelte politikere og tjenestemenn har røvet til seg skattepenger til middager, jaktreiser og pornoklubb-besøk. Så jeg antar at mulighetene for en seriøs svartjobb-virksomhet (dvs, til gavn for selve virksomheten) er ganske bra. Vi har behov for flere svart arbeidende lærere, leger og sykepleiere for å holde virksomhetene i gang.

Riktignok kan en da argumentere for at billig svart arbeide innen det offentlige bare hjelper å holde velferdsstaten flytende. Men samtidig må vi ikke glemme de atskillelige enkeltmenneskene som er kommet i klemme i velferdssystemet (mennesker lider og dør faktisk i sykehuskøene). Jeg er heller ikke sikker på om svart arbeide innen det offentlige holder systemet under armene. Snarere kan det vel – om det blir allment utbredt – bidra til å synliggjøre hvor absurd skattesystemet vårt fungerer.

Partier og valg
I år er det stortingsvalg i Norge. Man skal atter strides om de små promiller på statsbudsjettet og nyanser i reguleringsomfanget. Flere og flere velger å la være å stemme. Nyliberalen forfekter slagordet: Ikke stem det bare oppmuntrer dem. Er det noen vits å stemme?

Jeg ser pragmatisk på situasjonen. Visst kan man si at en stemme oppmuntrer politikerne. Men samtidig handler det om selvforsvar. Dessverre går det jo ikke an å stemme på noe nyliberalt parti, så valget står mellom pest og kolera. Om man stemmer, så kan man ikke unngå å stemme på noe som er ondt. Om man på andre siden ikke stemmer, så kan man heller ikke bidra til å unngå et onde. Selv har jeg i de siste valgomgangene ikke stemt på noe vanlig parti, men helt enkelt skrevet «Frihetsfronten» på en blank valgseddel. Mest for min egen fornøyelses skyld.

Er partier et blindspor? Hvilke krav bør man stille til partier før de er verdig ens stemme og innsats?

Nei, jeg er åpen for at det kan trenges alle slags midler i kampen for et fritt samfunn. Men viktigere enn å stemme er jo at man i så fall kan påvirke folk som befinner seg innenfor politikken. Det vil si, delta i partipolitikken i den hensikt å påvirke sine omgivelser. Det kan så klart skape en del etiske problemer i blant, men i prinsipp bør man vel da velge å arbeide innenfor det parti hvor man tror ens sjanser til å påvirke er størst.

Selv arbeider jeg riktignok ikke innenfor noe parti. Men jeg er ofte ute og prater i studentforeninger og lignende. Jeg har (nesten) ingen skrupler når det gjelder den slags.

Velferdsstaten – hva skjer?
Hvordan er den nasjonaløkonomiske stillingen i Sverige for øyeblikket? Er Sverige over krisen? Hva skjer videre?

Nei, Sverige er på ingen måte over krisen. De grunnleggende strukturproblemer med skattetrykk og regulert arbeidsmarked består. Men krisen kan se litt forskjellig ut ved ulike tider, og for anledningen forverres den kanskje ikke i samme raske takt som for noen år siden. For tiden holdes alt sammen flytende ved at vi har skaffet oss en statsgjeld på rundt 1,5 tusen milliarder kroner. Den fortsetter å øke, men ikke så raskt som tidligere. Det betyr at våre barn kommer til å bli tvungne til å betale samme enorme skatter som min generasjon har måttet gjøre, samtidig som de får ut stadig mindre fra det offentlige (helsestell, skoler, pensjoner). På 70- og 80-tallet kunne man hele tiden kompensere en ineffektiv virksomhet ved å rett og slett ekspandere den med nye skattepenger. Denne utveien er nå stengt for godt. En konsekvens av dette er også at man ikke lengre kan kamuflere den svenske arbeidsløsheten gjennom offentlige tiltak. Blant de unge har vi nå en arbeidsløshet på over 20 %, som betyr mindre penger til statskassen og større utgifter til arbeidsløse.

