Ukategorisert

Lars Sponheim – påtvunget og uønsket

På Venstres landsmøte i slutten av mars blir Lars Sponheim gjenvalgt som leder. Valget av ham er påtvunget, og uønsket. Partiet kan likevel ikke gjøre det annerledes.

De siste dagenes drama i Venstre virker nærmest surrealistisk; en partileder 16 av 19 fylkeslag har meddelt valgkomiteen at de ikke ønsker gjenvalgt, klarer likevel å tiltvinge seg gjenvalg- stikk i strid med egne løfter ved flere anledninger. Hvordan er det mulig? Må man være psykolog for å forstå seg på Venstre?

Lars Sponheim har vært i sentrum av Norges eldste parti siden 1993. Da ble han ensom innvalgt på Stortinget, og bragte dermed Venstre tilbake efter åtte års utenforgang. I 1996 tiltvang han seg ledervervet, og presset dermed veteranen Odd Einar Dørum ut. Valget i 1997 ble en suksess, og Sverdrups gamle Venstre-koalisjon ble gjenreist gjennom etableringen av sentrumsregjeringen. Dette forsøket på å skape et 3.hjørne i norsk politikk mislyktes. Regjeringen fikk juling både fra høyre og venstre, og velgerne dømte alternativet nord og ned ved valget i 2001. Sponheim var glad til. Som næringsminister følte han seg inngjerdet av Senterpartiets konservatisme. Sponheim har gjenreist Venstres liberale profil – selv om liberalister kanskje ikke ser det slik. For dette blir han beskyldt for høyredreining, også av partiets egne.

Valget i 2001 brakte Venstre under sperregrensen igjen, men bare så vidt. Det var en viss motstand mot at Sponheim skulle gjenvelges i 2002, men han lovet sitt eget fylkeslag og resten av partiet at det skulle bli med denne gangen. Og en arvtager skulle bygges opp. Foran valget i 2003 ”truet” han med å gå som leder hvis partiet ikke kom over sperregrensen. Det noen ser som en trusel er for andre et løfte. Og dermed fortsatte nedgangen fra 2001. Og da valgkomiteen ba partiledelsen om svar på spørsmålet om gjenvalg, ba Lars Sponheim om utvidet betenkningstid – til over nyttår. Dermed var det duket for spekulasjoner – og drama.

Rådene var entydige; takk for hva du har gjort, det er på tide å gå av som partileder, men Venstre trenger deg i regjeringen – så du må gjerne fortsette der. Rådene var ikke bare krystallklare, de var også klart begrunnet. Partiorganisasjonen føler seg oversett. Et parti lever ikke bare av regjeringsmedlemmer. En godt pleiet organisasjon er grunnlaget for videre vekst, for oppdrett av nye generasjoner folkevalgte og ledere, for å spre ideer, ideologi, standpunkter og salg av resultater. Sponheim har bragt partiet inn i 2 regjeringer på 4 år, men veksten uteblir. Partiet har helt siden Sentrumsregjeringen gikk av i mars 2000 slitt for å holde seg i nærheten av sperregrensen. Sponheim messet på 2003-landsmøtet om den store innflydelsen det lille partiet har, sammenlignet med tribuneskrikende populister på høyre og venstre fløy. Men hva hjelper innflydelse og makt når alle oppfatter at partiet for 2.gang vil bli feiet ut av Stortinget – ved valget i 2005?
Partiorganisasjonen skriker desperat på oppmerksomhet, pleie, optimisme og velgere. Uten dette vil Norges eldste parti snart gå i graven – i det minste som rikspolitisk aktør. Men Sponheim vender det døve øret til.

