Ukategorisert

Barnehavebedrageriet

Opposisjonen på Stortinget (Ap, SV, FrP og SP) kaller det forlik om barnehaver, men det burde kalles et bedrageri. Avtalen opposisjonen tvang igjennom i Stortinget gir billigere barnehaver til de som allerede har plass, øker kommunenes utgifter, private barnehaver kan gå konkurs, og de som står uten barnehaveplass er lenger unna plass enn noensinne. Og opposisjonen sier at regjeringen må finne pengene for å betale gildet.

I Liberaleren mener vi at barn er en privatsak, og således utgifter til å passe dem. Derfor bør alle overføringer til og begunstigelser av barnefamilier fjernes. Sekundært bør staten ikke favorisere ulike former for barnepass fremfor andre. Dette må være foreldrenes valg.

Barnehagebedrageriets viktigste punkter er makspris på 1500 kr for plass i barnehave, samt skattefritak når arbeidsgiver betaler barnehaveplassen (vanligvis betaler man skatt av frynsegoder på jobben).

Makspris betyr at de som allerede har barnehaveplass får lavere pris, og regningen for dette skyves over på kommunene. Men kommunene er forskjellige. Noen har full barnehavedekning, mens andre har lange køer av foreldre som venter på barnehaveplass. Da er det et politisk valg om man vil senke prisen for de som har plass, eller skaffe et tilbud til de som står i kø og venter. Regjeringen har valgt å bygge ut, slik at alle som vil ha skal få plass. Og det må være opp til den enkelte kommune og prioritere ut fra egen situasjon. Men opposisjonen vil bestemme for alle: Alle skal gjennomføre makspris.

Når kommunene tvinges til å senke prisen på barnehaveplass, gir mange av dem et signal om at de vil prioritere kommunale barnehaver. Dermed kuttes støtten til private barnehaver, og disse risikerer konkurs. Det betyr at resultatet av barnehaveforliket til opposisjonen gir færre barnehaver, ikke flere. Kan FrP være bekjent av rasering av private barnehaver?

Det er ca. 2/3 av alle som ønsker barnehaveplass, som har dette i dag. Dermed forsterker opposisjonen det noen kaller totredjedelssamfunnet. Den svakeste tredjedelen, de som står i kø for barnehaveplass, er de som vil lide mest pga. opposisjonens forlik. Makspris og skattefordel til de som har plass har en uheldig “fordelingseffekt”: De som har de får mer. De som ikke har, er lenger unna å få enn noensinne. De partier som er opptatt av politisk styrt fordeling av goder og byrder i samfunnet, kan Ap, SV og SP være bekjent av dette?

Dessuten viser opposisjonen utrolig liten tillit til at kommunepolitikerne selv vet hva som bør prioriteres i egen kommune. Derfor er barnehaveforliket et kraftig angrep på det kommunale selvstyret.

Det er også en gylden regel i Stortinget at når man foreslår noe som koster penger, må man si hvor pengene skal tas fra. Barnehaveforliket er en av de dyreste reformene noensinne, men partiene bak forslaget sier at regjeringen må finne pengene til å betale gildet selv. Uansett om regjeringen har en annen prioritering (flere barnehaver før makspris innføres). Det er ikke overraskende at partiene bak forslaget gjør dette; Ap/SV/Sp og FrP kan knapt bli enige om hvordan noe som helst skal finansieres. Er det derfor de velger letteste utvei – å be regjeringen gjøre den jobben de ikke klarer?

Dessuten er det forunderlig at FrP, som alltid har ment at staten ikke skal favorisere noen form for barnepass fordi dette er foreldrenes eneansvar, plutselig har konvertert til den helt motsatte politikken; makspris og offentlige barnehaver. Rene sosialistiske virkemidler, med andre ord.

Avtalen om makspris er en udetonert økonomisk bombe for staten, ødelegger målet om full barnehagedekning, raserer private barnehaver, og er et angrep på lokaldemokratiet.

Comments are closed.