Ukategorisert

Kampen om Ap

Kampen om Ap fortsetter, og avgjørelsen om å endre vedtektene slik at Ap skal ha kun èn nestleder er en rapp over fingeren til Giske. Hans signal om å trekke kandidaturet som nestleder kom for sent. Ren taktikk – og det forsto partikadrene.

Ap har landsmøte, 10 år efter at Gro overraskende gikk av. Først nå blir Gros foretrukne kandiat, Jens Stoltenberg, valgt. De 10 årene med Jagland har kostet Ap dyrt, i tapte velgere, innflydelse og troverdighet.

Litt om Jaglands krumpsring først: Gro var dronningen i norsk politikk, og da hun gikk av i oktober 1996 ble ikke hennes autoritet og troverdighet automatisk overført til Ap og Jagland. Og han nærmes truet Stortinget med at opposisjonen fikk være ansvarlig – eller ta konsekvensene. Det gikk dårlig. Og med den famøse 36,9-erklæringen – som ikke var forankret i organisasjonen – gikk det like dårlig. For første gang gikk Ap fra makten. Årene under Gro hadde kostet i slitasje, og Jagland ville ha samling i bunn. Men bunnen var mye lenger ned enn de 35,1% Ap fikk i 1997. 4 år senere er bunnen 10 prosentpoeng lavere, og på gallupene går det enda lenger ned. Under Bondeviks første regjering nektet Ap under Jagland å samarbeide. Dermed måtte Bondevik I gå til H/FrP for å skaffe flertall for sin politikk. Derefter angriper Jagland Sentrum for høyrevri! Slikt er politisk uredelig. Og det ser velgerne. I februar 2000 gjennomførte Ap et halvt lederskifte, ved å gjøre Jens til statsministerkandidat klarte Ap å gjenerobre makten, men ante ikke hva de ville. Det måtte gå galt. Et parti som forsøker å skaffe seg miljøpolitisk troverdighet kan heller ikke ustraffet ta makten på å bygge forurensende gasskraftverk. Enda et selvmål som svekker troverdigheten.

I flere måneder har valgkomiteen i Ap under LO-lederens ledelse forsøkt å løse nestlederfloken. Mange av Aps mest markerte politikere har stilt seg til disposisjon. De mest populære og troverdige er Trond Giske og Karita Bekkemellom Orheim. Sistnevnte, som leder av kvinnebevegelsen i partiet, har forsøkt å bruke likestilling og kjønnskvotering som brekkstang, fremfor å presentere et politisk program. Det har derimot Giske. Men hans tradisjonelle ungdomspolitske edderkoppspinning har ikke vært populært. I siste øyeblikk trekker han sitt kandidatur, under dekke av likestillingshensyn. Det var for sent i prosessen, og når en Giske-kloning, Anniken Huitfeldt (hans efterfølger som AUF-leder) blir enstemmig innstilt av valgkomiteen, så er sjakktrekkene i maktspillet om Ap så åpenbare at hverken kvinnebevegelsen eller distriktene i partiet lot seg lure.

Men i Ap bruker man å endre vedtektene for å løse gordiske knuter. Da Thorbjørn Berntsen representerte venstrefløyen som nestlederkandidat i 1989 og ikke ville gi seg, endret man bare vedtektene og valgte 2 nestledere. Og Berntsen ble ansvaliggjort. Nå ønsker man på Aps landsmøte å “spisse” ledelsen. Hill-Martha Solberg og Martin Kolberg vil ikke fremstå som noen konkurrenter til Jens. Det vil Giske. og en Giske-kloning kan virke splittende.

Selv ikke i en slik krisetid klarer Ap å ta samling i bunn. Fremfor en bred ledelse som kan tiltrekke seg nye velgere, tar landsmøtet grep for å satse alt på ett kort; Jens Stoltenberg.

Trond Giske har tid til å vente. Han er det mest åpenbare talentet i Ap. Han er den uformelle leder for venstresiden og ungdommen. Han fører arven fra Einar Førde, Reiulf Steen og Thorbjørn Berntsen videre. Og forgjerne har alle sittet i den øverste partiledelsen. Men ingen av dem ble statsminister.
Karita er et annet talent. Det er politikken som er Aps problem. Velgerne har ingen tiltro til Ap lenger.

Det er her AUFs nye leder Gry Larsen tror troverdigheten kan gjenskapes ved at “Ap skal være sintest overfor urettferdighet”. Ap skal bli et maktkritisk parti, som reagerer på maktmisbruk og urettferdighet. Men Ap oppfattes som velferdsstatens konstruktør. Selvfølgelig burde Ap se med kritiske øyne på sitt eget byggverk. Men Ap er ikke akkurat alene. Mange andre partier har forslag til forbedringer.

Aps viktigste kort er ansvarlighet. Ikke enkelt i en tid da velgrne slutter opp om FrP og SV – to partier som ikke aksepterer handlingsregelen, og som tror man kan bevilge seg ut av alle utfordringer.

Hvis Ap virkelig vil vise seg ansvarlige, må de ta ansvar for å skape flertall for et statsbudsjett. Hvis Ap fortsetter med å stille krav som viser at de ikke ser forskjell på å sitte i opposisjon og posisjon, bør de heller ta over regjeringsmakten.

Comments are closed.