Partisekretær i Arbeiderpartiet, Martin Kolberg påstår i Dagbladet i dag at Ap ikke er til salgs. Da bør han oppklare hvorfor lokaldemokratiet i Trondhjem er permittert.
LOs leder, den tidligere marxisten Gerd-Liv Valla var i går rasende fordi statsministeren reiser tvil om LOs integritet. Aps leder Jens Stoltenberg benekter like iherdig at partiet hans justerer sine standpunkter i takt med LOs pengestøtte. Det er ikke vanskelig å dokumentere at begge benekter noe som åpenbart er sant.
Tvillingene Ap-LO
Man må kunne litt historie for å forstå de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen. Det var fagforeningene som var utgangspunktet for å starte et parti for arbeidere. Fagforeningene kjempet allerede fra Marcus Thranes tid en helt legitim kamp for ikke å bli utnyttet av sine arbeidsgivere – og for at vanlige folk skulle ha rettigheter på linje med eiendomsbesittere.
Selv om Grunnloven av 1814 var den frieste i sin samtid, hadde den sine begrensninger. Blant annet når det gjaldt å sikre allmenn stemmerett uavhengig av inntekt. Fagbevegelsen hadde en tid god kontakt med Venstre, og en rekke reformer ble gjennomført da Johan Sverdrup kom til makten i 1884. Allmen stemmerett kom i 1898.
Allerede i 1887 valgte fagbevegelsen å skaffe seg sitt eget politiske talerør; Arbeiderpartiet ble stiftet. Men Ap hadde ingen stor suksess de første årene. I 1911 stiftet Martin Tranmæl Fagopposisjonen, og tok i 1918 makten i Arbeiderpartiet. Inspirert av Sovjetuninonen ble Ap et revolusjonært parti.
Før sosiale reformer sikret arbeiderne alderstrygd, uførepensjon, sykepenger etc var det fagforeningene som ivaretok sine medlemmers behov for slike tjenester. Helt legitimt og solidarisk. De passet også på at ingen snyltet på sine kolleger ved urettmessig å få sykepenger etc. Med Ap i regjeringskontorene med rent flertall i ryggen ble en rekke av tjenester fra fagbevegelsen ført over i statens hender, betalt av oss alle over skatteseddelen. Ikke så rart at LO oppfattet Ap som sin partipolitisk forlengede arm. Men sannheten er at det var stor politisk enighet blant mange partier om de fleste sosiale reformer som er blitt innført.
Et godt eksempel på hvordan LO forskjellsbehandler regjeringer fra AP i forhold til andre, er at da det i 1984 var 80 000 arbeidsledige i Norge hang det på LO-borgen på Youngstorvet et banner med påskriften «80 000 ledige – Willoch må gå». Da det under Gro Harlem Brundtlands regjering var dobbelt så mange ledige hang det ingen slike bannere på Youngstorvet. LO foretrakk å ta uenigheten på kammerset. Det er i bøttekottene LO driver sin påvirkning (diktat) overfor Ap. Ikke i åpent dagslys.
Med over 100 år gamle bånd er det ikke rart at samarbeidet er blitt tett og intimt. Så tett at LO og Ap oppfattes som to sider av samme sak, og så tett at deres ledere ikke ser problemene dette skaper for begge parters troverdighet, integritet og uavhengighet. Det er andre som ser, og som må fortelle sannheten.
Vetorett mot omstilling
Som parti må Ap ta helhetlige hensyn. Man kan ikke la fagbevegelsen diktere hvilke meninger partiet skal ha. Det så vi best under Gro Harlem Brundtlands jernregime (1986 – 89 og 1990 – 96. Ap ble i hennes år beskyldt for ”nyliberalisme”, fordi det ble slutt på direkte økonomisk støtte til bedrifter, offentlige monopoler ble avviklet, og statsbedrifter ble fratatt sine sugerør inn i statens lommer. Gro fikk imidlertid hjelp av LO-leder Yngve Hågensen til å temme lønnskrav (og dermed inflasjon). Det gikk imidlertid så langt under Gro at frie forhandlinger ble stanset en periode. Korporativisme kalles det.
