07.juli 1913 gav et enstemmig Storting kvinnene i Norge stemmerett også ved stortingsvalg. Dermed ble kvinner også fullverdige borgere.
Det var Venstre-representanten Viggo Ullmann som allerede i 1890 fremmet forslaget, som ble nedstemt. Argumentene som ble brukt var at kvinner og menn var forskjellige, at kvinner var for følsomme, og at de to kjønn tross alt har forskjellige oppgaver i samfunnet. Mellom 1890 og 1913 ble det fremmet flere forslag, og først fikk kvinnene retten til å stemme i lokalvalg, siden dette ikke krevet grunnlovsendring.
Siden 1913 har kvinner hatt de fleste posisjoner i det offentlige liv; Norge har hatt kvinner som statsminister, stortingspresident, biskop i statskirken. Det sitter kvinner i Høyesterett, og nylig fikk Norge en kvinnelig tronarving (efter at Grunnloven ble endret i 1990). Kvinner har fått barn mens de satt i regjering, og har til og med tatt fødselspermisjon fra setet i Kongens råd.
I dag oppfatter de fleste kvinner og menn som likestilte. Ingen krever at kvinner skal bli gift, forsørget, og ha hovedansvar for å oppdra barn. Menn som har slike oppfatninger må regne med å stille dårligere i konkurransen om kvinners gunst. Kvinner er like selvfølgelige kandidater til de fleste jobber og posisjoner i samfunnet som menn er. Og det skulle bare mangle.
At klubber, organisasjoner og religiøse samfunn opprettholder skiller mellom kjønnene, må anses som noe disse bør ha frihet til. Ingen kan tvinge seg inn som medlem av en klubb, organisasjon eller et religiøst samfunn. Det er i så fall fullstendig misforstått likestilling.
At det fortsatt er områder der det gjenstår en del før kvinner og menn er likestilte, er bråket rundt Anette Sagen og de andre kvinnelige hopperne et bevis på. Forhåpentligvis er menn av Thorbjørn Yggeseths kaliber en utdøende rase.
Heller ikke regjeringen er fri for oppfatninger om misforstått likestilling; vedtaket om å tvinge alle selskaper i næringslivet til å ha et styre med minst 40% kvinner. Hvis regjeringen mener at dette er riktig likestillingspolitikk, bør den sørge for at offentlig eiede bedrifter oppfyller kravet.
Kvinner og menn kan ha ulike perspektiver, og ulik vektlegging og tilnærming til saker og utfordringer. De bedrifter som mener at det derfor er viktig å ha begge kjønn representert sørger for dette, og vinner dermed i konkurransen med de bedrifter som ikke inneholder kvinners perspektiv i sitt arbeide. Dette burde ikke være et tema for lovgiverne.
Uansett burde det feires at kvinner i dag kan markere at de har vært likeverdige borgere i samfunnet i 90 år!
