Ukategorisert

Skiftene i regjeringen

Bondeviks annen regjering har sittet mer enn to og et halvt år. Det skiftet som kommer er efterlengtet, men er det nok til å vitalisere regjeringen og bidra til mer offensiv før valget?

Endringene

Sosialminister Ingjerd Schou (H) og olje- og energiminister Einar Steensnæs går ut av regjeringen og tilbake til Stortinget. Thorhild Widvey (H) og Knut Arild Hareide (KrF) går inn i regjeringen. Børge Brende og Ansgar Gabrielsen (begge Høyre) får nye poster, mens den nye partilederen i KrF, Dagfinn Høybråten får delvis nytt og større arbeidsfelt.

De som går

Einar Steensnæs har fartstid også fra Syse-regjeringen, men ble en belastning for KrF under den såkalte strømkrisen i fjor. Han er en av KrFs mest erfarne politikere, og kan bidra til å styrke stortingsgruppen, uten å være samme belastning som i regjering.

Ingjerd Schou har vært anonym. Hun kom ny inn på Stortinget, men det bar rett i regjering. En aggressiv sosialistopposisjon har plaget regjeringens fattigdomssatsning med kontrasten til (de påstått store) skattelettelsene opposisjonen ikke liker. At Ap selv foreslo halvparten av dem er effektivt fortiet. Populistdragene i opposisjon (arven fra Gro) hentes frem når det passer. Høyre trenger offensive folk i regjering, og bytter departementet til noe de har mer troverdighet på, samtidig som Høybråten sikres superansvar for større sammenhenger i regjeringens politikk.

De som kommer

Thorhild Widvey er fra oljeindustriens fylke; Rogaland. Hun har vært aktiv på ja-siden i EU-kampen, og kan være en ny stjerne i Høyre. Hun vil live opp departementet efter Steensnæs alvorstunge ansikt, men kan hun blidgjøre strømkundene? Da vil Høyre tjene de velgerne som Steensnæs tapte for KrF.

Knut Arild Hareide er KrFs nye wonderboy. Han prøver å stjele singlevelgerne fra Venstres Trine Skei Grande, og var vel så ung som Bondevik var da han trådte inn på den rikspolitiske arena. Miljøverndepartementet er passe ”lett” når du kommer inn i regjeringen første gang, men å komme efter Brende er en utfordring på linje med å hoppe efter Sagen. KrF har også en grønn profil de vil selge inn til velgerne. Og partiet sliter med imaget overfor unge velgere. Hareide skal forsøke å gjøre noe med begge deler. Litt av en utfordring!

Nye ansvarsområder

Ansgar Gabrielsen (H) har fått mye kritikk som næringsminister, men er en av Bondeviks nærmeste. De er bl.a i samme bibelgruppe. At han skal gjøre det så mye bedre som helseminister enn næringsminister, betviles. Hans erfaring er viktig for regjeringen, og nærheten til Bondevik er viktig for Høyre.

Børge Brende (H) er en coming star. For å si det med Jagland; han er det allerede. Som miljøvernminister har han vært omstridt i Høyre, men definitivt handlekraftig. Han har gitt regjeringen et grønnere image enn f.eks Steensnæs som oljeminister og Skogsholm som samferdselsminister har maktet. Men statsrådsposten regnes som en av de ”lette” i en regjering, og han er blitt tippet for større oppgaver. Nå blir han næringsminister, og skal hjelpe Høyre til å kapre mer tradisjonelle velgere for partiet. Her kommer konkurransen med både Venstre og FrP inn. Høyre har sin småbedriftskanal, men har et image som partiet for de store i næringslivet. Lars Sponheim følte i sin tid på denne posten seg bondefanget (!) av SPs konservatisme. Det vil ikke Brende gjøre, men et truet FrP vil ikke gi Brende mange gratis seire. Spesielt ikke om FrP fortsetter sitt nyslåtte samarbeid med sosialistene på dette feltet, stikk i strid med både ideologi, program og egen historie.

At Dagfinn Høybråten får større ansvarsområde, ved at arbeidsministeransvaret kobles med sosialministerposten, kan ses i flere sammenhenger. Avtalene om inkluderende arbeidsliv har ikke hjulpet mye på sykefraværet. Det holder seg høyt. Statens sosiale utgifter (arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, sosialhjelp) eksploderer. Bondeviks omsorg for de fattige både innenlands og utenlands latterliggjøres ofte av opposisjonen. SV og Ap ønsker ikke konkurranse om dette feltet. Ingen Betviler omsorgen Bondevik har for de fattigste i verden, men sosialistene bruker skattelettelsene til å stemple regjeringen som høyredominert. Nå skal KrF gjennom Høybråtens nye departement både vise omsorg for de svakeste i samfunnet, handlekraft for å redusere statens sosiale utgifter ved å få folk i jobb. Arbeidsministeren har også ansvaret for offentlig sektors lønnsoppgjør. Både Norman og Meyer (begge H) har provosert arbeidstagernes organisasjoner. Så får vi se om et KrF som er langt mindre opptatt av både omstilling i offentlig sektor, konkurranseutsetting og evt. privatisering av oppgaver kan vise større smidighet. Det kan det være behov for, når valget nærmer seg ved lønnsoppgjøret neste år. Klarer Høybråten å spare penger (vanskelig på kort sikt) har både KrF og Foss penger til gode formål neste år. Om det er de samme gode formålene, er langtfra sikkert.

Holder det løpet ut?

Ommøbleringen kan påstås å styrke både Høyre og KrF. Begge partier får områder de er mer komfortable med, og offensive nye fjes. Men Ansgar Gabrielsen fortsetter. Det er ikke sikkert er et pre. Også den omstridte fiskeriministeren fortsetter. Venstre tar ingen sjanser og lar Dørum, Sponheim og Skogsholm fortsette. Her blir det hverken fornyelse eller foryngelse. Sistnevnte kunne med fordel vært byttet ut til fordel for en mer offensiv person. Med Brende på ny post og Høyre på energiposten er de tyngste løftene i miljøpolitikken plassert hos Skogsholm og hennes samferdselsdepartement. Hennes forsiktighet og manglende slagkraft kan bli skjebnesvanger i kamp med både Hareide som KrFs nye miljøkort og det offensive SV.

Bondeviks endringer er så omfattende som nødvendig, men heller ikke mer. han har tatt et spennende grep med å gi Høybråten mer ansvar for et større område som tross alt henger sammen. Å gi regjeringens største moralist ansvar for saker som berører flere velgere er et dristig eksperiment. Men Høybråten er hardt arbeidende og ingen godværspolitiker. Han går nok på oppgavene med krum hals.

Uansett endringer kan et holde hardt med en regjering som har en statminister på oppsigelse, og et KrF som er i alvorlig tvil om nytten av samarbeidet med Høyre, og dertil preges av åpenbar slitasje over samabeidet. Dagens endringer kan være et forsøk som andre sider ved regjeringssamarbeidet ødelegger for.

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Orgazmus
16 years ago

“Høybråten sikres superansvar for større sammenhenger i regjeringens politikk.”

AU!