Ukategorisert

Pengene til Jens?

Er det pengene til Jens Stoltenberg regjeringen foreslår å bruke til skattelette? Høres nesten slik ut i Ap-lederens kommentarer til statsbudsjettet. Jens bløffer om skatteforslagene, og Aps egen politikk. Hvorfor blir han ikke avslørt?

AP støttet 12 av 19 mrd i skattelettelser
La oss ta det viktigste først: Av de ca. 19 milliardene regjeringen har gitt i skattelettelser i de foregående budsjettene denne perioden har Arbeiderpartiet støttet 12 av disse. Det er med andre ord 7 mrd som Jens er uenig i. Det meste av dette er gått til bedrifter, og er ment å gi disse bedre rammebetingelser, bl.a for konkurransen med utlandet.

AP vil ikke nulle ut lettelsene
Tidligere i høst gikk flere topper i fagbevegelsen ut og ba om skatteøkninger dersom valget neste år gir en AP/SV/SP-regjering. ”Oppskrift på valgnederlag” kalte fungerende redaktør i Dagsavisen Arne Strand disse utspillene. Både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen var raskt ute med brannslukning. Skattene skal ikke økes ved et regjeringsskifte. Efter at forslaget for neste års statsbudsjett ble lagt frem har de tatt forbehold om de nye foreslåtte lettelsene. Dersom det blir regjeringsskifte neste år vil altså skattenivået ligge ca. 20 mrd lavere enn da Jens sist satt i regjering (hvis vi ser bort fra evt. lettelser vedtatt for neste år). Og dette skattenivået vil altså Jens og Kristin ikke heve.

Annen profil på skattene
At Jens og damene vil skjerpe formuesbeskatning, utbytteskatt etc. og kanskje gjeninnføre boligskatt skal vi slett ikke se bort fra. Da må han gjøre andre lettelser for å unngå at skattenivået heves (se avsnittet over). Dette kan for eksempel være å øke bunnfradraget. En fjerning av kontantstøtteordningen vil også fungere som en skjerpelse for barnefamiliene, noe bunnfradraget kan motvirke (og det vil gi flere enn barnefamiliene lettelser). Men Jens kan ikke bruke de samme pengene to ganger. Kontantstøtten vil nok bli brukt til resten av maksprisreformen og til barnehaveutbygging. Jens spiller derfor monopol med pengene (han bruker de samme pengene flere ganger).

Hvem eier skattepengene?
Det er svaret på dette spørsmålet som viser klart får frem den ideologiske forskjellen mellom sosialdemokrater og liberalister. Når du hører Jens (og Kristin og flere til) høres de nærmest personlig fornærmet ut fordi regjeringen har foreslått flere skattelettelser. Man kunne tro at det var Jens sine penger regjeringen delte ut. Han avslører med sin holdning at han oppfatter det som sine (politikeren Jens Stoltenberg) sine penger. Det gjør de alle sammen. Og de tar grundig feil.

Vi har i mange artikler på Liberaleren informert om at bakgrunnen for og hensikten med opprettelsen av en statsmakt er å beskytte individets rettigheter. Da har staten få men klare oppgaver. Disse skal finansieres. Skatt har vært den vanlige måten å finansiere staten på. Skatt kan betraktes som en medlemsavgift til staten. Du betaler og får tjenester tilbake. Dette er samfunnskontrakten, avtalen mellom alle individene som utgjør staten – og mellom disse og staten som organisasjon.
Liberalister mener at hvis staten går ut over de opprinnelig definerte oppgaver er ikke skattene som kreves inn til nye oppgaver å anse som legitime. Derfor har f.eks Pål Atle Skjervengen kalt svart arbeid for økonomisk selvforsvar mot en slik utvikling.

For å klargjøre sammenhengen mellom skattepenger, indidvidet og staten må vi gå litt dypere inn i liberalistisk teori.

Det er dine penger!
Mennesket er født med visse naturgitte rettigheter; retten til liv, til frihet og til søken efter lykke. Utfra disse rettighetene utledes andre rettigheter mennesket derfor som en konsekvens også har. Retten til frihet er retten som gir mennesket eiendomsrett til eget liv; til egen kropp og tanke, til talenter, kunnskaper og erfaring. Dette innebærer at mennesket eier seg selv. Mennesket kan frivillig avgi deler av sin suverenitet, men aldri tvinges til det.

Av retten til frihet utledes også viktige prinsipper med konsekvenser for hvordan økonomien organiseres i samfunnet. Når mennesket eier seg selv, kan det med sin fysiske styrke, sine kunnskaper og sin kompetanse som middel bytte til seg nødvendige goder (som mat, klær, husly etc). Av dette følger friheten til å inngå avtaler. Når et menneske blander sin kropp med naturen i form av arbeid overføres eiendomsretten til det mennesket har skapt. Slik oppstår også privat eiendomsrett.

