Ukategorisert

Regjeringsskifte i 2003?

Samarbeidsregjeringen har 3 mulige veier til flertall i Stortinget, men når alle prioriterer snevre markeringer fremfor gjennomslag – og partilederen i et av regjeringspartiene stiller ultimative krav, ja da spøker det for regjeringens videre liv.

KrF-leder Svarstad Haugland mener at KrF kan komme til å gå ut av regjeringen, dersom kommuneøkonomien ikke bedres vesentlig. Og nestleder Odd Anders With sier til Adresseavisen at det dreier seg om flere milliarder kroner mer til kommunene.

Det er en kjent sak at KrF ikke har peiling på økonomisk politikk, spesielt den delen som dreier seg om å skape verdier. I KrF handler det mest om å fordele det andre har skapt. Derfor har dette partiet aldri vært opptatt av skattelette, begrensning av offentlig sektor etc – for da blir det mindre å fordele til KrFs hjertesaker.

Men det er likevel tragisk at så sentrale personer i KrF ikke har fått med seg at kommunene aldri har hatt så mye penger (gjennom overføringer fra staten), og den siste tids rentenedsettelser også gavner kommuneøkonomien. Den regjeringen KrF selv sitter i, jobber for å øke kommunenes frihet ved å fjerne øremerkede tilskudd, men samtidig stille krav til hvordan kommunene selv skikker sitt bo.

Det kommunene trenger, er å rasjonalisere egen virksomhet, og se om de gaper over for mange oppgaver. Men det er alltid lettere å skrike opp om behovet for mer penger enn å gå inn i smertefulle omstillingsprosesser der både ansatte og brukere kommer til å protestere vilt.

Og i et valgår kjenner alle parter sin besøkelsestid: Opposisjonen gjør sine hoser grønne hos velgerne, og legger skylden for alt som er vondt og vanskelig på regjeringen. Brukere protesterer på “uverdige forhold” – med god hjelp av media (det er jo valgår, noen politikere skal dyrkes mens andre skal dukkes), og opposisjonspartiene får god hjelp av sine lokalpolitikere.

Det er mer enn man kan si om regjeringen. For der hiver ikke bare lokalpolitikerne men også sentrale politikere som Svarstad Haugland (som i egenskap av partileder sitter i regjeringens indre kabinett), på ropet om mer penger.

Rett skal være rett: Det er et vesentlig problem: Manglende grenser i ansvarsdeling mellom fylker, kommuner og staten – både når det gjelder oppgaver og finansiering. Idag er ikke fylker og kommuner herrer i eget hus, for staten v/Stortinget bestemmer både oppgaver, og rammer for virksomheten gjennom lover og bevilgninger.

Men dette er ingen unnskyldning for manglende rasjonalisering, prioritering – og at lokalnivået har tidenes største overføringer fra statsbudsjettet.

Men når en partileder i regjeringens indre kabinett henfaller til ultimative krav, og demonstrerer så liten innsikt i fakta om økonomiske forhold og hva som er det egentlige problemet – da lever regjeringen farlig.

Og den får ingen hjelp av opposisjonen. Det er jo valgår.

Comments are closed.