Ukategorisert

Kongelig farskap – ikke viktig?

Annet bind av Tor Bomann-Larsens biografi om det i 1905 selvstendige Norges første kongepar, Haakon VII og Maud har skapt bølger. I boken reises det tvil om hvem som er kong Olav Vs biologiske far.

Perfekt lansering
Rammen rundt lanseringen av bind 2 var perfekt; tvil om hvem som var daværende prins Alexander av Danmarks (senere kong Olav Vs) biologiske far. En solid indisierekke presenteres for at faren var daværende prinsesse Maud av Storbritannias livlege, Sir Francis Laking. Indisierekken toppes med et bilde (på forsiden av Dagbladet) av det som kan ha vært Olavs biologiske halvbror; livlegens egen sønn, Guy Francis Laking.

Likheten er stor. Så slående er likheten at mange nok vil oppfatte det som et bevis så godt at bare en DNA-test kan bekrefte eller avkrefte påstanden. Og hvor stor er sjansen for at noen i kongehuset vil la seg teste for å dokumentere om Grunnlovens bestemmelser om arverekke egentlig er brutt? Svært liten.

Grundig og solid arbeide
La meg med en gang si at jeg ikke har rukket å lese boken. Derimot har jeg lest den første boken i biografien om Haakon VII og Maud. Og ikke minst Kjell Arnljot Wiigs ”Spillet om tronen” som forteller om hva som foregikk da danske prins Carl og hans britiskfødte kone ble Norges første kongepar efter selvstendigheten i 1905.

Som historieinteressert, som republikaner og som liberalist appellerer historien om Norges skjebnestunder i 1814 og 1905 til alt dette i meg; om tiden da Norge brøt med Danmark og eneveldet, trådte inn i rekken av land med moderne forfatninger bygget på maktfordelingsprinsippet og var selvstendig i alt annet enn navnet, og ikke minst hvordan et land som i 2 omganger kunne valgt republikk endte med monarki.

Lanseringen er naturligvis gjort med en vinkling som skaper interesse. Men ikke la deg lure til å tro at lanseringen sier noe om at boken handler om sensasjon, skandale og avsløringer. Bomann-Larsen har vist at som forfatter og historiker gjør han et grundig og solid arbeide, der hensikten er å fortelle historien på en sannferdig måte, der grundighet og sammenheng er viktig – ikke sensasjoner og skandaler. En skandaleombrust forfatter ville ikke fått kong Haralds tillit. Kongen ville ikke vært døråpner for personer på Se og Hør-nivå.

Biskopens bomskudd
Biskop Rosemarie Køhn bommer stygt når hun sier at dette er unødvendig og uverdig graving i privatliv. Det er ikke uvesentlig, som du vil se senere i denne artikkelen, hvordan en person som har fått så stor tillit og så uinnskrenket og usensurert adgang til kongelige arkiver (i mange sammenhenger helt nye kilder) uten pålegg og klausuler for hvordan materialet man finner skal brukes, faktisk bruker eventuelle nye oppdagelser.

Biskopen representerer statskirken, en institusjon som skal verne og beskytte andre statsbærende og –byggende institusjoner. Statskirken kan plasseres inn i tidsrammen den ble opprettet; 1814. Da var også ytringsfriheten innskrenket; den inkluderte ikke uærbødig omtale av kongen og hans hus, ringeakt mot religionen, eller oppvigleri/sivil ulydighet (ringeakt mot lovene). I dag lever vi i en tid der ytringsfriheten har videre rammer. Der åpenhet er et ideal, ikke underdanighet. Hvis Bomann-Larsen hadde vist samme servilitet som biskopen ville ikke hans arbeide hatt noen troverdighet overhodet.

Nettopp behovet for å formidle sannheten bidrar til at man i moderne biografiskrivning også kan avdekke myter. En av mytene om kongefamilien som også ble brukt av nazistene under krigen, var at dronning Maud ikke var kong Olavs mor. Denne myten avlives i Bomann-Larsens biografi. Isteden får vi altså et nytt mysterium; rundt farskapet. Et vesentlig spørsmål som reises i debatten rundt boken, er: Trenger vi å vite dette?

Om Bomann-Larsen ikke hadde fortalt allmenheten dette, ville andre biografer funnet bildeindisiet på et senere tidspunkt. Troverdigheten til Bomann-Larsens arbeide står og faller med hvordan han behandler stoffet han som kanskje første person avdekker. Og forfatterens metode er ikke sensasjon og skandale – men grundighet, troverdighet og drøftelse av materialet i en riktig historisk kontekst. Da blir det også vanskeligere for monarkister og andre samfunnsstøtter (som biskopen) og mytebyggere å avfeie arbeidet som irrelevant.

