Ukategorisert

SV har lært – farvel til arealdemokratiet

SVs landsstyre har fjernet et hinder for en ryddig debatt om spillereglene foran neste EU-kamp. SV aksepterer at flertall er flertall, og bøyer seg. Uansett hvor knapt det blir.

Foran forrige EU-kamp var SV plaget av strid om hvordan et evt. JA-flertall i en folkeavstemning om Norges forhold til EU skulle tolkes. Og mistet troverdighet ved å skaffe seg et merkverdig kompromiss.

Spillereglene er viktige. Det vet alle som har spilt spill. Uansett om det er sjakk, monopol eller ludo. EU-saken har en viktig spilleregel nedfelt i selveste Grunnloven; suverenitetsavståelse kan bare gjøres av Stortinget, med 3/4s flertall (iflg. § 93). Dette modereres av § 112, som sier at det bare trengs 2/3s flertall, hvis det har vært stortingsvalg mellom saken ble reist og avgjørelsen skal taes. Med andre ord regner man med at saker om suverenitetsavståelse er så viktige at velgerne tar dem med i betraktningen når partivalget fattes.

Stortingsrepresentantene hadde ikke formell partitilhørighet før mange tiår efter at Grunnloven var vedtatt. Og selv idag, der de nomineres av partier, som finansierer og driver valgkamp, og vedtar programmer – er ikke de folkevalgte bundet av programmene. Grunnloven sier ingenting om hverken partier eller programmer. I en sak som handler om suverenitetsavståelse vil nok de fleste representanter på Stortinget la sin egen samvittighet og oppfatning av rett og galt overstyre hva partiprogrammer og vedtak i partiorganer sier.

Det står ingenting om folkeavstemninger i Grunnloven. Men i EU-saken var det Venstres Bent Røiseland som først mente at folket skulle spørres. Og avstemningen er rådgivende – men de facto bindende. I det norske politiske systemet er det ikke bare det skrevne ord, men også sedvanen (de tradisjoner som er vokst frem gjennom vår politiske historie) som teller med når det politiske systemet skal forstås. Derfor kommer man ikke utenom folkeavstemninger.

På Ja-siden har mange vært fristet til å få endret Grunnloven foran en 3.runde om Norges forhold til Europa. Det er ikke klokt. Å senke terskelen for suverenitetsavståelse kan skape strid og uklarhet om legitimiteten i en evt. avgjørelse efter en folkeavstemning. Det er ingen tjent med.

I forrige runde var det Nei-siden som fikk problemet. Spesielt i SP, men også i SV var det mange som ikke ville bøye seg uansett hva resultatet av folkeavstemningen ble. Det er deres rett som folkevalgte og i samsvar med norsk politisk tradisjon. Ja-siden anklaget disse for udemokratisk sinnelag. Det er en fordummende anklage. Slike påstander viste at man ikke forsto Grunnlovens bestemmelser. Eller ikke ville forstå. I samme slengen kan man si at folkeavstemningen var noe disse ja-folkene avfant seg med fordi det var slik i forrige runde (1972). Men man likte det ikke. Da kan man med rette spørre seg om ikke det udemokratiske sinnelaget er likt fordelt mellom sidene?

SV holdt på å miste målet om nei-flertall av syne, og fortapte seg fullstendig i prosedyredebatt. Tilslutt løste man floken ved å skape “arealdemokratiet”. SV skulle bøye seg for et ja-flertall i folket, men bare hvis det var ja-flertall også i flertallet av fylkene. Formelt var det greit. I spennet mellom Grunnlovens formulerte betingelser for suverenitetsavståelser og ja/nei-spørsmålet i en rådgvende folkeavstemning var SVs valg av løsning helt kurant. Men politisk helt på jordet. Norge har bare hatt folkeavstemning om unionsoppløsing, republikk/monarki, forbud mot brennevin, og EU-saken. Det finnes lite utviklet politisk sedvane rundt folkeavstemninger. Og slett ingen skrevne regler. SV viste til Sveits, for å forsvare sitt arealdemokrati. I motsetning til Norge har Sveits folkeavstemninger som en del av sitt konstitusjonelle system. Også bindende.. SV fikk utført beregninger som viste at med SVs modell måtte 53 – 55% av folket si ja for å skaffe flertall i 10 fylker (iflg. Erik Solheims memoarbok “Nærmere”).

Følgen for SV var at de mest fundamentalistiske nei-folkene tvilte på om SV var helt patent i EU-saken. De som var mest opptatt av demokrati syntes SV hadde valgt en tvilsom løsning. De førstnevnte valgte SP, de sistnenvte AP.

Dagens SV-vedtak (gjort av landsstyret) er viktig. Det blir ikke nødvendig med noe forsøk på å endre Grunnloven.

Mange partier baler likevel med spørsmål om en eller to folkeavstemninger; både om å søke, og om resultatet av medlemskapsforhandlinger. De som vil ha bare en folkeavstemning lurer på hvilken som taktisk og moralsk er den mest riktige. I EU-organer er det en oppfatning om at Norge ikke må prøve seg på å søke på nytt, uten “å ville det”. Det holder ikke å bare prøve å finne ut hva Norge kan oppnå gjennom forhandlinger. Dermed taler EUs holdning for at det blir folkeavstemning om vi i det hele tatt skal søke. Men både i 1972 og 1994 var det resultatet av forhandlingene som formelt var tema for folkeavstemningen. Kan man unngå det denne gangen, selv om man velger å ha avstemning før søknad og forhandlinger? Lite trolig.

Som leseren forstår, uavhengig av SVs vedtak idag er det fortsatt en del prosedyrespørsmål som gjenstår før man vet hvilke spilleregler som skal gjelde for den neste runden av EU-saken.

Comments are closed.