Jeg tror det finnes to mulige utviklingsscenarier: 1) Folk innser at velferdsstaten har kommet til veis ende, og man gjennomfører drastiske nedskjæringer i de offentlige budsjettene i kombinasjon med store skattekutt og deregulering av arbeidsmarkedet. En liberal revolusjon a la Ny Zealand altså. 2) Politikerne kommer til å fortsette å lappe og reparere et sakte sammenbrytende velferdssystem. Man liberaliserer litt på et område, regulerer og øker skattene på et annet. Statsgjelden vokser sakte men sikkert, rentene går opp, en del bedrifter gir opp, andre flytter utenlands. Politikerne innfører nye «reformer» på skatteområdet, f eks innfører flere «avgifter» isteden for skatter, man subsidierer småbedrifter og utdanning for å ta i mot arbeidsløse. Osv, osv. Majoriteten av svensker kommer aldri til begripe hva det er som skjer, hvorfor man blir stadig fattigere, mer utrygg og mismodig. Politikerne kommer til å fortsette å love bedre tider neste år, eller neste mandatperiode, og menneskene kommer til å engstelig klamre seg fast ved de rester av støtteordninger, privilegier og tjenester som velferdssystemet fortsatt gir.

Dessverre er det nok for Sveriges del mye som taler for det sistnevnte scenariet – Uruguay-scenariet. Følelsen av håpløshet og mismot blir stadig mer utbredt. Christian Gergils har gjennom et par artikler i Svenska Dagbladet gitt en utmerket skildring av problemene og mismotet blant mange småbedriftseiere og arbeidsløse. Innenfor skoleverket og helsevesenet hører vi daglig hvordan de ansatte uttrykker stor frustrasjon over sin arbeidssituasjon der nedskjæringene slår hardt (man skylder selvsagt på «stygge» politikere som ikke vil gi dem flere skattepenger). Elevene mistrives i sine skoler og stadig flere av de eldre vanstelles innen eldreomsorgen. Til og med innenfor universitetet, som hittil ikke har vært rammet særlig hardt av nedskjæringer, brer visjonsløsheten og kynismen seg jo mer administrasjonen vokser samtidig som den egentlige virksomheten tvinges til å krympe. En del kolleger har i fortrolig samtale meddelt at de «har gått i indre eksil» gjennom å slutte å kjempe for sine emner og studenter i nemder og utvalg. Man orker ikke en gang å lese aviser eller høre nyhetssendinger i TV og radio lenger. De får brekninger når de ser utdanningsminister Carl Tham i TV-ruten.

Mot all denne håpløshet og utilfredshet med sine liv gir naturligvis libertarianismen en helt annen visjon. Vi skulle kunne gi dem forståelse for at det er det rådende politiske systemet som har tatt fra dem alle muligheter til å ta hånd om sine liv selv. At de på et fritt marked skulle kunne skape seg en framtid som bedriftseier, lærer, barnehageassistent, sykepleier, forsker, etc helt uten skatter, reguleringer og offentlig kontrollerte skoler, universiteter og sykehus. At de igjen skulle kunne kjenne sitt arbeide meningsfullt gjennom at de selv ser at folk er villige til å betale dem for å få kunnskap, kultur, utdanning og helsestell. Men veien dit er lang, og mange (kanskje alt for mange) har investert interesser i en fortsatt, om enn degenerert, velferdsstat.

Under hvilke samfunnsmessige omstendigheter vil folk være mest mottakelige for nyliberale ideer? Er det en fordel at det offentlige blir kastet ut i en krise slik at folk lettere kan vekkes, eller er gradvis økende velstand og et noenlunde stabilt samfunn det beste?

Jeg tror ikke på noe deterministisk forhold mellom økonomiske samfunnsforhold og hvilke ideer folk har. I prinsipp tror jeg at samfunnsforholdene kan være presis så motbydelige som helst samtidig som mennesker tror at de lever i den beste av verdener (jf Nord Korea). Men i et pluralistisk informasjonssamfunn øker selvsagt mulighetene for en liberal revolusjon. Det ville være merkelig om de nyliberale ideene ikke slår gjennom en gang. Spørsmålet er bare hvor lenge det vil drøye. 10 år? 50 år?