Når vi som individer bytter til oss goder (fysisk eiendom eller penger) så er disse egentlig en del av oss selv. Mennesket eier seg selv. Når staten krever skattepenger av oss, er det en del av oss selv vi avgir. Og det gjør vi i tråd med samfunnskontrakten.

Når politikerne snakker om at det er så mange oppgaver i kø at de ikke ser mulighet til å gi oss skattelettelser – da er det våre penger, dine og mine, de nekter å gi oss!

Akkurat denne sammenhengen mellom, skattepenger, individ og staten er et altfor lav bevissthet om blant folk flest. Som liberalister har vi derfor en jobb å gjøre når folk takker og bukker når de får skattelette, fremfor å stå på kravene: Jeg vil ha tilbake råderetten over mine penger og selv ta avgjørelser for eget liv! Det er jeg som best tar disse avgjørelsene!

Skattelettelser legitimt virkemiddel?
Det er et vanlig refreng i norsk økonomi at ”vi har så mange oppgaver at vi ikke har råd til skattelettelser nå”. Dette er en typisk misforståelse om skattelettelser. Er det å gi folk skattelettelser noe bare man kan ty til hvis det ikke finnes ”bedre” formål? I så fall blir skattelettelser en sjelden foreteelse.

Høyre (og tidligere FrP) har brukt skattelettelser for å ”stimulere” økonomien; folk får mer i lommeboken og øker forbruket, noe som skaper større efterspørsel, øktet produksjon og flere arbeidsplasser. Bedrifter som får lettelser kan investere, ansette flere folk, betale ned gjeld. Og lavere kostnader for bedrifter letter konkurransen med utlandet. Men stimulering er ingen liberalistisk begrunnelse. Det er en hensiktsmessighetsbegrunnelse, akkurat som sosialistene når de brukte statlige budsjetter (overføringer og subsidier) til å fyre opp økonomien (jfr Keynes). Fordi det var hensiktsmessig.

Sosialdemokrater opptrer ikke som om det er mennesket som har avgitt suverenitet til en stat som tjener menneskene, men det motsatte; at det er staten som skjenker mennesket akkurat så mye frihet som ”noen” mener vi har godt av. Sosialdemokratene snur samfunnskontrakten på hodet.

Hensikt med skatter og avgifter?
I takt med at staten har fått flere oppgaver, som ofte er begrunnet på en annen måte enn opprinnelig (begrenset stat) har skattene ikke bare øket men de er også blitt flere. I tråd med at sosialistene erobret makten er utjevning og omfordeling blitt ansett som en statlig oppgave. Fra rike til fattige individer og geografiske områder (enten det er sentrum-periferi eller nord-syd). Dette er ikke i tråd med et liberalistisk syn på sammenhengen mellom individ – eiendomsrett – velstand.

Margaret Thatcher forsøkte å rendyrke ovenstående teori ved å innføre en såkalt koppskatt (efter det tyske ordet for hode). Alle statens utgifter deles på antallet som skal betale skatt. Så betaler alle den samme medlemsavgiften til staten. Dermed fjernes også utjevning og omfordeling som statlig oppgave. Som forventet ble koppskatten ekstremt upopulær. Selv om det er et faktum at rike mennesker ikke koster staten mer i tjenester enn andre. Derfor er det ingen grunn til at staten skal kreve at rike betaler mer for de samme tjenester som andre.

Skatt er fortsatt medlemsavgiften til staten, mens avgifter er betaling for en konkret tjeneste. Hvis man finner andre enn det offentlige til å levere tjenesten er det ingen grunn til å betale avgifter til det offentlige. Men det finnes eksempler på at folk som ikke bruker offentlig renovasjon likevel må betale avgiften. Det finnes også særavgifter på helse- og miljøskader. De er innført fordi det er vanskelig å kreve dem inn fra den eksakt ansvarlige. Når det gjelder helse kunne dette vært løst ved f.eks å innføre en obligatorisk helseforsikring med høyere premier for visse typer helseskadelig adferd.

Hvis oppgaver konkurranseutsettes eller privatiseres bør offentlige avgifter bli redusert eller fjernet. Hvis staten slankes burde skattene bli redusert. Dessverre er det slik at politikere alltid har mange andre ”gode formål” å bruke pengene på. Og nye ”svake grupper” hvis lykke er å finne en politiker som leter efter slike. Disse får et gjensidig avhengighetsforhold – og ultimat lykke for begge er om den ”svake gruppen” får en post på statsbudsjettet.

Finnes det håp?
Jeg må derfor si at håpet om å få igjen pengene våre (som skattebetalere) er lite – med mindre det skjer en holdningsendring i alle sosialdemokratiske partier med ulike navn, eller det skjer en liberalistisk revolusjon hos velgerne; der de krever å få valgfriheten tilbake, og selv ta avgjørelser for eget liv.

Tags:

Comments are closed.