Diverse

Lånekassen på anbud?

Samarbeidsregjeringen har i sitt politiske grunnlag, Sem-erklæringen, som uttalt målsetning å endevende det offentlige byråkratiet for å slanke staten, effektivisere driften og øke bruken av anbud og konkurranse. Prisverdig, mener Liberaleren. Spesielt er vi fornøyd med at hellige kuer, som Lånekassen, nå kan stå for tur i regjeringens hestekur.

Igår kom nyheten i NRK-Dagsrevyen om at Samarbeidsregjeringen i sin prosess med å snu alle stener innen offentlig forvaltning, er kommet til Lånekassen. Som vanlig er de konservative venstresidekreftene kjapt på banen i å slakte forslaget. SVs Rolf Reikvam var hentet inn for å fordømme forslaget. Også lederen for Studentenes Landsforbund, Johannes Fjose Berg, fordømte forslaget. Vanetenkning og skremselsprogaganda, mener Liberaleren. Vi aner at bak regjeringens forslag finnes reformister som Kristin Clemet og Victor Norman. Det er positivt at de jobber med regjeringens program på skrivebordet, uaktet den til enhver tid navlebeskuende og saksorienterte agenda i tabloidene.

Rent prinsipielt mener Liberaleren at studiefinansiering ikke bør være et offentlig ansvar. Å gjennomføre høyere utdannelse er en investering i fremtidig inntekt, status og prestisje. Dette er et personlig prosjekt, så å si. Ansvaret bør derfor også tilligge den enkelte student. Det er derfor ingen grunn til at studiefinansieringen bør være noe offentlig ansvar. Liberalerens redaksjon består av prinsipielt klarttenkende personer, som også er realister. Vi innser derfor at støtten til vårt syn ligger noe tilbake å ønske.

La oss derfor se på hva som er mulig: De siste årene har skiftende regjeringer uansett farve forsøksvis hatt rasjonaliserings- og effektiviseringsprosjekter innen offentlig sektor på sitt program. Gjennomføringen har det vært så som så med. Sentrumsregjeringen hadde sitt prosjekt, som Stoltenberg imidlertid skrinla. Nå er dette hentet frem igjen, med et anstrøk av Høyre-ideologi. Det er positivt.

Studentene klager ofte over Lånekassen, for byråkrati og sendrektighet. Så hvorfor ikke prøve noe nytt? Selv om de politiske målene for Lånekassen ikke endres, vil det være fullt mulig å sette selve administeringen av målene ut på anbud til private. Det er jo det man gjøre med en hel rekke andre oppgaver som pr. idag er tillagt det offentlige. Å konkurranseutsette oppgaver er jo rett og slett å gi offentlig sektor konkurranse om prisen, kvaliteten og servicegrad på den tjenesten som skal løses. Det er ingen grunn til at noen oppgaver bør beskyttes mot den slags konkurranse. Folk som er mot dette, bør spørre seg selv hvorfor man bør betale mer for at noen skal løse en oppgave dyrere, med dårligere kvalitet og service enn andre kan gjøre? Vi tviler på at det finnes så mange gode svar på et sånt spørsmål, annet enn rent ideologiske (at det bør være en offentlig finansiert og utført oppgave).

Venstresiden er ellers veldig flinke til å bruke dette argumentet mot alle forslag om privatisering og konkurranseutsetting; at det er ideologisk motivert (fordi det kommer fra høyresiden). Vi vil snu argumentet; Er det noe bedre at skattebetalere og brukere betaler mer og får dårligere kvalitet på en tjeneste, fordi venstresiden kun har ideologiske argumenter for å beholde en tjeneste i offentlig regi?

Det er ingen grunn til at oppgaver skal utføres av offentlige ansatte, selv om oppgaven er definert til å være innenfor den offentlige ansvarssfære og offentlig finansiert.

Rolf Reikvams angrep på regjeringens forslag om å konkurranseutsette Lånekassen, bør taes for hva det er; et forsvar for flest mulig offentlig ansatte og en størst mulig offentlig sektor. Studentlederen som angriper forslaget, bør tenke på om ikke medlemmene hans har krav på den beste tjenesten som kan oppdrives. Og vi som betaler for gildet, bør oppmuntre regjeringen til å fortsette å vende alle stener som vendes kan, i kampen for en slankere, mer effektiv offentlig sektor.

Comments are closed.