Det gamle Kommuneforbundet (nå Fagforbundet) oppfatter krav til omstilling i offentlig sektor som en trusel mot medlemmenes jobber. En avtale Kommuneforbundet inngikk med Aps lokale folkevalgte førte til at forbundet skulle ha det avgjørende ordet i alle saker som angikk omstillinger i det offentlige. Avtalen ble inngått før inhabilitet og korrupsjon ble daglige begreper i norsk politikk. Efter at denne avtalen ble inngått kan det med rette reises tvil om Arbeiderpartiets folkevalgte har sin lojalitet hos velgerne eller hos LOs medlemmer.
Ap på sin side reiser tvil om ikke-sosialistiske partiers stemmegivning i saker som angår partienes økonomiske givere i næringslivet. Men å finne ut om det er inhabilitet med i bildet hvis en næringslivsleder som har sponset Høyre ønsker å kjøpe en tomt eller få en konsesjon er lett å efterprøve. Aps avtale med Fagforbundet er av et helt annet kaliber; det angår samtlige saker om omstillinger i det offentlige og økonomisk styring av stat, kommuner og fylkeskommuner i en valgperiode.
Lokaldemokratiet permittert
I Trondhjem har det gått så langt at ordfører Rita Otervik (Trond Giskes gamle protesjè fra AUF-tiden) uten å informere bystyret inngikk en avtale som sikrer fagbevegelsen vetorett mot anbud, konkurranse-utsettinger og andre omstillinger. Vi skal ikke påstå at Ap, SV og RV ville ført en annen politikk uten denne avtalen, men sannheten er at avtalen fratar Ap virkemidler i lokalpolitikken. Fagbevegelsen generelt og Fagforbundet spesielt er så dogmatiske i synet på hva som er offentlig ansvar og ikke, at det rant over for Gro (jfr biografien Makt og Mannefall (Hansson/Teigene 1992).
Den lange marsjen
har startet i Fagbevegelsen. Ikke overraskende er den tidligere marxisten Gerd-Liv Valla inspirert av Mao tse-Tungs lange marsj mot kommunistisk maktovertagelse i China i 1949. Derfor har hun kalt LOs stormløp mot den nåværende regjeringen for ”den lange marsjen”. For første gang skal LO drive egen valgkamp. LO stiller ikke til valg, men vil ha innsatt en fagforeningsvennlig regjering ved stortingsvalget neste år.
LO bidrar med mye penger til AP og noe til SV. Ap, SV og Sp samordner sine standpunkter på stadig flere områder, og LO skal drive sin egen valgkamp. Ikke rart statsminister Kjell Magne Bondevik er blitt i tvil om de rådene LO kommer med (til denne som til enhver annen regjering) er oppriktig ment, eller om det er ensidig kritikk av dagens regjering for å forberede maktskifte i 2005. Berettiget tvil, vil vi påstå. Høyst berettiget.
Den nåværende regjeringen behandler fagforeninger likt, uansett om det er LO, YS eller andre. LO-pamper er fjernet fra bedriftsstyrer i statlige og halvstatlige råd. Dette er en fortsettelse av politikken sentrumsregjeringen begynte på (1997 – 2000). Anne Enger Lahnstein som fungerende oljeminister skiftet ut hele Statoilstyret, deriblant Yngve Hågensen. Hun forteller om reaksjonene på dette i sin bok ”Grønn dame, rød klut”.
Gerd-Liv Valla raser over Bondeviks bekymring for LOs uavhengighet. Hva er det hun bråker for? Hun har jo selv lagt opp til det! Valla er den første LO-lederen som ikke sitter i Aps sentralstyre. Men hvorfor skulle hun det? Ap vet at hvis de ikke føyer seg skrur LO av pengestrømmen.
