Ukategorisert

Hvem er de nye tenkerne?

Dagbladet er i gang med å kåre vår tids viktigste intellektuelle, og presenterer 10 kandidater. Alle kjente (om ikke kjære). VG spør om det finnes intellektuelle til høyre for Dagbladets virkelighet. Liberaleren spør; hvem er de nye tenkerne?

De av Dagbladets kandidater som er presentert, er: Unni Wikan, Bjørgulv Braanen, Rune Slagstad og Eva Joly. Hvem de andre 6 er, vites i øyeblikket ikke. Dagbladets begrunnelse for sin kåring er: ”Gjennom å kåre Norges ti viktigste intellektuelle vil Dagbladet sette søkelyset på en type stemmer i samfunnet som evner å finne brukbare svar og stille gode spørsmål i en komplisert tid. Kanskje er intellektuelle stemmer viktigere enn på lenge ut fra de store samfunnsbevegelsene som vi i dag er vitne til.”

Dagbladets virkelighet
VG spør meget betimelig om hvor høyresidens tenkere er blitt av. Er det slik at det ikke eksisterer noen tenkere til høyre for Dagbladets virkelighet? Anders Giæver i VG spekulerer i hvem de ennå ikke avslørte kandidatene er i Dagbladets serie. For så åpenbart er Dagbladets intellektuelle univers at det ikke er vanskelig å gjette hvem de andre kandidatene er.

En sak er at Dagbladets univers er så forutsigbart. Men hva med høyresidens tenkere? Giæver efterlyser folk som Janne Haaland Matlary, Nina Karin Monsen, Francis Sejersted, Terje Osmundsen og en rekke andre.

Dagbladet svarer i dag lett humoristisk med å utfordre VG til å lage en motserie. Det kunne blitt interessant, for Liberaleren har i hvert fall såpass tiltro til VGs intellektuelle horisont (tabloid til tross) at de flåseriene Tom Stalsberg preseter i Dagbladet må være humoristisk ment.

Høyresidens tenkere
Den konservative høyresiden mangler åpenbart blant Dagbladets kandidater (så langt de er kjent). Kåre Willoch, Francis Sejersted og Lars Roar Langslet er ikke med.

Det er snart 15-årsjubileum for den liberale høyresidens gjennombrudd i Norge (FpU-landsmøtet i Bergen, februar 1990). Liberalister som Jan Arild Snoen og Tor Mikkel Wara er åpenbart utelatt av Dagbladet. Dette er VGs Anders Giæver enig i, noe han poengterer i et intervju med Klassekampen.
Likeså partiet Høyres mer liberale unge, som Ine Marie Eriksen. Går vi 10 – 15 år tilbake i tid, er det åpenbart at det på den liberale høyresiden fantes folk som forsøkte å sparke litt liv i den tilstivnede ideologiske debatten med nye og uvante vinklinger, blant dem Heidi Nordby Lunde, frontfigur i ”Kvinner for porno”. Folk som Fridtjof Frank Gundersen (nevnes også av VG) er det vanskeligere å putte i en liberal bås, men han er i hvert fall en mer høyrepopulistisk tenker. En av dem som har preget Unge Høyres ideologiske arbeid de siste 10 årene er Vidar Helgesen, statssekretær i UD. Han er en åpenbar kandidat til posten som utenriksminister i fremtidige regjeringer der Høyre deltar.

Cappucino-venstresiden
Hva så med tenkerne på venstresiden? Klassekampen har under Bjørgulv Braanens ledelse forsøkt å frigjøre seg fra AKP’ernes klamme hånd og fortid som klakkører for blodige regimer på ytterste venstre fløy. Han forsøker å gjøre sin avis til et levende debattorgan for venstresiden – tidvis i konkurranse med det selverklært (men lite åpenbart) liberale Dagbladet.

På venstresiden finnes det unge folk som omfavner tidens individualisme på det personlige plan (Marsdal og Wold), men som i de overordnede spørsmål i tiden like fullt skal være gjenkjennelige på sin støtte til venstresidens krav til fellesskapsunderkastelse. Frihet til å dyrke seg selv i form av egne vaner, frisyrer, klesstiler og døgnrytme – underkastet det samme skattetrykkende regime med sine grensekontroller mot smugling og pekefingermoralistiske livsstilskampanjer. Du må gjerne ha grønt hår, loffe i Asia i studietiden og drikke pils til 0300 om morgenen så lenge du betaler din skatt med glede og ikke velger private løsninger der fellesskapet forordner tilbudet (helse, skole etc). Cappucino-venstresiden er et forsøk på skape intellektuell ballast for Kristin Halvorsens populismepregede SV. Fortsatt dyrkes i de kretser stortingsgruppen 1973 – 77 som den intellektuelt best skodde stortingsgruppe noensinne. Men nå er det ungdommens lag (gruppen i inneværende periode) som skal geniforklares.

