Ukategorisert

B-gjengen skyter seg selv i foten

I harnisk over at Jens er blitt marionettfigur for Gerd-Liv Valla og LO, begår de borgerlige partiene den taktiske blunder å la seg friste av penger fra en av Norges rikeste menn

Og B-gjengens rike onkel, Stein Erik Hagen (x-Rimi-eier) lar seg til de grader hisse opp over at LO holder Ap i et økonomisk og organisatorisk jerngrep at han vil kompensere dette med å gi penger til de ikke-sosialistiske partiene.

Spørsmålet om pengestøtte til partiene, og hvilken pris partiene må betale for støtten, er et brennhett tema i disse dager. Høyaktuelt efter Aps landsmøte i helgen. Det er dog skuffende at de ikke-sosialistiske partiene er så dårlige taktikere at de lar seg lure med i spons-dansen Gerd-Liv Valla har budt opp til. Det er mulig Stein Erik Hagen er en dyktig forretningsmann. Men politisk taktikk – og psykologi forstår han seg åpenbart ikke på.

Dårlig i pardans – trynet i oppvisningsdansen
La oss gå litt tilbake i tid; i mars 2000 hadde Jens Stoltenberg endelig fått mot nok i buksene til å slutte parløpet med Thorbjørn Jagland. Ap trengte èn leder, en tydelig sjef. Det måtte bli Jens. Og det ble det. Mindre koordinert enn lederskapsdansen Jens og Jagland fremførte skal godt gjøres å observere. Spesielt på deres nivå.

Efter å ha blitt utfordret til duell feiget Jagland ut, og Jens kunne gå løs på neste mål; å nedkjempe sentrum (sentrumsregjeringen til Bondevik). Ut med småpartier og særinteresser – frem med ørnen blant partiene; Aps menn og kvinner håpet på styringstillegg og plusspoeng for paradegrenen ”nasjonens naturlige styringsparti” som oppvisningsdans frem mot 2001-valget.

Jens lanserte visjoner og planer for å modernisere staten. Arbeiderpartiet lærte såpass av 70-årenes høyrebølge at et sosialdemokratisk parti som stivner, blir konservative og hviler på laurbærene svikter oppgaven som statsbærende parti; alltid å reformere staten såpass at de store velgergrupper beholder tilliten til både Staten og Ap.

Planene ble dog for dristige for gressrøttene – Aps trofaste skarer følte seg utrygge. Den følelsen er den farligste et parti kan skape hos de trofaste. Da byttes dyden med synden – og de trofaste blir troløse.

Siamesiske tvillinger – eller tohodet troll?
Hodepinen tidenes valgnederlag skapte for Jens og Ap-ledelsen var bare begynnelsen. På landsmøtet i 2002 måtte han virkelig betale prisen. Den gamle marxisten Gerd-Liv Valla brøt en mangeårig tradisjon da hun som LO-leder sa nei til å sitte i Aps sentralstyre. Men det var ikke pga. prinsipielle motforestillinger mot samrøret.

Forholdet mellom de siamesiske tvillingene LO og Ap var på frysepunktet. Kunne LO gått inn og overtatt ledelsen – gjennomført et rødt kupp i Ap? Neppe. Høyrefløyen er ikke så svak i Ap, selv efter et slikt nederlag. Men den lå nede for telling. Å bytte ut Gros gullgutt og partiets håp var ikke noen løsning for Valla. Jens og hans reformister måtte steke i eget fett en stund. Gjøres møre, så å si.

LO valgte derfor å drive valgkamp mot regjeringen selv (”den lange valgkampen”), og efterhvert som prosessen med å drive frem et planlagt regjeringssamarbeid mellom Ap, SV og Sp skred frem, kunne LO-ledelsen tilfreds se at reformiveren i Ap stagnerte til fordel for venstrepopulistisk retorikk og samling om bevaring av hva Ap og Lo tidligere har bygget opp av privilegier for fagorganiserte og av offentlige universelle velferdsordninger. Ap overtok LOs konservatisme. Reform av offentlig sektor for å unngå stagnasjon og tap av legitimitet blant kunder (brukere av offentlige tjenester) og betalere (vi som betaler skatt) er forlatt. Ap-ledelsens skolerett under fagforeningspisken har virket.