Et godt eksempel er hvordan Ap i 2001 justerte pensjonspolitikken sin efter LOs syn, efter først å ha tenkt selvstendige tanker. Her har vi fortsatt tilgode å se om Ap tør tenke selvstendige tanker, uavhengig av LOs syn. Nederlagene Jagland og Stoltenberg opplevet i valg (1997 og 2001) har fått Ap-ledelsen til å skru tiden tilbake. Ap skal igjen være et parti først og fremst for fagbevegelsen og offentlig ansatte. Konkurransen fra SV og Kristin Halvorsens omfattende merkevarebygging som partiet for kvinner, småbarnsfamilier og ansatte i offentlig sektor er blitt påtrengende merkbar.
SV og SP er ikke bekymret
over bindingene mellom LO og Ap. Vi forstår SP godt. Med sitt forhold til landbrukets organisasjoner kjenner nok SP bindinger igjen når de ser noen. Heller ikke denne sektorens organisasjoner er lenger partipolitisk nøytrale. Nå ønsker de regjeringsskifte, de også. Vi ser det gang på gang; personer, grupper og næringer som får sin lønnsutvikling og rammevilkår diktert av det offentlige er ikke glade for å bli stilt krav til. Derfor vil de alle sammen nå ha en regjering ”av sine egne”.
I SV er det større bekymring. SV har aldri fått så mye penger fra LO som Ap har. Men nå merker SV et kjør mot lokalpartiene sine. Fagbevegelsen vil at SV skal snu i spørsmålet om gasskraftverk. SV er så stort at det kan bli avgjørende for regjeringsskifte i 2005. SV kan få viktige poster i en regjering, poster fagbevegelsen vil ha ”sine” inn i. Det er derfor en systematisk påvirkning mot SVs lavere lag som pågår, leser vi i Aftenposten i går. Det er nå SV skal få prøvet sitt miljøengasjement; er det arbeidsplasser eller hensynet til miljøet som veier tyngst når fagbevegelsen hakker løs på SVs miljøsyn innenfra. SV merker for alvor hva Fagbevegelsens piskeslag har å si for evnen til å innta egne standpunkter basert på egne premisser.
Vallas ”bevis”
Gerd-Liv Valla benekter at LOs integritet og uavhengighet påvirkes av det tette samarbeidet med partiene, og sier at hun er opptatt av å ha en god dialog med alle partier. Hennes patetiske forsvar er at hun som første LO-leder har talt på et FrP-landsmøte. Imponerende. Efter denne stortingsperioden vil ingen være overrasket. Liberaleren har mange ganger dokumentert hvordan FrP bryter både med eget partiprogram og med sin påståtte ideologiske tilhørighet – og valgt venstresidens virkemidler i flertallssamarbeid med AP og SV. Barnehaveforliket og IT Fornebu er bare noen eksempler. I Stortinget er det AP og FrP som har gått LOs ærend mot arbeidsinnvandring. Vallas bevis er helt verdiløst.
Hvem skal bestemme?
I demokratiet er det naturligvis velgerne. Her i landet avgir vi stemme hvert 4.år. Mellom valgene må vi stole på at partiene gjør hva de har lovet.
Miljøvelgerne til SV vil efter valget i 2005 ikke vite om SV vil ta sine miljøstandpunkter på alvor eller høre på mest på LO. De av Aps velgere som ikke vil betale mer enn nødvendig for offentlige tjenester, og samtidig venter at disse tjenestene utføres så godt som mulig vil ikke ha noen garanti for at Ap vil sørge for dette – eller være mest opptatt av at LOs medlemmer skal ha sine jobber ifred. Vil det bli stilt ”ubehagelige” krav til innsats, kvalitet og kostnadskontroll under Jens Stoltenberg?
Permitteringen av demokratiet i Trondhjem er et klart varsel om hva som vil skje med hele landet hvis det blir regjeringsskifte i 2005.
Vi forstår godt at Stoltenberg og Valla avviser alle påstander om bindinger, kjøp av standpunkter og tvilsomt forhold til demokrati. For hvis mange nok av velgerne deler statsministerens bekymring når de skal putte stemmeseddelen i urnen på valgdagen i 2005 blir det intet regjeringsskifte.
Og Gerd-Liv Valla vil ikke som Mao få oppleve at resultatet av den lange marsjen blir maktovertagelse.
