Ukategorisert

Valgerds sorti – KrFs havari.

I helgen meddelte KrFs leder at hun trekker seg som følge av en knusende dom fra den interne Havarikommisjonen. Hun går av fordi hun forstår at hun er blitt en belastning for KrF. Men det er regjeringsdeltagelsen kommisjonen indirekte har dømt. Og virkelighetssansen er det så som så med.

Er KrF et parti for denne verden? I hvert fall er KrF et særnorsk fenomen. Passer KrF til å sitte i regjering? Muligens ikke, efter Havarikommisjonens totalslakt av ledelsen og av de politiske prioriteringene i regjeringen. For skulle KrF følge dommen bør de snarest trekke seg ut av regjeringen, og helst ikke samarbeide nært med noen, men nøye seg med å være et motstrøms parti som påpeker alt det gale i vår syndige verden, og kanskje skaffe noen ekstra prestevikarer gjennom samarbeid om statsbudsjettet.

Valgerd kom inn i KrFs ledelse på begynnelsen av 90-tallet som en liberal røst. Ikke liberal i seg selv, men i forhold til KrFs image og tidligere ledere. Alt snudde med kontantstøtten. Da ble hun plutselig symbolet på mørkemannsveldet i KrF, som ønsket kvinnene tilbake til kjøkkenbenken. Om dette stemmer eller ikke er ikke så relevant. På høyresiden i politikken er det en felles oppfatning at familien er den minste frivillige enhet i samfunnet, og at spørsmålet om kvinners rett til selveralisering er en individuell sak. På venstresiden vil man helst ha barn i hendene på ”profesjonelle” i barnehave og skole så tidlig som mulig. Kvinner har en selvsagt rett til selvrealisering, og velger man å gjøre dette som hjemmearbeidende, anses det ikke som et reelt valg. Disse kvinnene bli fremstilt som bakstrevere som ikke har forstått at det eneste saliggjørende er lønnet arbeide. Valgerd blir fremstilt som en forræder mot de unge, utdannede og yrkesaktive kvinner (hennes egen aldersgruppe). Med kontantstøtten fikk hun mange unge barnefamilier til å velge KrF. Barnehaveplass var ikke det eneste
saliggjørende.

Medhaugsaken ble hennes bane. Den ødela valgkampen, og hun kom med uttalselser som burde vært usagt. Selv om det er himmelvid forskjell på hennes og Siv Jensens takling av saker om seksuelle overgrep. Der Siv Jensen deltok i en dekkoperasjon og gråt da det ble avslørt, viste Valgerd støtte til den påstått voldtatte kvinnen. Hun kunne nok håndtert saken bedre, men at hun får så mye pepper her er nokså urettferdig.

Valgerd føler at hun ikke har god nok støtte i partiapparatet lenger, og at deler av den anonymiserte kritikken er ondsinnet. Det er forståelig. Den som først og fremst kunne vernet henne er statsminister Kjell Magne Bondevik. Men han lå lavt i terrenget under Medhaugsaken, som ødela så mye av KrFs valgkamp. Det var nok smart, men det vil ikke hjelpe når Valgerd har gått. For det er regjeringsdeltagelsen som er verkebyllen.

Havarikommisjonens rapport er nokså selsom lesning. Den tyder på at det står heller dårlig til med virkelighetsforståelsen. At KrF er blitt utydelige i regjeringen, og at det er uklart hva som er partiets mål med regjeringsdeltagelsen, kan nok de fleste underskrive på. Med litt omløp i toppen kan jo de fleste forstå at når velgerne dømte KrFs plan A (sentrumsregjeringen) nord og ned, så gikk KrF inn på plan B, en ikke-sosialistisk regjering med Høyre og Venstre. Sp var uaktuelt, likeledes FrP. Det er nok mange i KrF som mener at partiet kunne vært et rendyrket opposisjonsparti, evt. et støtteparti for fortsatt en Stoltenberg-regjering. Men det ble nok litt smålåtent for en som har vært statsminister før.