Ved årets landsmøte valgte både LO-lederen selv og Fagforbundets Jan Davidsen å bli valgt inn i Aps sentralstyre, mens Fellesforbundets Kjell Bjørndalen fortsatte som medlem. Mektigere personer i LO en disse 3 finner du ikke. LO har nå også bestemt seg for å åpne pengesekken for alvor. LO kjøper seg folkevalgte for å beskytte sine medlemmers privilegier.

Kan ikke slikt kalles korrupsjon? Nei, faglig-politisk samarbeide, må vite.

Jeg ser for meg en karikaturtegning rundt forrige århundreskifte. Der satt diverse agenter for store næringer og bransjer bak i Kongressen og langet over penger til de folkevalgte som stemte i tråd med pengemakten. Snart får muligens norske karikaturtegnere anledning til å la seg inspirere til å tegne Valla, Davidsen og Bjørndalen på samme måte i det norske Stortinget – med Giske, Orheim og andre som dresserte pudler.

Lange tradisjoner
Samarbeidet mellom Ap og LO har lange tradisjoner, og det er ingen grunn til å bli overrasket over at landets største organisasjon av arbeidstagere forsøker å påvirke beslutningstagere. Det skal huskes at det var fagforeninger som stiftet Arbeiderpartiet, for å skaffe seg politisk innflydelse. Men det er lenge siden. Så lenge siden at man skulle tro LO ville forsøke å stå på god fot med andre partier også. Ap burde også evnet å se fordelen med at deres folkevalgte fikk vurdere saker til avgjørelse fra ulike vinklinger før man valgte hvordan man skulle stemme. Og samtidig ha såpass evne til prinsipiell tenkning at Ap-representantene på alle nivåer innså at det ikke alltid er likhetstegn mellom hva fagforeningsbyråkratiet (og kanskje medlemmene) mener – og hva som er bra for innbyggerne generelt.

For ikke så mange år siden inngikk AP og Kommuneforbundet (nå Fagforbundet) en avtale om at forbundets medlemmer (som i hovedsak er ansatte i offentlig sektor) skulle konsulteres av Aps folkevalgte i alle saker som angikk omstilling i offentlig sektor. Særinteresser, ja visst. Ansatte i offentlig sektor fikk nærmest vetorett mot omstillinger som berørte deres egne arbeidsplasser.

I Trondhjem inngikk det nye flertallet efter valget i 2003, med Ap som førende parti, en tilsvarende avtale. Man lot seg svinebinde – og sa fra seg muligheten til å bruke en rekke legitime politiske virkemidler i arbeidet for å sørge for at Trondhjem oppfyller sine forpliktelser i forhold til sine innbyggere.

For SV og Sp er heller ikke samrøret LO-Ap uproblematisk. Ledelsen i Ap og i LO møtes nemlig jevnlig i den såkalte Samkom. Koalisjonsregjeringer har gjerne et ”indre kabinett”; et underutvalg av statsminister, finansminister og partilederne som samordner, avklarer og løser standpunkter og utfordringer. I en regjering av AP, SV og Sp kan de to juniorpartnerne risikere at den reelle makten i regjeringen befinner seg i Samkom i stedet for i ”det indre kabinettet”.

Kanskje er det behagelig å lene seg på pengemakten og holdningene til LO – fremfor å tenke selv. Det står likevel ikke til troende at Ap mener det samme uansett hvor løse eller tette bindingene til LO er. Det er bare å se på innholdet i programmet Ap går til valg på i år, og sammenligne med hva Ap gjorde mens Jens var statsminister..

