Venstres parlamentariske leder Trine Skei Grande får så hatten passer av høy og lav i det politiske Norge og i media. Hun har fornærmet up and coming Trond Giske. Er han en god far eller ikke? Hva er relevant og hva er overtrampet i denne saken? Liberaleren vurderer.
I Norge er det ikke god tone å kommentere politikeres privatliv og deres prioriteringer. Det er standpunktene som teller. Enkeltpolitikere kommer i søkelyset hvis de er i utakt med partiet. Privatlivet er interessant i den grad den enkelte selv kommer trekkende med det.
Selvmord i nærmeste familie blir ingen nyhetssak. Homofile politikere blir ikke outet (men kan ikke hindre at ryktene går). I vår tid med «dine barn og mine barn og våre barn» er skilsmisse, gjengifte etc. helt uinteressant.
En statsminister fra KrF har en finansminister som lever i homofilt partnerskap. I sin forrige regjering fikk en av statsrådene barn, og fikk sivilstatus og familiestatus alenemor. Moralisme forlot norsk politikk med Kåre Kristiansen. Han omtalte som kjent skilte kvinner med ektefellens efternavn lenge efter at skilsmisse var et faktum og alminnelig kjent. Som stigmatisering internt i KrF.
Hva har så Venstres 1.nestleder gjort? Hun har påpekt at Aps «up and coming» Trond Giske prioriterer makt fremfor familie når han lar seg velge til saksordfører for barnehavemeldingen, fremfor å være mest mulig hjemme med sin nyfødte datter. Giske forsvarer seg med at han har tatt ut sin lovfestede 2 ukers permisjon, og skal senere ha 5 måneder hjemme. Og at Grande blander seg bort i hans privatliv.
Formelt og retorisk har Giske sitt på det tørre. Giske kunne ikke vært hjemme mer enn 2 uker. Men å gå fra 2 uker hjemme til en av vårsesjonens tyngste (og mest medieprofilerte) jobber på Stortinget er ingen liten overgang, og slett ingen uinteressant prioritering. Den må han tåle å få søkelys på.
Som småbarnsfar har jeg erfaring for at mors styrke ikke nødvendigvis er fullt ut gjenvunnet efter 2 uker hjemme. Da bør far både som avlastning og i egen interesse være hjemme så mye som mulig.
At Giske som barnefar da velger å prioritere så klart et meget tyngende oppdrag for sitt parti, i en situasjon alle ville ha forståelse for et valg om å ha minst mulig belastning, gjør ikke morens situasjon noe enklere.
Giske har all rett til å be Grande holde seg unna hans privatliv. Men som prioritering av en selvoppnevnt feminist og likestillingsforkjemper er Giskes valg slett ikke uinteressant og irrelevant. Han kunne stått opp og sagt at han selv om de 2 ukene var over, ville han være mest mulig hjemme. Han kunne sagt at de 2 ukene var for kort tid, og denne tiden burde økes.
Grandes angrep på Giske er å tråkke rett inn i hans private sfære. Hun har ingenting med å vurdere hans evner som far. At Grande enten tråkket over uten å ville det, eller kalkulerte at tabloide VG ville vinkle det «for privat» er ikke godt å si. Som liberaler burde hun ihvertfall holdt seg unna den direkte fokuseringen på Giskes privatliv, og overlatt til journalisten å finne eksempler.
Fokuset på prioriteringen hans både som småbarnsfar, politiker og forbilde er helt relevant. Dersom Grande hadde markert seg på denne, uten å nevne navn, hadde nok ingen angrepet henne. Men hadde hun funnet veien til noen forside? Neppe.
Trond Giske har selv markedsført sitt privatliv og barnefødselen bedre enn de fleste PR-byråer kunne gjort, med Dagsrevyen på fødedstuen, Se og Hør på barnevognjakt, og tabloidene foreviger familielykken. Dersom det ikke var Grande, men en gruppe kvinnelige feminister utenfor politikken, evt. journalister, som kommenterte hans prioriteringer, ville Giske efter Liberalerens mening vært stilt til veggs. Og det burde han vært
For som feminist, likestilt mann og nybakt far har han knapt noe forsvar for sin handling om å ta på seg et av vårsesjonens mest arbeidskrevende verv på Stortinget. Men det er også et av de mest mediefokuserte verv han har påtatt seg. Liberaleren er ikke fremmed for at det er dette Giske har latt veie tyngst i vektskålen…