Havarikommisjonen peker på at KrF har problemer fordi partiets politiske prosjekt og gode saker er blitt usynlig over tid. Verdiprofilen er blitt svakere, og begrepet verdier brukes av mange, og dermed innholdsløst. Utvalget peker på at partiet har slitt med flere vanskelige politiske saker over tid. Spesielt synlig er dette på politikkområder som: arbeidsledighet, distriktspolitikk, kommuneøkonomien, konkurranseutsetting/markedsretting, miljø, ruspolitikk, skatte- og avgiftspolitikk, skolepolitikk, sosialpolitikk og energi/strøm. Utvalget ser også at Israel/Midt-Østenproblematikken har vært vanskelig å kommunisere for Kristelig Folkeparti.

Kristelig Folkepartis problem er efter vår mening dualismen i partiets profil og politikkens innhold. Verdimessig (KrFs kjernesaker på abort, genteknologi, familien etc) finner partiet sin støtte i partiene på høyresiden, selv om disse fremstår som langt mer liberale enn KrF (med visse unntak). I økonomisk politikk ligger KrF til venstre; de har aldri vært opptatt av hvordan de økonomiske verdiene skapes, og heller ikke av skattelette (KrF er av de partier som mener politikerne har en rettmessighet til å fordele konfiskerte verdier til det de definerer som verdig trengende). Bare det er nok penger i statskassen til å gi til KrFs hjertesaker, er det ikke så nøye med resten.

KrF har problemer med å forstå at vi er kommet inn i en tid der høyresiden og venstresiden har svært ulike meninger om hvilke virkemidler som er rette å bruke. Konkurranseutsetting, nedsalg, og privatisering er smertefulle grep for et parti som tror at alt kan løses med å bevilge litt mer penger til alt. Der et parti som Venstre har tatt inn over seg at det må foretas strukturelle endringer i landbruks- og distriktspolitikken, og derfor har skilt lag med Sp, har KrF ennå ikke innsett dette. Leser man Havarikommisjonen, er det tydeligvis langt igjen til KrF trer inn i virkeligheten.

På områder som distriktspolitikk, kommuneøkonomi, arbeidsledighet og skatte- og avgiftspolitikk kunne nok KrF fått mer penger i et samarbeid med Ap, men også Ap vet at strukturelle endringer er nødvendig over tid. Det var derfor Lahnstein alltid hevdet at i de store sakene (EU-tilpasningen som hun kalte det) var alltid Ap og Høyre enige. Kommunene har aldri hatt mer penger mellom hendene enn i dag. Likevel vokser hylekoret. Her må snart noen ta mot til seg og si; ikke en krone mer! Men det blir nok ikke KrF.

Når det gjelder Israel vil ikke KrF bli oppfattet som noe mindre sekteristisk enn i dag, dersom de gjør alvor av å profilere seg som mer Israelvennlig. Det er bare FrP av de store partiene som er mindre unyansert i dette spørsmålet enn KrF.

KrF må nå avgjøre hva som er viktig for partiet; økonomi og fordeling, eller KrFs tradisjonelle verdiprofil. Hvis fordelingssakene vinner, vil KrF bli et parti blant de andre på venstresiden, og må samtidig konkurrere med FrP på banehalvdelen de vanligvis har hatt for seg selv, verdispørsmålene. KrF kan sikkert sitte utenfor regjering og kun profilere seg på verdispørsmål, og bli et motrøms parti som av og til kan påvirke statsbudsjettet. Det vil vel være mer i samsvar med KrFs natur – men uten regjeringsmakt vil muligheten til innflydelse være meget begrenset.

Som tidligere skrevet vil KrFs valg være veldig avgjørende for hvilken innflydelse og hvilke regjeringskonstellasjoner det er mulig å få til på ikke-sosialistisk side. Dessverre.

Comments are closed.