Ukategorisert

Kuvending fra Ap

Aftenposten beskriver i dag hvor entusiastisk Jens Stoltenberg var over resultatene fra hans første år som statsminister. Og hvordan Haakon Lie forklarte nederlaget et halvt år senere.

Nylig la Stoltenberg frem sine planer for regjeringssamarbeidet med SV og SP. Disse står i skarp kontrast til skrytelisten hans fra første året som statsminister. Det er nærmest snakk om en kuvending i synet på offentlig sektor. Forklaringen ligger både i et samarbeide med så vidt konservative partier som SP og SV, men også i påvirkning fra de konserverende kreftene i fagbevegelsen (ikke minst i Kommuneforbundet). Men også Haakon Lies forklaring på valgnederlaget i 2001 kan ha motivert Jens til kuvendingen.

Gro reformerte

Ap viste i årende under Gro (1981 – 1996) en iver efter å reformere den sosialdemokratiske staten Ap hadde skapt. Hun forsto hva truselen fra høyrebølgen (fra 1977) betød; om ikke staten ble reformert ville oppslutningen om brede velferdsordninger forvitre, og dermed også oppslutningen om den sosialdemokratiske samfunnsmodellen. Heller ikke Ap var upåvirket av public choice-skolen i økonomien (m/bl.nobelprisvinnerne i økonomi fra 1974 og 1976). Troen på offentlig styring, monopoler og byråkrati ble svekket, ikke bare pga. Chicago-økonomenes korstog, men også den fremmedgjøring vanlige folk opplevet i møtet med det offentlige.

Fremmedgjorte av sosialdemokratiet

Den sosialdemokratiske staten var blitt for omfattende, tungrodd og byråkratisk. Folk flest, da Aps kjernevelgere, ble skremt av ansiktsløse byråkraters småkongevirksomhet og det knugende skjemaveldet. Heller ikke kvaliteten på det offentliges tjenester var egnet til å imponere. Samtidig fortsatte skattetrykket å øke. Frykten for økende oppslutning om høyresidens individualiserte løsninger (som valgene i 1977, 1979, 1981 og 1985 viste) fikk Gro til å gå inn på en reformkurs. De ideologiske tenkerne som bidro gjennom å berede grunnen i partiapparatet var Einar Førde (nestleder 1981 – 89) og Thorbjørn Jagland (partisekretær 1987 – 92). Jens var en ekte Gro-elev, og fortsatte hennes vei da han ble statsminister i mars 2000. Det endte i en krasjlanding av et valgnederlag i 2001 (som får Jaglands 36,9-krav i 1997 til å se ut som en gedigen seier).

Reform-Jens

Dette skrøt Jens av i mars 2001: “Helsereformen med sykehusvalg, fastlegereform og statlig overtagelse av sykehusene, den største utdanningsreformen i nyere tid, den største forsvarsreformen i nyere tid. Politireformen. Færre folk på kontorene, flere ute i felten . . . Statoil på børs.” Og som konklusjon på oppramsingen: “Dette gir livet mitt mening.”

Aftenposten beskriver en entusiastisk statsminister: ”Stoltenberg sto frem ikke bare som en engasjert, men også en handlekraftig statsminister. Og han var ikke redd for motkreftene: “Om du ikke våger, så vinner du ikke. Vi kunne ikke droppe helsereformen fordi det blir bråk. Da hadde kritikerne fått rett. At vi ikke har noe her å gjøre.” Hans fremste inspirasjonskilde var Gro Harlem Brundtland. Hun hadde lært ham at det “bare er å stå på,” så vil resultatene komme.”

Manglende entusiasme

Til tross for en imponerende merittliste og stor entusiasme, endte det i et katastrofalt dårlig valg. Den gamle kjempen og partisekretæren Haakon Lie (han som overvåket kommunistene, De vet) forklarte nederlaget slik: første betingelse for å vinne et valg, er å vinne sine egne. Uten at det skapes entusiasme i egne rekker, er det ikke mulig å vinne begeistring hos andre”. Og hvem manglet begeistring? Jo, det var venstresiden i Ap – og fagbevegelsen. Nettopp sistnevnte er Aps bakkemannskap. Hva hjelper det å skremme med høyrestyre når gressrøttene føler at høyrestyret er det deres egne som står for? Nettopp motstanden fra fagbevegelsen, og problemet med å skulle motivere disse til nye reformer i offentlig sektor, kan ha ”motivert” Jens til politisk kuvending. (i motkreftenes språk kalles gjerne reformene i offentlig sektor for ”markedstilpasning”).

Kraftig venstresving

Programmet Jens har lagt frem for ”solidaritetsregjeringen” av Ap, SV og Sp signaliserer en kraftig venstresving i Aps politikk. Dette er prisen for å gå i regjering med SV og SP, og for å gjøre seg avhengig av fagbevegelsen som fotfolk.

Jens viser forøvrig litt humor i beskrivelsen av sitt regjeringsprogram: Under vignetten “rettferdig skatt” skal størrelsen på fradragsberettiget kontingent til fagforeninger dobles..

Solidaritetsregjering? Som Dagens Næringsliv skriver i dag; solidariteten stanser ved grensen.

Comments are closed.