Klare alternativer – og fellene som legges
At B-gjengen lar seg opprøre over at Jens ikke er mer moderne og prinsipiell er forståelig. At han ikke klarer å stå imot fristelsene fra LO er skuffende. At taktikken til Jens og damene er å tegne bildet av to klare alternativer – der det ene handler om solidaritet og fellesskap mens det andre handler om klasseskiller og egoisme er åpenbart.

At de ikke-sosialistiske partiene lar seg lokke utpå til å takke ja til støtten fra Stein Erik Hagen som motvekt mot LOs penger, og dermed gir Jens gratispoeng og taktikken hans større sjanser til å lykkes – er sørgelig, korttenkt og et utrolig elendig strategisk valg.

Det minner litt om hvordan JA-siden under forrige EU-kamp forsøkte å kjøpe seg seier til kompensasjon for det manglende folkelige engasjementet – mens NEI-siden brukte masse-mobilisering og nettopp folkelig engasjement. (At man var kjøpt og betalt av bøndenes særinteresseorganisasjoner var mindre tydelig og dårlig utnyttet poeng).

De ikke-sosialistiske partiene burde satse på mobilisering av egne krefter mot Vallas, Bjørndalens og ikke minst Jan Davidsens særinteresser. Og brukt dette poenget for alt hva det er verdt i valgkampen. Men B-gjengen er like taktisk elendige i denne saken som de er til å selge inn sin politikk og resultatene av den til velgerne. Med slike generaler på ikke-sosialistisk side kan Jens og damene snart spasere inn til seier.

Venstre har et originalt standpunkt; partiet velger i dagens situasjon å takke ja til støtten fra Hagen, men si nei til støtten fra organisasjoner. Fordi disse forsøker å skaffe seg innflydelse! Et eksempel som viser inkonsekvensen i standpunktet: Partiet ville med denne holdningen takket nei til støtte fra Norsk Investorforum (som sto bak IT-Fornebu) – men ja til bidrag fra alle enkeltpersonene bak prosjektet..

Stein Erik Hagen burde valgt å bruke pengene annerledes. Han kunne for eksempel kjøpt seg mye annonseplass for pengene, og valgt ut saker fra de tre regjeringspartienes programmer han er enig i, og sagt at grunnet disse sakene støtter han at den nåværende regjeringen fortsetter. Dette ville velgerne kunne identifisert seg med.

Jeg bruker mine penger som jeg vil!
Dette er naturligvis det ideologisk korrekte standpunktet. Det er renhårig å støtte også økonomisk dem man er enig med, istedenfor å bråke om at andre gjør det samme. Men forskjellen på hva jeg som person støtter med mine penger, og LO som organisasjon, er ganske stor. For det er jo slett ikke slik at LOs medlemmer støtter unisont opp om Ap (og eventuelt SV). Det er kjent fra en rekke velgerundersøkelser at mange LO-medlemmer f.eks støtter FrP. Derfor er det rart at det er så lite omstridt internt i LO at partiet støtter et parti og et regjeringsalternativ spesifikt.

Avdekk dybden i samrøret!
Med avtaler som den Kommuneforbundet hadde med Ap, flertallskoalisjonen i Trondhjem har med fagbevegelsen, Samarbeidskomiteen mellom LO og AP, og det tydelige linjeskiftet i Aps politikk fra 2001 til idag burde det være en smal sak for media å avdekke dybden i samrøret.

Det skal man kanskje ikke forlange, for noen aviser – som Dagbladet – drive rene kampanjejournalistikken for en ny regjering. Media generelt er opptatt av konfliktdyrking fremfor saklig informasjon, og interreserte i nye fjes.

Sprekker trollet?
For de ikke-sosialistiske partiene er det vanskelig å se hvor LO slutter og Ap begynner. Det er som et tohodet troll fra Kittelsens eventyrtegninger. Kanskje er det håp likevel. Da trollet ble lokket ut i solen, sprakk det..

0 0 vurdering
Vurdering
1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Anonym
Anonym
15 years ago

Ja! Her brukes ordet “gressrøttene” i stedet for det ubehagelige sosialistordet “grasrøta” ! Slik skal det være !