Ukategorisert

China: Et land – to folk

Eller er det omvendt; to land – et folk? Erkefiendene kommunistene og nasjonalistene møtes. I kamp mot en felles fiende; demokratiet.

Folkerepublikken Chinas president og Nasjonalistpartiet Kuomintangs leder kom igår sammen til et historiske møte.

Nasjonalistpartiet styrtet i 1911 keiserdømmet, og overtok makten. I nesten 40 år opplevet China vekselvis og samtidig diktatur, borgerkrig og okkupasjon. I 1949 sto Mao Tse Tung og Kommunistpartiet igjen som seierherrer i fastlands-China. Nasjonalistene under Chiang Kai Shek rømte til øyen Formosa, og grunnla et samfunn på egne premisser.

I dag er Folkerepublikken China anerkjent som en verdensmakt mens Republikken Taiwan knapt er anerkjent av noen. Og med sine over 1 milliard innbyggere er Folkerepublikken en elefant mot myggen Taiwan med sine 22 millioner.

To partier – to diktaturer
Kommunistpartiet bygget sitt diktatur på fastlandet, Nasjonalistpartiet Kuomintang bygget sitt diktatur på den lille øyen. I dag er begge samfunn i sterk forandring; Kommunistpartiet har fortsatt sitt maktmonopol men skaper en stadig friere økonomi. I Taiwan har Kuomintang mistet sin makt, til Det liberale partiet – som ønsker at Taiwan skal erklære seg som et selvstendig land. Taiwanstredet mellom Folkerepublikken og Republikken China er et av verdens mest militariserte og konfliktfylte områder.

Tiger mot laboratorium
Mens Taiwan bygget seg opp til å bli en ”asiatisk tiger” med industrialisering og voldsom økonomisk vekt som skapte generelt høy velstand, forble Folkerepublikken et laboratorium for Kommunistpartiets sosiale og økonomiske eksperimenter; ”Det store spranget”, ”Kultur-revolusjonen” og andre katastrofer for den vanlige mann og kvinne.

I begge leire – hos kommunistene og nasjonalistene – var man enige om én sak; China var ett land. Ingen av dem anerkjente den andres styresett. Begge hevdet å representere det sanne China.

Demokratiet seirer i Taiwan
Mens Kommunistpartiet på Den himmelske freds plass i juni 1989 knuste håpet om en demokratisk utvikling, kunne folket i Taiwan en vakker dag i 2000 plutselig vrake Kuomintangs styre, og innsette Chen Shu-bian fra Det liberale partiet som president. Og gjenvalgte ham i mars 2004 med hårfin margin for en ny periode. Han er en trusel mot begge de gamle erkefiendene; han ønsker nemlig et selvstendig og uavhengig Taiwan.

Erkefiendene samlet mot felles trusel
På møtet i Beijing hadde Folkerepublikkens president Hu Jintao og Kuomintangs leder Lien Chan lange og visstnok vennlige samtaler, og var skjønt enige om at China er ett land, på begge sider av Taiwanstredet. De signerte avtaler – men det er usikkert om avtalene får noen betydning for forholdet mellom China og Taiwan; Kuomintangs leder er tross alt ikke president. Han er opposisjonsleder.
Representanter for myndighetene i Taiwan beklager at Kuomintangs leder ikke tok med seg synspunkter som representerer alle mennesker på Taiwan. Det er forståelig. Lien Chan frir åpenlyst til taiwanesere som ønsker gjenforening med fastlandet. I skarp motsetning til den nåværende regjeringens ønske om en fri og selvstendig utvikling. Det er på tide å gå med ansiktet inn i fremtiden – og ikke med ryggen. Evig skuende mot vendepunktet i Chinas historie en oktoberdag i 1949..

Kuomintang bærer på en åpenbart urealistisk drøm; om at Taiwan en dag skal ”komme hjem” til China, og at partiet skal innta lederposisjonen i det forenede landet. Kommunistpartiet anser Taiwan som en gjenstridig provins som unndrar seg lovlige myndigheters styre og kontroll.

Både Kommunistpartiet og Kuomintang har grunner til å møtes, og snakke sammen. Begge har en felles fiende; demokratiet.

Intet er så mektig som en idé hvis tid er kommet.”

Demokratiet vil seire. Også i China.

Comments are closed.