Mens tenkepausen passerte, ventet partiet. Men tenkepause kan også betraktes som uthaling av tid. Å si ”jeg vil bli partileder” før sittende leder har svart ja eller nei på gjenvalg, er dårlig partikultur. En sittende leder, som også forvalter en viss suksess og kan betraktes som å ha gjenreist partiet (i det minste i knestående), må få gå av med verdighet. Sponheim halet dermed ut tiden slik at ingen med organisasjonskulturen i behold kunne utfordre ham før svaret forelå. Dermed ble valg av en annen leder umulig når Sponheim sist helg kom ut av ”tenkeboksen” og svarte JA. Mannen er en fighter. Og når partiets valgkomite anonymt klarer å formidle via media at de enstemmig forlanger å få innstille en annen, da vekkes fighterinnstinktene hos Lars Sponheim. ”Ikke f..” må han ha tenkt. Særlig når en person han betrakter som en politisk novise er den partiorganisasjonen ønsker seg.

Sponheim har omsorg for partiet sitt. Han anser seg for å være på sitt beste rent politisk, og når partiet sliter slik skal ikke han være den som løper fra ansvaret. Pent tenkt, men når store deler av partiet oppfatter ham som problemet, ikke løsningen, er det kanskje ikke den formen for omsorg utslitte og demotiverte kadre ønsker seg.

Med sitt klare ja på valgkomiteens spørsmål gjorde Sponheim det klart at han også tar en kampvotering på landsmøtet på Hamar. Og enn så uønsket han er, er tanken på en opprivende personstrid noe det lille partiet tross alt ikke ønsker. Aller helst vil partiet samle krefter og pågangsmot i en kraftanstrengelse frem mot 2005, i håp om å berge seg over sperregrensen. Og det så den ønskede lederkandidaten Olaf Thommessen klart. Derfor avviklet han et kandidatur som han knapt har erklært. Det er det andre som har gjort for ham. Og da blir det samling i bunn, og håp om et mirakel. Kan Sponheim klare det igjen?

Thommessen ble også offer for det som i reklamespråket kalles en ”drittpakke”. Informasjonsrådgivere og reklameagenter snakker ikke bare pent om sine – de sprer også såkalte drittpakker med negativ informasjon om andre. Og det var det som skjedd med Thommessen. Noen formidlet via media både den ene og den andre betenkeligheten om hans person og kandidatur. Pent var det ikke. Men det sier noe om desperasjonen i Venstre når tillitsvalgte feier både svartarbeidende polakker, skattetvist, manglende politisk erfaring og ja-standpunkt til norsk EU-medlemskap tilside og sier ”vi tar ham uansett!”. Når selv ikke en slik drittpakke virker på et parti som med sin forrige ja-mann ved roret ble splittet (1972), måtte Sponheim sette hardt mot hardt. Og det virket.

Journalistene i Akersgaten ønsker naturligvis Sponheim gjenvalgt. En mann som er så uvøren med budskapet og språkbruken skriker nærmest efter å bli feilsitert. Og med et slikt rykte, hva kan han forlange av dementier når han faktisk blir feilsitert? Avisene på Vestlandet forstår seg muligens langt bedre på Venstre. Rogalands avis hadde 19.01 og Bergens Tidende 20.01 kommentarer og lederartikler som viser langt større innsikt i hva som faktisk foregår i Venstre enn tabloidene i Oslo har demonstrert under maktkampen om ledervervet.

Så haglet beskyldningene om lekkasjer, anonyme kilder, amatørvirksomhet fra valgkomiteen etc. Og det er ingen tvil om at det både har vært lekkasjer og anonyme kilder. Den første og største feilen valgkomiteen gjorde, var at den godtok Sponheims anmodning om utvidet betenkningstid.

Nå har ikke valgkomiteen annen mulighet enn å innstille Lars Sponheim for gjenvalg, og Olaf Thommessen som nestleder. Og landsmøtet på Hamar vil ikke gjennomføre et reelt ledervalg, men et påtvunget, med en lederkandidat som er uønsket. Slikt blir det ikke entusiasme og pågangsmot av.

Efter valget av Lars Sponheim for 2 nye år, må partiet håpe på mirakler; Sponheim må bringe partiet over sperregrensen, bygge opp en efterfølger som partileder, og helst også sørge for at partiet beholder makt og innflydelse. Klarer han dette (spesielt de to første oppgavene), skal ingen bli overrasket over om mirakelmannen foreslås gjenvalgt…

Comments are closed.