Ukategorisert

Berettiget kritikk av Arafat

Palestinernes president Arafat har erklært sin gamle venn Terje Rød Larsen for uønsket i Gaza og på Vestbredden. Kritikken mot Arafats selvstyre fra FNs talerstol var for mye å bære.

”Frimodige ytringer om statsstyrelsen ere enhver tillatt”. Så sier Grunnloven. Denne setningen gir deg og meg ytringsfrihet. En frihet vi kan bruke til å kritisere dem som styrer oss. De som sitter med makten har til alle tider mislikt ytringsfrihet. Da eneveldet ble kastet på historiens skraphaug akkurat på denne datoen i 1789, fikk mennesket sin frihet. Mennesket eier seg selv. Ytringsfriheten er en forlengelse av retten til personlig frihet. Munnen skal ikke bare brukes til å puste med, eller innta føde. Vi kan si hva vi mener. Den viktigste friheten i et demokrati.

Ytringsfriheten er vanskelig. Noen ytringer er så hatefulle at vi helst hadde sett dem usagt. Det viktigste – og vanskeligste med ytringsfriheten er å akseptere og forsvare ytringer vi er fundamentalt uenige i. For å omskrive Voltaire litt.

Totalitære og autoritære makthavere vil alltid forby kritikk. Noen vil bare ikke tie stille. De havner i fengsel, blir torturert – og kanskje henrettet. Bøker blir brent. Aviser sensurert. Musikere kan få sine instrumenter ødelagt, selv fingre kan bli knust. Dette har de gjort alle sammen; Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot, Pinochet, Castro osv. osv.

Kritikk er vanskelig å akseptere, og håndtere. Det kan til og med ødelegge vennskap. Slik er det med palestinernes president Yassir Arafat og FNs spesialutsending i Midtøsten, Terje Rød Larsen. Sistnevnte kritiserte Arafat og hans selvstyremyndigheter fra FNs talerstol. Hva var det han sa som var så vanskelig for Arafat å svelge? Rød Larsen sa at Arafat må støtte Egypts forsøk på å bygge opp igjen selvstyremyndighetenes politistyrke, og plassere den under folkevalgt kontroll. Larsen mener Arafatg er for passiv. Dette skriver VG.

La oss legge til at Arafats administrasjon er kritisert for korrupsjon, maktmisbruk og andre typiske trekk ved autoritære regimer. Palestinerne er et hardt prøvet folk som prøver å klare seg fra dag til dag, og de får liten hjelp enten det gjelder Israel eller deres egen regjering. Det var nok ikke slik Terje Rød Larsen og de andre som fikk istand Oslo-avtalen så for seg et fremtidig palestinsk selvstyre, som så skulle bane veien for en palestinsk stat. Typisk nok blir kritikk fra venner forsøkt avfeiet med at man blir brukt av fienden.

Arafat var av mange fordømt for terrorisme, av andre hyllet som sitt folks frigjører, før han ble forhandlingsmotpart, stueren, og så folkevalgt president for et folk som ikke er herre i eget hus. Nå er drømmen om et eget hus langt på vei knust, og Arafat bare en i rekken av autoritære ledere som misbruker sin makt – og nekter å akseptere kritikk.

Palestinerne fortjener bedre.

0 0 vurdering
Vurdering
4 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Allmennopplyseren
Allmennopplyseren
16 years ago

Formodentlig sikter referansen om knuste fingre til visesangeren Victor Jaras skjebne under Pinochet (best husket her hjemme gjennom Lillebjørn Nilsens sangtekst “…på en stadion i Santiago…”).

Uten at det bleker rullebladet til generalen det aller minste – det er visstnok propaganda [naturligvis elsket av venstresiden] at Jara fikk hendene knust for å hindre ham i å spille gitar. Han ble visstnok tatt av dage på ganske normalt vis. Men bevares… det er ikke sympatisk det heller.

Pleym
Pleym
16 years ago

Kanhende var det en referanse til Jara. Men Pinochets bødler var nok ikke de eneste torturister i verden som knuser fingre…

Liberalist
Liberalist
16 years ago

Arafat folkevalgt. Hitler folkevalgt. Stalin folkevalgt. Mao folkevalgt. Khomeini folkevalgt. Nuff said.

Pleym Christensen
Pleym Christensen
16 years ago

Kanskje en vesens forskjell mellom Hitler/Stalin/Mao som ble diktatorer i eksisterende land,og Arafat som folkevalgt president for et okkupert folk.

Dessuten var hverken Stalin eller Mao folkevalgte. Mao tok makten gjennom en borgerkrig. Stalin var en apparatsjik som fikk servert makten da lederen døde, en leder som også tok makten i et kupp med derpå følgende borgerkrig.
Hitler var folkevalgt, fikk makten gjennom et demokrati som var suspendert og styrt gjennom dekreter de siste årene.