I en pluralistisk situasjon virker det sannsynlig at det går fortere å overbevise om at det er overbudsspartier som sitter ved makten (og som kjører økonomien i grøfta) enn om det er «ansvarlige» partier som regjerer. Men det er litt kynisk å håpe på fortsatt sosialistisk styre kun for at dette skulle fremskynde en liberal revolusjon. Atter igjen, mange enkeltmennesker vil ta skade. Det går naturligvis an å overbevise folk om liberalismens overlegenhet også i en norsk situasjon der det finnes penger å pumpe inn i en ineffektiv offentlig virksomhet, eller om det er «ansvarlige» partier som passer statskassen. Mennesker kan føle seg lengtende og ufrie selv om de har høy velferd for øvrig. Liberalismen handler jo ikke bare om økonomisk velferd. Det primære er menneskeverdet og muligheten til å utforme sitt eget liv.

Internett
Hvilke fordeler for oss nyliberale utgjør utviklingen av internett og teknologien i cyberspace?

Den fremste fordelen er naturligvis de store muligheter dette medium byr på når det gjelder informasjon om libertarianske ideer og om den libertarianske bevegelsen verden over. Det er lett å få kontakter og å bygge nettverk. Internett gjør det mulig for personer som ellers skulle sitte helt isolert til å utvikle sine ideer og kanskje stimuleres til å delta i frihetskampen. Internett river masse hindre som tidligere var uoverstigelige. På det økonomiske plan er det naturligvis forlokkende å tenke seg at innføring av elektroniske penger kan sette fart på handelen med elektronisk overførbare tjenester. Således en bra måte å unndra moms og inntektsskatter. Men denne form for undergraving av det rådende systemet er vel tross alt begrenset. For enn så lenge må mesteparten av handel med varer og tjenester skje i det vanlige rommet.

En del nyliberalere venter at denne teknologien vil være avgjørende i kampen for frihet. Kan du utdype de begrensninger og mangler denne forhåpningen har?

Jeg tror ikke på noen teknologisk determinsme. Hverken teknologiske eller økonomiske forhold bestemmer hvordan vi tenker. Alle saksforhold må tolkes av menneskets bevissthet, og vi gjør en mental bedømmelse av hvilke muligheter situasjonen gir oss. I den betydningen er det altså ideene som styrer utviklingen. En og samme teknikk kan utnyttes både frihetsinnskrenkende og frihetsutvidende.

For oss som vil utvide friheten gjelder det naturligvis å forsvare internett som et fritt medium. F eks å påvise at friheten på internett – ikke bare teknikken som sådan – er en forutsetning for den nytte som eksempelvis forskere og næringsliv har av det. Og at friheten også er en forutsetning for den fortsatte utvikling av mediet. Den dag folk begynner å tro at man kan øke nytten og forbedre utviklingen gjennom begrensninger og reguleringer er løpet kjørt. Free speech kampanjen er derfor viktig for alle nyliberalere. Men det er dessverre ikke nok å arbeide innenfor mediet, det kreves også av vi noen ganger spiller på politikernes banehalvdel; i utredninger og i politiske voteringer. Seieren for ytringsfriheten i USAs høyesterett i sommer var viktig.

Kort sagt; IT-teknikken gir ingen automatisk gevinst for de frihetlige kreftene, men krever den samme kampen som liberalere alltid har ført for boken, tidsskrifter, radio og TV.

Hvilke virkemidler tror du staten vil bruke for å holde fast ved sin maktposisjon?

IT-teknikken: Staten kommer til å merke seg «avarter» på internett. Første skrittet blir å gjøre servereiere til ansvarlige utgivere. Ettersom det i praksis er umulig for en servereier å holde stadig oppsyn over hva deres abonnenter publiserer på sine hjemmesider, så kommer selvsensuren til å blir hard. Etter noen domstolsprosesser, mot servereiere for at noen av deres abonnenter har hatt rasistiske eller pedofile hjemmesider, så kommer servereierene til å bli tvunget til å gjøre forhåndsgranskninger og nekte abonnenter å ha direkte aksess. Dette vil i sin tur gjøre det vanskelig å drive egen server i hjemlandet. Det andre skrittet blir å forby private servere og databaser. Det tredje skrittet blir på sikt å skape en allianse mellom stater i hele verden for å forhindre frie servere. Land som Sverige, Singapore og Kina kommer til å være pådrivere. Men kanskje er det tredje skrittet i praksis umulig. La oss håpe det.

Liberalere må på enhver måte bekjempe allerede det første skrittet, å gjøre servereiere til ansvarlige utgivere. En servereier skal forbli det han er nå, nemlig en ren tekniker som leverer en teknisk tjeneste. Ingenting annet. Videre må vi kjempe for at det også i fortsettelsen skal være fri etableringsrett når det gjelder servere og databaser.

