Ukategorisert

Domsbegrepet må endres!

Igjen er det falt en dom i en drapssak, hvor tiltalte er frifunnet men samtidig dømt til å betale de pårørende erstatning – fordi retten mener det er “overveiende sannsynlig” at tiltalte har begått forbrytelsen, men bevisene er ikke tilstrekkelige til domfellelse.
Liberaleren mener selve domsbegrepet må endres. Denne kommentaren begrunner hvorfor

Vi har tidligere kommentert dette fenomenet. Det er ubegripelig for vanlige folk at en som er tiltalt for en forbrytelse først frifinnes, dernest dømmes til å betale de pårørende i saken erstatning. Vi mener dette strider med folks rettsfølelse, det senker respekten for rettsstaten og svekker rettsvesenet.

Diskuterer man med jurister, mener det det er en soleklar forskjell mellom å bli frifunnet i en straffesak, men dømt til å betale erstatning i en erstatningssak – fordi beviskravene er lavere i sistnevnte sak.
Juristene styrker ikke akkurat sitt omdømme som yrkesgruppe utenfor teoriens verden med slike resonnementer.

Men la oss se på argumentasjonen: Juristene sier at folk flest stirrer seg blind på begrepet “frifunnet” – og glemmer at man må lese domspremissene. I mange dommer av ovenstående type klargjør domspremissene at retten mener det er sterke indisier på at tiltalte har begått forbrytelsen – men ikke slik at de fjerner enhver rimelig tvil.
Som kjent skal skyld være bevist hinsides rimelig tvil for å oppnå domfellelse.

Unnskyld, men da mener vi at det er selve domsbegrepet det er noe galt med. Man kan ikke liste opp en premissrekke som sier: Vi er overbevist om at du er skyldig, men klarer ikke helt å bevise det. Og så kommer konklusjonen: Frifunnet!

Da henger ikke premiss og konklusjon sammen! I en rettsstat er utgangspunktet at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Men hvis man blir tiltalt, og frifunnet – da oppfatter de fleste av oss det slik: OK, man ble tiltalt, og frifunnet – ergo har man ikke gjort det man ble tiltalt for.
Men slik tenker ikke juristene – og slik uttrykker ikke retten seg gjennom dommene.

Da må konklusjonen bli at domsbegrepet må endres. Idag har vi “skyldig” og “frifunnet”. I saker av ovenstående karakter bør man innføre begrepet “ikke bevist skyldig”. Da er det mer logisk at man kan bli dømt til å betale erstatning.

Er den tiltalte misfornøyd med dommen “ikke bevist skyldig”, så kan man gå til sak for å bevise sin uskyld.

Vi liker ikke en slik løsning, men det ser ut til at dette er det eneste som kan rydde opp i den begrepsjungelen som juristene har skapt.

Et slikt begrep gjør i det minste sammenhengene klarere mellom dom i straffesak og dom i erstatningssak i forhold til samme forbrytelse.

Kanskje motvirker det også en synkende tillit til rettsvesenet. Men at det er bra for rettsstaten – det er vi ikke overbevist om. Det bør være så enkelt at er man tiltalt og frifunnet – da bør det være ensbetydende med at man ikke har gjort det man er tiltalt for.

Inntil dagens ordning med dom i erstatningssak efter frifinnelse i straffesak er avskaffet, vil vi gå inn for å innføre begrepet “ikke bevist skyldig”.

Comments are closed.