Ukategorisert

Polens ja viktig for Norge?

EU-kåte politikere i Høyre og AP vil sette i gang norsk EU-debatt igjen, gjerne i forbindelse med valget i 2005. De er godt sekundert av politiske kommentatorer, som vil ha saften og kraften en norsk EU-debatt gir politikken.
”Nei til EU” ved sin sure og gretne leder Sigbjørn Gjelsvik (SP) mener Polens ja er helt irrelevant for Norge. Og ja-siden banker nei-siden ned i støvlene på meningsmålingene for tiden. Gjerne debatt, men regjeringens liberaliseringsprosjekt viktigst, sier Liberaleren.

Polen sa i folkeavstemningen ja til medlemskap i EU. Landet har like mange innbyggere som resten av søkerlandene til sammen. Et formidabelt nytt marked for norske produkter, så lenge EØS-avtalen består. Nye medlemsland trer inn i EU 01.mai (!) 2004.

03.januar 2002 kommenterte Liberaleren utsiktene til en ny EU-debatt, og konklusjonen var at så lenge norske velgere ikke ser fax-demokratiet som noe problem, kommer ingen EU-debatt. Vi anbefaler gjerne leserne å rekapitulere denne snart 18 mnd gamle kommentaren, i lys av ja-galluper og nye medlemsland.

Nå har det en tid vært til dels solid ja-flertall på meningsmålingene, uten at så mange politikere går av skaftet i EU-kåthet. Efter Polens ja, er dette iferd med å endre seg. Selveste Ap-lederen Jens Stoltenberg vil ha debatt i 2005. Vi mener også det er naturlig med en ny debatt 11 år efter forrige folkeavstemning, og foran et stortingsvalg der det skal settes sammen et storting som mye mulig vil ha et avgjørende ord om Norges forhold til EU efter 2005.

Høyre og Ap er ledende partier på hver sin side av hovedskillet i norsk politikk, men begge er ja-partier. Deres konkurrenter i SV og FrP er mer uklare. SV er nei-partiet som myker opp sitt stenhårde nei, mens FrP har gått fra et tja i 1993 til, ja til hva? Det er ikke klart. Mulig ser Hagen denne gang en mulighet til et ”nasjonalistisk nei”, og kan tjene på det. H og Ap ser hverandre som hovedmotstandere i norsk politikk, og ser helt sikkert en ny EU-debatt som en mulighet til gjenopprette ”normaltilstanden”, spesielt overfor fløypartiene. Men en EU-debatt kan også sette bom for historiske prosesser, slik vi påpekte i kommentaren 03.januar 2002.

Samarbeidsregjeringen sliter med å fullføre Willoch-epokens liberaliseringer. Regjeringens ”garantist” i Stortinget, FrP, er vinglete som en hodeløs høne, og stadig mindre retningslinjet i sin politikk (for å si det forsiktig!). De innsatte denne regjeringen, men plager den mer enn den mest sosialistiske delen av opposisjonen. FrP bør snart finne seg selv politisk, eller innsette Ap. I så tilfelle må ikke-sosialistiske velgere i 2005 og fremover stemme Høyre, KrF eller Venstre, og liberalister DLF.

På venstresiden fortviler Kristin Halvorsen over utsiktene til en ny EU-debatt. Det vil sette bom for forsøket på å skape en regjering av AP, SV og SP. En slik regjering vil være historisk; AP i samarbeid med andre, SV i sin første regjering, og SP i regjering med tradisjonelle sosialister. SV ville vanligvis vært godt tjent med en EU-debatt. Nå er det blitt viktigere å komme i regjering…

EU har to motsatte trender, som i disse dager begge demonstreres for fullt: Utvidelse med nye medlemmer, og dypere integrasjon (gjennom forsøket på lage en felles grunnlov, under ledelse av Frankrikes tidligere president Giscard D’Estaing). I lengden kan ikke EU holde på med to så motstridende linjer som integrasjon og utvidelse samtidig. Norske politikere tar ikke stilling til disse motstridende trendene i EU, men later som om medlemskap i EU er et ja eller nei.-spørsmål. Vi lurer på hvilket EU Stoltenberg og Petersen vil ha Norge inn i, og Halvorsen, Bondevik, Sponheim, Haga og Siv Jensen vil holde oss utenfor?

EØS-avtalen er et paradoks, men den er Norges redningsbøye. Så lenge vi er utenfor EU er vi økonomisk sikret medlemskapet gjennom EØS-avtalen. Så får velgerne vurdere om fax-demokratiet og velstanden er tilfredstillende, og medlemskapet unødvendig. 2005 er et naturlig tidspunkt for en ny EU-debatt. Også nei-partier som KrF og Venstre vil da ha fullført nye interne debatter om sitt standpunkt.

Polen og de andre søkerlandene blir snart et utvidet marked for Norge. Men innenrikspolitiske vurderinger vil telle mer for norske velgere enn at Polen, Slovenia og Malta går inn i EU. Manglende innflydelse og følelsen av Brüssel-diktat vil nok avgjøre mer enn polakkenes forankring av sin nyvunne frihet.

Kanskje klarer Norge i forbindelse med 100-årsfeiringen av selstendigheten som nasjon å ha en voksen og sober debatt om sitt forhold til omverdenen. Det er jo lov å håpe…

Inntil videre håper vi Samarbeidsregjeringen fortsetter bestrebelsene på å liberalisere Norge.

Mest lest

Fra arkivet

Arrangementer