Ukategorisert

Pinlig retrett

Irak har fått sin quisling-regjering, og landet er formelt selvstendig. Maktoverdragelsen var intet triumføyeblikk for president Bush, men en pinlig retrett.

Den amerikanske ”prokonsulen” Paul Bremer gav irakerne noen dokumenter som et symbol på at de nå er herrer i eget hus, og dro straks efter ut av landet i et fly. Selve overdragelsen skjedde to dager før den annonserte datoen.

”Regjeringen” til Iyad Allawi består av personer utvalgt av amerikanerne og FN, og avløser styringsrådet. Men det er mange av de samme personene som går igjen. Og regjeringen har ingen legitimitet. Den kommer ikke istand som følge av frie valg, og der det har vært uenighet måtte FN gi seg for USAs ønsker. Det er en regjering innsatt av okkupasjonsmakten, som må støtte seg på okkupantenes bajonetter.

Den nye regjeringen har nemlig ingen fysisk makt å sette bak sin politikk. Som kjent er definisjonen på en statsmakt, at den har monopol på legal bruk av fysisk makt i et geografisk område. Men Bremer oppløste både hæren og politiet, for å bli kvitt medlemmene av Saddams sosialistiske Baathparti. Og sendte tusenvis av våpentrenede menn ut i lediggang. Kanskje blir den nye regjeringen nødt til å gjøre som i Vest-Tyskland efter 1945; ta det forrige regimets administratører inn i den nye regjeringens maktapparat.

Oppløsningen av hæren og politiet gjør regjeringen helt avhengig av de130 000 soldatene USA fortsatt har stående i landet. Som må anmodes om å gripe inn. Imens bedrives terror mot den lille, egne politistyrken Irak har fått opprettet før USA ”avsluttet” sin okkupasjon av landet. Alle som ønsker å verve seg skal skremmes bort, evt. drepes.

Å lage grunnlover for andre land, uten inngående kjennskap til indre forhold, er et risikabelt foretagende. I motsetning til USA, som var relativt homogent da landet ble selvstendig og selv laget sin grunnlov (som for øvrig heller ikke var noen dans på roser å få vedtatt), består Irak både av flere etniske grupper, og ulike religiøse grupperinger. Islam består som kjent av to hovedretninger, som ikke bare er enige. At Saddam støttet seg på den minste av dem, er heller intet godt utgangspunkt for samarbeid om fremtiden.

Kurderne i Nord-Irak har nærmest selv styrt sitt eget territorium nord for flyforbudssonen siden den forrige gulfkrigen (1991). Kurderne er en minoritet også i Iran, Tyrkia og Syria – og ønsker sitt eget land; Kurdistan. Kan Irak bestå som eget land med dagens grenser også i fremtiden? Eller vil landet løse seg opp i mindre bestanddeler efter en borgerkrig som følger etniske og religiøse grenser? En slik hypotetisk situasjon kan tvinge amerikanerne til aksjon igjen, for både å unngå ustabilitet i verdens viktigste oljereservoar, og for å unngå at Irak deles inn i innflytelsessoner der naboene Iran, Syria og Tyrkia (evt. kurderne) har kontroll.

Tilbakeføringen av styringen til irakerne selv var pinlig. Det bli ingen triumfseremoni for Bush. I stedet ble det gjort 2 dager før planen, for å unngå terroranslag. Dermed understreker den hastige tilbakeføringen selve problemet for amerikanerne efter Saddams fall; mangelen på trygghet og sikkerhet i Irak. Bush & Blair klarer ikke å garantere vanlige irakere sikkerhet. Ikke okkupasjonssstyrkens soldater eller personell fra humanitære organisasjoner, heller.

Hele tilbakeføringen bærer (i tillegg til å være et grep for å unngå terroranslag) preg av Bush-administrasjonens panikk for å tape presidentvalget i november. Når amerikanerne ikke lenger har ansvar for den daglige styringen, vil kanskje den stadig mer kritiske dekningen i amerikanske medier bli redusert. Det kan Bush håpe på. Men med nye halshugginger og bombeattentater der amerikanske liv går tapt, kan presset for å trekke styrkene helt ut av Irak, øke på hjemmebane.

Og hvem står bak alle bombene? De militære lederne under Saddams styre som amerikanerne ikke har lykkes i å arrestere? Jeg føler meg nokså trygg på at Saddam ikke kommer tilbake, men destabiliseringen kan føre til et post-Saddam-styre med røtter i diktatorens egne rekker.

Da er fiaskoen fullkommen.

Comments are closed.