Ukategorisert

Det er størrelsen det kommer an på!

Oslo kommune får det ikke til…

Vi snakker selvsagt om førstesiden i Dagens Næringsliv der det står at ingen i Oslo kommune vet hvor mange biler kommunen eier. Det beskrives hvordan de taper millioner av kroner på dette, noe som bl.a. skyldes dårlig utnyttelse, dårlig kontroll og manglende koordinering av mulige stordriftsfordeler.

Et av poengene i artikkelen er å vise hvordan andre instanser har tjent gode penger på å sentralisere oversikten over bilparken. Posten og en del mindre kommuner nevnes. Det er imidlertid ikke tilfeldig at det er den største kommunen som mangler oversikten.

Det er snart hundre år siden Mises og Hayek la mye av grunnlaget for kritikken mot planøkonomien. Et hovedpoeng var at det ikke var mulig å samle tilstrekkelig informasjon til å styre effektivt. Både p.g.a. mengden og p.g.a. at mye informasjon er slik at den ikke kan formidles videre.

Argumentasjonen ble tolket som et angrep på planøkonomien. Det er riktig at den rammet planøkonomisk sosialisme så hardt at det er merkelig at så mange intelligente og kunnskapsrike mennesker beholdt sin tro på sosialismen.

Deres argument er imidlertid først og fremst et angrep på størrelse. Styring – i betydningen sentralstyring – blir vanskelig jo større enheten er. Det muliggjør at små kommuner kan være mer velstyrte enn store. Det er ikke slik at stort alltid er best, selv om det er stordriftsfordeler.

Det finnes en optimal størrelse. Det må ikke tolkes som at denne er lik uansett virksomhet, den kan variere ut ifra bl.a. produkttype, målgruppe, organisasjonsform, tilfeldigheter og god styring.

Å vri Mises og Hayeks argument vekk fra planelementet til størrelseselementet er interessant fordi det da også blir et effektivt argument mot ”monopolkapitalismen”. De fleste mener det er viktig med konkurransetilsyn og andre virkemidler for å hindre at bedrifter vokser i det uendelig og får monopol på hele markeder. Dette er noe ”alle vet” og derfor må den uhemmede kapitalismen tøyles.

Motargumentet er veldig enkelt. Når en bedrift blir for stor, begynner den å lide av noe av den samme ineffektiviteten som preger offentlig virksomhet. De vil derfor ikke vokse til de har monopol. Eller mer presist: i et fritt marked vil deres vekst begrenses kraftig. I en blandingsøkonomi som den norske vil bedriftene derimot vokse utøver dette.

De tar i bruk de politiske virkemidlene. Bruker politikk mot konkurrentene for å skaffe seg konkurransefordeler. Av de mest effektive politiske metodene er å hindre utenlandsk konkurranse og skaffe seg subsidier eller spesielle skattefordeler (som mindre konkurrenter ikke har).

Den frie kapitalismen vil primært være til fordel for de små, og ikke for de store, selv om det nok kan argumenteres med at høyvann stiger alle båter.

Comments are closed.