Rokker ved monarkiets iboende mystikk
Alle som leser biografier og som får biografier skrevet om seg (eller forfedre) vet at moderne kildegranskning, åpenhet og trangen til å avdekke alle fakta bidrar til at få hemmeligheter kan bevares skjult for eftertiden. Noe som mer enn èn vet forblir i lengden aldri hemmelig. Bomann-Larsens biografi vil som alle moderne biografier avdekke fakta, og fjerne mystikk og uklarheter. Monarkiet har en iboende mystikk, som ofte oppfattes som selve kjernen ved denne statsformen. Monarkiet er rett og slett avhengig av at kongehusets medlemmer har en opphøyet posisjon sammenlignet med oss vanlig dødelige. Det er denne mystikken (og kanskje opphøyetheten) den nye biografien fjerner.

Likevel har Haakon VIIs barnebarn, kong Harald V både åpnet Slottets og familiens egne arkiver, og vært døråpner for forfatteren til Europas øvrige kongehus, for at de på samme måte skal åpne sine arkiver. Som kjent er de fleste kongelige i Europa på en eller annen måte i slekt med hverandre.

Kongelig arvefølge
Om det er kunstig inseminasjon som har holdt liv i Huset Glücksburg, eller assistanse av ”plebeisk blod” skal være usagt. Men sistnevnte variant er slett ikke uvanlig i kongelige familier. Historiker Øystein Sørensen utgav i sin tid den leseverdige boken ”Døden på Reperbahn og andre skandaler i nordiske kongehus”. Den kom nylig i ny utgave (Helt konge, 2003).

Her presentres skandalehistorier (bortsett fra om dagens norske kongefamilie) fra både Sverige, Danmark og Storbritannia. At ”plebeierblod” har holdt liv i gamle familier med skrøpelige eller degenererte arveegenskaper er ikke noe nytt.
Gustav III av Sverige (konge 1772 – 1793) skal ha vært homofil/bifil, og da dronningen tilslutt ble gravid florerte det med vitsetegninger i Stockholm om hvordan dette hadde skjedd og hvem som var faren; i sengen dronningen, oppå henne en adelsmann, og oppå ham kongen.. Også Christian Frederiks far skal ha vært en annen enn det påstått kongelige opphavet..

Vi har over rost kong Harald V for åpenhet i pakt med sin tid. Da Sørensen skulle skrive ovennevnte bok møtte han mange stengte arkiver, blant annet i Danmark. Der nektet nåværende kongefamilie innsikt i arkivene på Amalienborg, til tross for at søknaden handlet om kongelige liv for 200 år siden, i en annen slekt enn dronning Margrethes..

Folkevalgt arvemonarki (!)
Norge avskaffet eneveldet i 1814, men ikke monarkiet. I tråd med trenden efter napoleonstiden fikk Norge et konstitusjonelt monarki. Kongen var ikke konge av Guds nåde, men i kraft av og innenfor konstitusjonen – og folkets tillit.

Ikke siden middelalderen har Norge hatt et valgkongedømme. Vi har et arvekongedømme, slik det er beskrevet i Grunnloven (”mand født av mand”, som det het frem til begynnelsen av 1990-tallet). At ordlyden i Grunnloven strider mot biologien er ikke så viktig. Arveprins Christian Frederik ble valgt av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll 17.mai 1814. Likeledes ble kong Carl XIII av Sverige valgt av det overordentlige Stortinget 04.november 1814 (egentlig den 2.grunnlovgivende forsamling i 1814).

I 1905 ble avgjørelsen fortsatt foretatt ved valg, men nå var valget flyttet fra de folkevalgte (folkets representanter) til folket selv. Monarkiet ble valgt (beholdt) som statsform ved folkeavstemning, og dermed ble prins Carl av Danmark valgt til norsk konge under navnet Haakon VII. Norge har dermed noe så innbyrdes motstridende som et folkevalgt arvelig monarki.

Bryter med dynastiforutsetningen
Svært mange av de ledende (Venstre-)politikerne i 1905 var for republikk. Likevel valgte de å gå inn for monarkiet. Skulle Norge bli selvstendig, i en verden med overveldende flertall av land med monarki som statsform, gjaldt det å ikke provosere. Derfor ble monarkiet valgt, og ved å finne kongekandidater fra vår tidligere kolonimakt Danmark og med hustru fra den daværende supermakt både i makt- og monarkisammenheng Storbritannia ble aksjene for selvstendighet ytterligere styrket.

