Ukategorisert

Da FrP sprakk

I dag er det 10 år siden liberalistene som toneangivende ideologisk kraft sa takk for seg i FrP. 03.mai 1994 tok Stephen Bråthen (Akershus), Ellen Christine Christiansen (Oslo) og Roy N. Wetterstad (Buskerud) tok konsekvensen av liberalistenes nederlag på Dolkesjø-landsmøtet midt i april, og forlot FrP.

Den fjerde i stortingsgruppens opposisjon (Oscar Hillgaar, Vestfold) forlot FrP allerede kort tid efter Dolkesjø-landsmøtet. 03.mai ble FrPs stortingsgruppe redusert fra 10 til 6. Dagen efter valgte fylkesformennene i Buskerud og Akershus å gjøre det samme, sammen med flere av fylkesstyrenes medlemmer både der og i andre fylker. Også på lokalplan valgte folk å ta konsekvensen av nederlaget. Det er anslått at ca. 20% av de FrP fikk innvalgt ved kommune- og fylkestingsvalget i 1991 meldte seg ut før valgperioden var over.

Uenighet om veivalget

Grunnen til utmeldelsen var enkel; total uenighet om respekten for kontrakten med velgerne ved 1993-valget (det landsmøtevedtatte partiprogrammet), og uenighet om grunnen til valg-suksessen i 1987 og 1989, og tilbakegangen i 1991 og 1993. Når man ikke kunne bli enige om en forklaring på suksess og tilbakegang er det vanskelig å bli enige om en strategi for veien videre. Carl I. Hagen vant flertallet på fylkesårsmøtene for sin forklaring og sine veivalg. Mange av dem var ikke nødvendigvis enige med ham politisk. Men de anså ham som best egnet til å lede partiet videre. Uavhengig av hvilken kurs og hvilken politikk han kom til å velge. I valget mellom lojalitet til partiprogrammet og lojalitet til partiformannen valgte 2/3 av årsmøtedelegatene å bøye seg i støvet for Carl I. Hagen.

Valgte bort partidemokratiet

Carl I. Hagen ville ha frihet til å tolke programmet efter eget hode og ut fra en vurdering om hva som ville gi best gevinst blant velgerne i øyeblikket. Derfor ble programmet gjennom resolusjonen ”En fremtid med rot i fortiden” såkalt ”omtolket”. I realiteten var det standpunktene som ikke fikk flertall på 1993-landsmøtet som ble tatt inn i programmet. Dette var et brudd med de spillereglene som må være i et politisk parti for å gjøre politikken og politikkskapingen forutsigbar både for medlemmer tillitsvalgte, folkevalgte – og velgerne. Men makt gir som kjent rett. Hvis man ikke er demokrat. Hagen valgte å ikke være demokrat.

Gav opp langsiktig strategi

Partiet som i 1990 ville la politiker- og byråkratstyring bli avløst av kundestyring og derfor lanserte et helhetlig og ideologisk fundert alternativ til den sosialdemokratiske samfunnsmodellen gav nå opp å vinne velgere for sitt alternativ – basert på forutsigbar opptreden i folkevalgte organer, sammenhengende politiske standpunkter, og ved å skape tillit til partiets løsninger og kandidater. I stedet henfalt partiet til populisme, misnøye og protest.

Det var ingen tvil om at Carl I. Hagen hadde flertallet i partiet på sin side. Og i iveren efter å utprøve sin nyvunne frihet til å gjøre alt efter eget hode, gav ham mindretallet ultimatum om å knele eller gå. Ikke engang kontrakten med velgerne skulle respekteres. Mindretallet ba om at om flertallet ikke respekterte velgerkontrakten, så måtte mindretallet få gjøre det. Dette ble avvist og splittelsen var et faktum.

Gevinsten ved å gjeninnføre populismen som rettesnor for FrP kom ved valgene i 1995 og 1997. Det er lett å hanke støtte på misnøye. Selv en middels torvtaler klarer det. I årene efterpå har FrPs oppslutning i valg holdt seg høy, på linje med det første valget efter splittelsen. Hagen har brukt suksessen til å skape tilslutning internt for en dreining av partiets politikk – slik at partiet har tatt mange skritt til venstre. Ikke alle har vært like fornøyd med det.

Hagen – likere enn alle andre

Da Hagen igjen fikk behov å gjemme bort innvandringskortet, for nok en gang å gjøre FrP til en seriøs samarbeidspartner, så gjorde han det. Naturligvis. Det er han som bestemmer hvor langt partiet til enhver tid går retorisk og politisk i denne saken. I 1991 skulle ikke innvandring være noen fremtredende sak for partiet. Men valgnederlaget utløste et behov for syndebukker. I første rekke ble det Pål Atle Skjervengen, partiets valgkampleder i 1991, og tidligere nestleder (1987 – 1991). Han var kanskje den viktigste strategen i arbeidet med å omdanne FrP fra protestparti til selve alternativet til sosialdemokratiet. Det var 1991-nederlaget, og det faktum at Hagen både i forbindelse med EØS-krigen i 1992 og programprosessen i 1993 og valgkampen samme år fikk erfare at partiorganisasjonen ikke betraktet ham som den suverene hersker, som innledet prosessen som endte 03.mai 1994.

Da de såkalte verstingene (Hagens allierte fra oppgjøret med liberalistene) i 2001 protesterte mot at innvandringskortet ikke skulle brukes, ble det gjort kort prosess. FrP fikk sin ”Moskva-prosess”, der ofrene om ikke mistet livet så ble politisk henrettet. Fridtjof Frank Gundersen, Vidar Kleppe, Dag Danielsen, Jørn L. Stang – og efter valget i 2001 Jan Simonsen. De fikk erfare sannheten i ordtaket ”utakk er verdens lønn”. 1991 ble det nedgang og jakt på syndebukk, i 2001 ble det seier, og videre hanemarsj. Det er som i Orwells “Kamerat Napoleon”; alle er like – men noen er likere enn andre. Vi gråter naturligvis ikke over at disse verstingene mistet sin politiske innflydelse, men ser man virkemidlene Hagen brukte i 1994 og i 2001, ser man at han kan sin Machiavelli.

Skal vinne styrke i 2005

Efter helgens landsmøte har Hagen (ifølge seg selv) tatt gjenvalg som formann for siste gang. Og innvandringskortet er hentet frem igjen. En ikke-sosialistisk regjering innsatt av FrP har ikke vært ydmyke nok til totalt å underkaste seg den uberegnelige Carl I. Hagen. Til tross for et begrenset antall felles standpunkter – og en totalt annerledes virkelighetsforståelse – har underkastelse vært FrPs forlangende til Bondevik. Uten hell. Derfor har Carl I. Hagen og Siv Jensen bestemt seg for å forhandle om samarbeid basert på styrke. Med innvandringskortet skal styrken vinnes ved valget neste år.

Landsmøtet har konsolidert FrPs populistiske, mer venstrevridde, og usammenhengende politikk. Kadrene har fått marsjordre. På denne tiårsdagen for Carl I. Hagens gjenerobring av sitt enevelde – FrP – er det nok liten sjanse for at han ser seg tilbake. Han pleier ikke å gjøre det. Han skuer fremover; mot 2005, regjeringsmakten og presidentskapet. Hvem kan stanse ham?

Bare velgerne.

Comments are closed.