Ukategorisert

KrF – et annerledes parti

Det er med spenning og gru vi følger selvransakelsen i KrF i tiden fremover. Til valget 2001 hadde Sp vippeposisjonen. Nå er de solid parkert på sosialistisk side i politikken. KrF er siste hinder for at Kristin Halvorsen skal få oppfylt sin drøm; å parkere høyresiden. Les mer om KrF i dagens kommentar.

I KrFs ledelse hadde man ambisjon om å gjøre partiet mer europeisk; til et parti i den kristendemokratiske bevegelse. Resultatene KrF fikk ved valgene i 1997, 1999 og 2001 kunne tyde på at de var iferd med å lykkes. I 1997 var KrF, H og FrP jevnstore i oppslutning. Valgerd Svarstad Haugland var en ny politikertype i KrF da hun ble leder; hun drakk til og med vin! Men det var dengang da.

Nå er KrF halvert, og selvransakelsens tid er inne. Med utspill mot rusbrus, alenemødre, for den tradisjonelle kjernefamilien, homofobi etc. er KrF igjen plassert i den båsen de forsøkte å frigjøre seg fra; moralpolitiet. Bedehusfolkets forsøk på å styre oss andre i våre liv og daglige valg. Strategien med å gjøre KrF til et moderne, kristendemokratisk parti som skulle erobre posisjonen som nr 1. på ikkesosialistisk side har havarert.

I KrF tar man ikke sin egen politikk opp til vurdering. KrF ønsker å være et moralpoliti også i fremtiden. At andre oppfatter dette som utidig innblanding i eget liv forstår de ikke i KrF, der mener de at vi andre må forstå at KrFs rolle er å sammenligne med “den myndige og kjærlige far som med fast men mild hånd styrer over sine barn”. KrFs halvering er et uttrykk for folks opprør mot den myndige fars omsorg. Vi vil ikke ha det slik.

Isteden peker KrF’erne nedover i rekkene på regjeringssamarbeidet; å være i regjering med Høyre er opphavet til alt vondt. Og det er fullt forståelig: Rusbrus i butikkene, lavere alkoholavgifter, større importkvoter, lengre åpningstider i butikkene, skattelette slik at folk kan bruke egne penger på fordervelige saker, forsøk på reform og modernisering offentlig sektor fremfor å bevilge seg ut av alle klager. Alt dette er områder Samarbeidsregjeringen kolliderer fundamentalt med selve sjelen i KrF. Legg til distriktspolitikken, så er bildet nærmest komplett. Legg også til at KrF må administrere abortlov, partnerskapslov, og har regjeringspartnere som snuser på homofiles rett til adopsjon. Det er opplagt at KrFs kadre ikke trives i slikt selskap.

KrF er ikke opptatt av frihet. I det minste er frihetsbegrepet radikalt annerledes enn i f.eks V, H, DLF og FrP. Frihet i KrF er: Foreldres frihet til å slippe å sende sine barn til barnehaver, foreldres frihet til å slippe at deres barn skal lære på skolen at andre religioner er like verdifulle som kristendommen, frihet til å slippe muligheten il å gå i butikken efter kl. 1700 hverdager, frihet til å slippe, sex, vold og annen styggedom på radio, TV og i musikk, blader og aviser. Frihet til å slippe å vite at sex kan foregå mellom andre enn menn og kvinner som er gift med hverandre. Frihet til å vite bedre enn andre hvordan andre bør leve sitt liv.

KrF kan beskrives som et verdi-/ideparti som dårlig kler å ha makt. Da kommer formynderrollen tydelig frem. Dette oppfattes ikke som et problem i KrF. Det er kun et problem når velgerne oppfatter formynderiet som et problem.

KrF er ikke opptatt av hvor statens inntekter kommer fra. De er bare opptatt av å ha nok penger å fordele til sine hjertesaker. Derfor er ikke KrF glad i skattelette. Det passer dårlig å hevde at folk har rett til å beholde sine egne penger. Spesielt hvis pengene brukes på en annen måte enn KrF mener er riktig. Derfor trives ikke KrF med Per Kristian Foss som finansminister.

Erna Solberg stiller krav om omstilling og moderninsering i kommunene. Lars Sponheim vil ha folk i distriktene og landbruket til å være innovative, kreative og sin egen lykkes smed. Det passer dårlig for KrF. Bonde- og fiskerkoner på møte i misjonsforeningen passer dem bedre enn hippe damer som skaper sin egen lykke, spesielt hvis det er med å bringe den nye tidsalder med IT, cafeer og aromaterapi til bygdene. KrF tror det distriktene og kommunene mangler er penger. Faktum er at offentlige budsjetter aldri har vært større i Norge. Men virkeligheten er bare besværlig for KrF. De vil ikke vite av slike facts.

Men i KrF forstår de at kampanjen “stem på en statsminister!” i 2001 ikke var noe sjakktrekk. Maktlysten kom klart tilsyne. Det var bedre med sentrumsregjeringen (1997 – 2000). Den var noe annerledes – helt i KrFs ånd. 2001-valget brakk opp sentrum, SP gikk til sosialistene, V/KrF regjerer sammen med Høyre, på FrPs nåde. KrF må administrere en politikk de ikke er komfortable med, og kombinert med maktimage føler KrF’erne at de har hatt folket og media imot seg helt fra Samarbeidsregjeringen tiltrådte. Det er sikkert riktig. Men det har nok ikke bare med kampanjen å gjøre. Liberaleren vil hevde at det har like mye med KrFs formynderpolitikk å gjøre.

Nå skal KrF bedrive selvransakelse. Kanskje finner de ut at det ikke passer dem å sitte i en regjering sammen med Høyre. Kanskje passer det bedre å være opposisjonsparti som sitter i vippeposisjon og skaffe litt ekstra penger til prester, kirker, distrikter og uhjelp. KrF kan holde fanen ren, og være sikret en viss oppslutning, som kanskje plasserer dem på vippen. Men de skal slett ikke være sikre på vippeposisjonen. Det kan gå med KrF som Sp. Og andre partier kan bli lei av sytingen, og skape flertall uten KrF. Hva blir det igjen av KrF da? Et reaksjonært gammelmanns parti som sitter på tribunen og skriker. Svært langt fra den kristendemokratiske profilen KrF drømte om i 1997.

Vi har vanskelig for å se at KrF skal gå i regjering med Ap, evt. med SP på slep (Ap kan bytte ut SV med KrF, men Jens må regne med kraftig motstand fra kvinner, homofile og urban ungdom i egne rekker). Verdispørsmål er en konfliktlinje ikke bare mellom KrF og Høyre/Venstre, men også mellom KrF og AP/SV.

Hvis KrF skal beholde innflydelse og makt, må de holde seg til høyresiden. På venstresiden vil de møte minst like sterk motstand mot kjernesakene og hjertesakene de vil ha penger til. Og på tribunen vil KrF bli marginalisert.

Dersom KrF velger å gå ut av regjeringen, for å pleie seg selv, vil det ikke være noe regjeringsdyktig alternativ tilbake på høyresiden. Da må velgerne i tilfelle slutte mer opp om Høyre og FrP. Men selv i 2003 bryter ikke de to partiene den magiske rekorden fra 1981; 36,2%. Høyresiden (i den grad FrP nå kan plasseres der..) samler fortsatt bare en tredjedel av velgerne i Norge.

KrFs selvransakelse vil avgjøre om Kristin Halvorsen får en lett eller vanskelig vei til sin drøm; å parkere høyresiden på sidelinjen in norsk politikk.

Det påhviler KrF et stort ansvar når de skal ta sitt valg om videre kurs

Comments are closed.