Som Kjell Arnljot Wiig beskriver i sin bok om 1905-begivenhetene (Spillet om tronen, Cappelen 1980) var det også en svensk prins Carl som var kandidat til den (snart) ledige tronen. Men den fornærmede (og snart avsatte) svenske kong Oscar II nedla forbud mot at noen i hans familie skulle ta imot tilbudet.

Er det egentlig så viktig om Haakon VII ikke var Olav Vs biologiske far? Nei. Det er over 100 år siden unnfangelsen og fødselen. I dag sitter 3.generasjon på tronen, og både 4. og 5.generasjon i familien lever. En forutsetning for fortsatt monarki i Norge, og for Huset Glücksburg på tronen (”familienavnet” til kong Haakon VIIs slekt). Med et blikk på levealderen til de 2 første generasjonene i dagens kongehus, og med en kronprins på 31 år og en nylig født tronarving er det åpenbart at dynastiet Haakon VII grunnla kommer til å bestå som Norges kongefamilie lenge – med mindre det skjer en endring av statsform i Grunnloven.

Men: En svært viktig grunn til at ikke bare monarkiet ble valgt som statsform i 1905, men at nettopp prins Carl av Danmark og hans kone Maud (efterkommer av den engelske kongen) ble valgt, er at de hadde en sønn. En arving. Forutsetningen for grunnleggelsen av et dynasti. Og det er her jeg er overrasket over dem som så langt har kommentert Bomann-Larsens indisierekke; dersom prins Carl ikke var biologisk far til prins Alexander er det et brudd med forutsetningene for at regjeringen, Stortinget – og folket – i 1905 valgte prins Carl av Danmark til ny norsk konge.

Likevel er det min oppfatning at det i realiteten ikke vil få betydning. 2 generasjoner i familien har sittet på tronen, 3.generasjon gjør det, og 4. og 5.generasjon står i kø for å bestige tronen. Det finnes til og med en alternativ gren; prinesse Märtha, og hennes datter Maud Angelica Behn.

Dessuten: Haakon VIIs og Olav Vs epoke på tronen, deres gjerninger og holdninger taler for seg selv. I folkets øyne. Som historiker Guri Hjeltnes har sagt det: Olav V står ”som en påle” i norsk historie.

Selv ikke Mette-Marit og Ari Behns inntreden i kongefamilien har skapt så store bølger at det har rokket ved monarkiets posisjon i et flertall i folket (om det over tid er det samme flertallet, se det er en annen sak). Da skal det mye til.

Smal linje til kongelige slekter
Hvis det er riktig at Haakon VII (født som prins Carl av Danmark, sønn av Danmarks kong Frederik VIII) ikke var biologisk far til prins Alexander (senere kong Olav V av Norge), vil familielinjen tilbake til kongelige slektninger være meget tynn;
i realiteten via kong Olav V og hans kone kronprinsesse Märtha (født prinsesse av Sverige) og deres foreldre; henholdsvis prinsesse Maud av Storbritannia og prins Carl og prinsesse Ingeborg av Sverige. Som kjent stammer den svenske kongefamilien fra Carl XIV Johan, født i Frankrike som Jean Baptiste Bernadotte. Det norske kongehuset vil i monarkispesialisters øyne bare være en sidegren av det britiske kongehus, via prinsesse Maud (datter av kong Edvard VII).

Kongefamilie nesten uten kongelig blod
I tråd med Norges egalitære tradisjoner er det kanskje passende at vi har en kongefamilie der det knapt vil være en dråpe kongelig blod igjen hvis prinsesse Ingrid Alexandra en dag bestiger tronen.

La oss for sikkerhets skyld igjen slå fast:

I Liberalerens redaksjon er vi republikanere.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Bent Mosfjell
16 years ago

Det følger ikke logisk at man er republikaner selv om man er mot monarkiet! Det finnes andre alternativer enn president Willoch…

Pleym
Pleym
16 years ago

Nei, du trenger ikke være for styreformen republikk selv om du er mot monarki.

Men er du for en statsmakt, må den ha en styreform. Jeg går ut fra at du ikke vil at styreformen skal inkludere arv av embede?

Er du mot statsmakt som sådan (anarki; spontan orden i et frivillig organisert samfunn) er saken forsåvidt grei.