Ukategorisert

Bondevik trapper ned

I går kom nyheten om at Kjell Magne Bondevik ikke tar gjenvalg til Stortinget neste år. Han forbereder nedtrappingen av sin politiske karriere.

Det er unikt at en regjeringssjef ikke sitter på Stortinget. Det er sjelden at falte statsministre av egen vilje abdiserer (slik f.eks Willoch gjorde for Presthus i 1986), og det er nærmest historisk at en sittende statsminister gjør det. Gro gikk av frivillig i 1996, og regisserte selv avgangen. Bondevik vil med sin avgjørelse skape unødig tvil om både egen og KrFs tro på fortsatt samarbeid med Høyre efter 2005-valget. For AP/SV/SP er avgjørelsen en gavepakke de kan trenge.

Mett på ambisjoner?

Kjell Magne Bondevik vil snart ha sittet 32 år på Stortinget. Han var statssekretær under den første sentrumsregjeringen (Korvald, 1972/73), som kom istand kun fordi ja-partiene ikke ville ta politisk ansvar efter sitt første nederlag; i folkeavstemningen i 1972. Ved valget i 1973 ble Bondevik selv innvalgt. Han har vært minister både hos Willoch og Syse (utenriks), før han ble statsminister både i 1997 og 2001. Med så lang fartstid er det ikke rart om han er mett, og mangler ambisjoner for ytterligere år i politikken. Konturene av det i krisdendemokratiske partiet i europeisk snitt det ble snakket slik om efter 1997-valget er for lengst borte.

Godværspolitiker?

Sentrumsregjeringen i 1997 ble til mot alle odds, men Bondevik (mer enn regjeringen) ble populær. Det har vært tyngre i den nåværende regjeringen, dels fordi KrF tapte og Høyre vant valget i 2001. Det ble skapt et inntrykk av at Bondevik trasset seg til statsministerposten (jobben var jo KrFs dominerende valgkampsak i 2001). Sykemeldingen i 1998, maveplasket Verdikommisjonen og andre saker har gitt inntrykk av at Bondevik er en godværspolitiker. Han snakker ofte om fattige men har stilt seg lagelig til for hugg fra opposisjonen (bryllupet i Larvik). Den manglende entusiasmen både hos Bondevik og KrF for deltagelsen i denne regjeringen er påtagelig. Bare dette alene kan være grunn god nok til at sjefen selv velger å trappe ned.

Fanget på Tinget

Det er vanskelig å slippe unna Stortinget når man er valgt. For en som har så lang fartstid som Bondevik kan dette ha medvirket til beslutningen om ikke å ta gjenvalg. Utsiktene til valgseier neste år ser små ut. Reiulf Steen ble norsk ambassadør i Chile (som Gro nok gladelig innvilget ham for å holde ham borte fra rampelyset efter skandalen med møbelhandleren på Jessheim). Erik Solheim ble hentet av utenriksministeren til fredsmisjon i Sri Lanka. Syse ønsket visstnok å bli ambassadør i Italia, men ble det ikke.

Svekker regjeringen

Bondevik har satt seg selv på oppsigelse. Det svekker både regjeringen og muligens KrF. For Bondevik er langt mer populær tross alt, enn både Valgerd og Høybråten. Ikke minst vil det svekke KrFs lyst på fortsatt deltagelse i regjering med Høyre. Offisielt er Bondevik statsministerkandidat for regjeringen ved valget i 2005. Men alle vet at Erna og Høyre er sultne. Det er lenge siden Syse og man må tilbake til Willoch for å finne en solid, respektert og fryktet Høyre-statminister. Erna vil ikke være så snill som Petersen var.

Gave til opposisjonen

Bondeviks svekkelse av egen regjering (villet eller ikke) er en gavepakke til sosialistene i Ap, SV og SP. Denne vårsesjonen har de skrevet seg sammen (som det heter på Løvebakke-språket) i flere saker. Disse tre partiene har også større oppslutning i opinionen enn regjeringen. At stasministeren har satt seg selv på oppsigelse, vil gi sosialistene lettere spill. Bondevik har bidratt til å svekke sin egen autoritet. Skal han nå bedrive aktiv styring og ledelse av regjeringen, eller skal han jobbe med å sikre eget eftermæle? Velger han det siste kan han vanskelig gå inn i de tunge slagene med opposisjonen. Da må andre i regjeringen få ansvar for å møte opposisjonen. Dette blir en vond spiral, der abdikasjonen blir mer åpenbar. Høyre vil nyte godt av dette, mens KrF kan komme til å slite. Der er mange lei av samarbeidet med Høyre, og helst vil slippe unna de tunge avgjørelsene om annet enn å bevilge penger til gode formål.

Vondt for Venstre

For et parti som Venstre, som til de grader har bundet seg til at Bondevik både er og skal være statsminister, blir Bondeviks avgjørelse også vanskelig. Ingen av regjeringspartiene er så til de grader avhengig av at regjeringen sitter, som Venstre. Uten regjeringen risikerer partiet både å være usynlig og politisk marginalisert. Venstre må ha andre grep for å overleve enn å satse på en statsminister som har satt seg selv (og regjeringen?) på oppsigelse. Det kan bli hardt.

Comments are closed.