Ukategorisert

Mer oljepenger – hva så?

Den siste tids rekordhøye oljepris har skapt ramaskrik gjennom det ganske land. Mer u-hjelp; disse pengene er blodpenger; vi er forpliktet ovenfor u-landene til å gi mer; vi har ikke tjent disse pengene på ærlig vis; dette er den tredje verdens penger som vi stjeler – og gjennomgangstonen er at disse pengene må overføres tilbake til kjøperne av oljen.

Av: Pål Magne Ånestad

At u-landene lider under i-landenes politikk er ingen nyhet; allerede i renessansen tok spanjolene det latin-amerikanske gullet med makten av en muskedunder. Det at den tredje verden lider i dag er derimot ikke muskedundernes feil, og å tilbakeføre de ekstra oljepengene vi tjener i disse tider vil bare være bensin på fattigdomsbålet.

Denne sosiale, økonomiske og ikke minst humanitære tragedie har ikke rot i penger, den har ikke rot i ondskap, den har ikke rot i amerikanere, den har ikke rot i store forretningsimperier som kan sine saker for godt. Hele denne tragedie har rot i en annen tragedie: den ideologiske tragedien. Den har forplantet seg som en ondartet svulst i Vesten og næres av naive venstrefolk som preker at penger er et onde – usolidarisk og urettferdig.

Kuren er ikke å tilbakebetale penger som er opptjent på ærlig vis; kuren er å avlive alt man holder kunstig i live med gigantiske tollmurer og nasjonale og regionale subsidier; kuren er å være villig til å si fra seg det arbeid en annen kan gjøre bedre og billigere; kuren er å tåle drastiske forandringer i det norske samfunn; kuren er å ikke tro at vi er best i alt.

Per i dag er ikke det største hinder for utvikling i den tredje verden en høy oljepris. Det som hindrer at u-landenes forretningsmenn og arbeidere er det faktum at deres produkter ilegges en toll som gjør at norske bønder tildeles en rett til liv som ikke tilhører dem. Med nasjonalismen som sitt våpen forsøker man stadig å rettferdiggjøre at man holder den kompetente nede av frykt for at den inkompetente skal måtte tilpasse seg sin inkompetanse.

De 60 mrd. vi, på ærlig vis, tjener ekstra på den høye oljeprisen blir bare en dråpe i havet til sammenligning med hva vi nekter de samme u-landene ved å holde dem utenfor våre markeder med urettferdige, korttenkte og naive tollbarrierer. Mennesket er egoistisk og liberalismen er ideologien som tar hensyn til dette. Allikevel er det de som lever i fornektelse av dette og setter opp ”solidariske” hindringer for fri handel og i stedet vil at vi skal gi pengene til de man i utgangspunktet ville kjøpe noe av – og ikke ta imot varene vi faktisk ville kjøpe. På toppen av det hele forventer de deretter at vi skal kjøpe disse varene til en langt høyere pris hos en av ”deres” leverandører; dette i tillegg til å ha gitt penger til den mest effektive produsenten.

Det er u-hjelp i praksis

Ja, å rive ned hva røverne har bygd opp vil skape enorme sjokkbølger her til lands; norske bønder har ikke en sjanse til å konkurrere med afrikanske og asiatiske bønder, som med sitt klima kan høste inn flere ganger i året og dermed selge til en lavere pris. Sjokkbølgene av en slik revolusjonsaktig avskaffelse av tollbarrierene og subsidiene ville faktisk trolig knukket ryggen på distriktene. Derfor må liberalister i Norge, Europa – ja, i hele Vesten – forene seg for å sette i gang en politisk prosess over år som gradvis vil utradere den urettferdige konkurranse og gjenopprette balansen mellom de to verdener: nord og sør.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Fredrik
16 years ago

Mor di pål.. i love you.