Diverse

Tragisk lederskikkelse

Arbeiderpartiet har ikke hatt noen mer tragisk lederskikkelse siden Reiulf Steens dager enn Thorbjørn Jagland. Pressekonferansen 19.desember var et fullgodt bevis på dette.

Thorbjørn Jagland prøver, som Carl I. Hagen gjorde på begynnelsen av 1990-tallet, å legge skylden for sitt partis problemer på alle andre enn seg selv. Til forskjell fra Hagen er Jagland en elendig kommunikator. Politisk har han også en uklar profil, men fremstår som “til venstre” i Ap, og det er ikke til å undres over at fagbevegelsen (LO) tviholder på at han skal fortsette som partileder.

På pressekonferansen 19.12 sa Jagland at han ville ta ansvar for Aps begredelige valgresultat, og ønsket allerede valgnatten å gå av som leder. Den gamle LO-sjefen Hågensen, som i 1992 fikk Jagland valgt ved fysisk å sperre døren til valgkomiteens rom – og dermed forhindret Stoltenbergs støttespillere i å informere valgkomiteen om den store støtten for Jens, bidro nå – sammen med terroranslaget 11.09 til at Jagland fortsatte. Jagland fortsatte på pressekonferansen å skylde på anonyme partifellers angrep i media. Han burde spørre seg om hvorfor disse angrepene kommer i media fremfor ansikt til ansikt i partiorganisasjonen. Har Jagland som leder bidratt til en åpen og tillitsfull atmosfære internt. slik at partifellene tør si sin mening uten å risikere utfrysing?

Jagland var i mange år partisekretær, en meget mektig posisjon i Ap. Han fikk ros for sin nytenkning og opprustning av partiorganisasjonen, som den tredje i ledelsen mens Gro var leder og Einar Førde nestleder (senere hadde Thorbjørn Berntsen og Gunnar Berge posisjonen som nestledere). Så Jagland har først som partisekretær og siden 1992 som partileder hatt betydelig ansvar for utviklingen av Aps partiorganisasjon. Der er det tydeligvis få som bruker Einar Gerhardsens “Tillitsmanden” som rettesnor for arbeidet. Hvilket ansvar har Jagland for denne utviklingen?

Som statsminister fra oktober 1996 til oktober 1997 var Jagland en katastrofe for sitt parti. All den autoritet som var bygget opp rundt Ap og regjeringen siden Gro overtok igjen i november 1990 ble raskt brutt ned. Ikke rart mange mistet troen på “Mirakelmannen” Jagland. Hans tragiske år som statsminister og måten han helt unødvendig gav bort makten med sitt 36,9-utspill må bidratt til ønsket om at unge Stoltenberg skulle overta som Aps statsministerkandidat. Noe han også gjorde i februar 2000. Derfra var veien kort til makt for Ap.

I sin argumentasjon opptrer Jagland vekselvis som om han er en leder som aldri får fred til å lede partiet dit han vil, men når han legger skylden på Jens Stoltenberg for alle Aps problemer virker det som om Jagland ikke sitter som en del av Aps ledelse i det hele tatt. Var Jagland uenig i at Ap skulle erobre regjeringsmakten i mars 2000? Var ikke han som partileder ansvarlig for og enig i det partiprogrammet regjeringen brukte som grunnlag for å styre i Stoltenbergs regjeringstid? Som utenriksminister i denne regjeringen kunne han vel si ifra dersom han var uenig i kursen? Han påstår at han trakk seg tilbake for å la Stoltenberg ta føringen i årets valgkamp, men skal en partileder som ønsker å beholde sin posisjon abdisere fra ansvaret for partiets valgkamp?

Jaglands forklaringer på Aps og egne problemer står ikke til troende.

Det påstås at det delte lederskapet er problemet. Det vises da ofte til perioden 1976 – 1981, da Reiulf Steen var partileder og Oddvar Nordli statsminister – fordi ingen av dem hadde styrke nok til å erobre partiet alene. Sannheten er at Ap har hatt problemer med sitt lederskap i lange perioder.

I Gerhardsens tid forsøkte han efter beste evne å forhindre at Trygve Bratteli skulle bli hans arvtager, mens Haakon Lie bygget partiorganisasjonen og imaget om den sammensveisede ledelse. Da Bratteli overtok ble hans ledertid ødelagt og kortet ned av maktkampen mellom hans efterfølgere Nordli og Steen. Gro Harlem Brundtland overtok på en stemningsbølge efter Nordli/Steen-epokens tragedie, men også hun fikk betydelig opposisjon og opplevet at landsmøtet valgte nestledere hun ikke ønsket. Bare da hun fremsto som partiets ubestridte sjef kunne Jagland være partileder uten å utfordre henne. Han var “påsatt”.

Når man ser den stadige maktkampen i Aps ledelse skjønner man at politikk er en skitten bransje. Det handler ikke om at man ønsker sitt partis beste, men at man mener ens egen personlige makt er den beste medisin for partiet.

Om “mirakelmannen” Jagland har skuffet stort, har vel ikke Jens Stoltenberg overbevist som potensiell leder. Hans tilhengere vil sikkert si at Jaglands lederstil har hemmet Stoltenbergs muligheter.

Et gammelt ordtak sier at den som vet hvordan pølser og politikk blir til holder seg langt unna begge deler. Jagland fortsetter å bygge opp politikerforakten her i landet.

Comments are closed.