Når det gjelder fri handel med elektroniske penger, så pågår allerede nå en febrilsk tankeaktivitet blant sentralbanker og finansdepartementer om hvordan man skal kunne regulere og beskatte transaksjonene. Poenget med elektroniske penger er jo at kjøpene kan skje helt anonymt. Men staten har jo fortsatt muligheten til å kontrollere bankene…

Mer generelt så kommer nok staten til å rette seg mot ikke-mobile ting for å få inn sine skatter; moms og eiendomsskatter, hjemmebaserte småbedrifter og avgifter på sosiale tjenester. Jeg vil ikke høres ut om en pessimist, men jeg tror det er viktig at vi liberalere aldri undervurderer statens muligheter her. Dessverre er det nok så at jo mer teknikken skaper muligheter for oss å kommunisere og å flytte på oss rent fysisk, så kommer støtten og viljen blant mange mennesker til å øke for å styrke statens makt. Man er redd for «kaoset» og vil ha ordning og kontroll. Det gjelder for oss liberalere å vise at man faktisk ikke behøver staten for sin trygghet og velferd, og at «kaoset» i virkeligheten er noe helt annet, nemlig forandring, fremskritt, og pluralisme. Frihet helt enkelt. Og at dette er noe godt for mennesket.

Aksjonisme
Frihetsfronten i Sverige har drevet en del aksjonisme. Har det vært effektivt? Hva synes du om aksjonisme som strategi? Trenger folk en reell oppvekker for å se velferdsstatens bakside?

Jeg har aldri fattet hvorfor det skulle finnes en genuin konflikt mellom aksjonisme og intellektualisme. Kampen for frihet trenger begge. Handling uten tankeinnhold er meningsløst. Tanke uten handling leder ingensteds hen.

Det finnes naturligvis strategiske overlegninger en må ta. Hvilke metoder og aksjoner er å foretrekke? Når skal de gjøres? osv. En enkeltperson kan såklart foretrekke det ene fremfor det andre for sin egen del. Men en organisasjon eller bevegelse bør omfatte begge aspektene. Innen en organisasjon er det viktig at alle medlemmer kan se at akkurat hans eller hennes kunnskaper og evner kan anvendes og settes pris på. Ellers går en lei.

Hva gjelder Frihetsfrontens aksjonisme så mener jeg den har vært meget fremgangsrik. Den gjorde at selv “mannen i gata” ble bevisste på at den fantes. “Nyliberalisme” og “Frihetsfronten” ble begrep som folk kjente til. Aksjonene bør være rettighetsetisk korrekte, frekke og morsomme. Det vekker sympati selv blant de som ikke helt vet hva organisasjonen står for ellers. Det er ikke lett å finne slike aksjoner. Men hos de fleste svensker, og jeg ville tro også hos nordmenn, så er det ganske populært med demonstrasjoner mot høye skatter, for svartklubber og salg av sprit på gater og torg. Narkoliberalisme er det vanskeligere å få gehør for, og derfor kanskje et mer tvilsomt aksjonsformål akkurat nå. Man må også tenke på de rettslige konsekvenser for dem som deltar.

Jeg tror ikke at man bør være redd for at ideene forsvinner i rabalderet. For en vel gjennomført aksjon vekker også nysgjerrighet på hva som ligger bakenfor. Verre er det da med bevegelser som ‘bare’ har populisme og oppstandelse å komme med. Eller som hva gjelder Greenpeace, at en kan gripe dem i åpenbare løgner og bedragerier. -Jeg vet ikke om den her formen for aksjonisme er absolutt nødvendig, men min gjetning er at det setter fart på prosessen. Vi lever jo tross alt i en mediaalder, og mediene lever på nyheter. Så et samarbeide mellom nyliberalere og media, der vi får publisitet og journalistene får nyheter, virker ganske fornuftig.

Og på det punkt takker vi farvel. Stemningen er så hyggelig og blir best innhentet med en beskrivelse fra Ole Brumm: “Senere, da alle hadde sagt ‘adjø og takk for i dag!’ til Kristoffer Robin, gikk Brumm og Nøff tause og tankefulle hjemover i solnedgangen.”

Comments are closed.