Venstresiden har også en ny feministisk generasjon, symbolisert ved Hilde Charlotte Solheim (tidligere NGS-leder), medforfatter i boken ”Råtekst”, og nå en av dem som holder et elektronisk kvinnenettverk sammen, og skaper oppmerksomhet om søstersolidaritet i nye former i en individualisert tidsalder.

I det mer trauste sosialdemokratiet forsøkte Thorbjørn Jagland å være filosofen på tronen. Det gikk heller dårlig. Nå har han imidlertid vunnet en slik posisjon i kraft av sin rolle som leder av Stortingets utenrikskomite, i hvert fall blant dem som deler hans mainstream-meninger om EU, NATO og bistand. Det hender at Reiulf Steen gjaller fra hornet – selv om hans tid for lengst er over. Dessuten bærer hans bøker preg av forsinkede oppgjør med partifellen Gro.

Misliker tidsånden
Et generelt trekk ved de fleste, enten de er rikssynsere, betalte synsere, wannabe-synsere (cappucino-venstresiden), de selvhøytidelige og lite tilgjengelige synserne (Morgenbladet) og andre jeg måtte ha glemt er at de misliker tidsåndens individualisme. Altfor ofte kan de stigmatisere det de ikke liker ved å klistre på merkelappen markedsliberalisme.

I all sin nyliberale individualisme er folk som Ine Marie Eriksen og hennes efterfølger Torbjørn Røe Isaksen fortsatt hemmet av sitt partis konservative innstilling i mange spørsmål.

Den nye tankesmien, Civita, kan få en viktig rolle i den offentlige debatten, men vi er redd mainstream konservative vil gjøre Civita uinteressant i lengden. Tidens tegn (med Kristin Clemet som redaktør) var for noen år siden et forsøk på å gi høyresiden intellektuell tyngde. Men tidsskriftet gikk inn.

Liberaleren savner prinsipiell liberalist i den offentlige debatten. En som uredd forfekter individets rett til å stå på egne ben og ikke føye seg efter noe påtvunget fellesskap. En som utfordrer venstresidens selvfølgeligheter. Norges liberalister mangler en Johan Nordberg i den offentlige debatten, slik Sverige har.

En utpeker seg som naturlig kandidat, som med sin bok til støtte for globaliseringen viser lovende ansatser.

Vi utfordrer Dagbladet til å bringe Jan Arild Snoen inn blant sine kandidater til tittelen ”Norges ti viktigste intellektuelle”.

0 0 vurdering
Vurdering
Tags:
2 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments
Marius
Marius
15 years ago

Det er intet nytt under solen når det gjelder dagbladets samfunnsforståelse, og deres endimensjonale presentasjon av vår tids viktigste intellektuelle bærer også tydelig bud om dette. Viktig er det derfor at Liberaleren (med flere) retter søkelyset mot en rekke andre av samtidens intellektuelle som ikke tilhører venstresiden. Høyresiden er for alvor på ideologisk fremmars, artikkelforfatteren nevner Civita som et godt eksempel. Det skal bli spennende å se hvilke utgivelser denne tankesmien kommer med i tiden fremover. For øvrig bør herrene Marsdal og Wold få med seg CIVITAs nye debattbok “Frihet -samtalen fortsetter,” en bok som behandler samspillet mellom bedrifters og… Read more »

Birger
Birger
15 years ago

Jeg synes også det er viktig at publikasjoner setter Dagbladets kåring i senter for oppmerksomhet for en periode. Ikke nødvendigvis fordi Dagbladets kåring i seg selv er viktig, den bærer heller preg av posisjonering, hvilket i seg selv ikke er overraskende eller problemfylt, nettopp fordi a) Dagbladet har konkurrerende medier som kan fungere korrigerende, og b) Dagbladets historiske politiske profil selvsagt ikke er visket bort, de har ikke status som allmennkringkaster, ei heller har de oppdragelsesplikt. Dagbladets kåring er heller ikke ferdig. Men den er viktig nettopp fordi den oppmuntrer til kunnskap, på sitt basale vis. Den oppfordrer til tanke… Read more »