Ukategorisert

Hvilken dag er det i dag?

Er det arbeidernes internasjonale solidaritetsdag? Er det Arbeiderpartiets – eller sosialistiske partiers dag? Er det arbeidets dag?

Det er offentlig fridag. Noen bruker dagen til å rake i haven, andre til å gå i tog. Der synger – ironisk og patetisk nok – velfødde Ap- og LO-koryfeer ”Opp I som sulten knuget har”. I år håper de kanskje på engasjementsstillinger for en fireårsperiode. Mens de i fullt alvor vil nekte andre midlertidig arbeid.

Forskjellen er at koryfeene kan veksle mellom midlertidige engasjementer og faste stillinger. Arbeidsledige trenger kanskje et midlertidig engasjement for i det hele tatt å komme seg inn på arbeidsmarkedet – og slippe å leve av offentlige overføringer mens de mister både selvrespekten og andres respekt; siden de ikke bidrar til felleskassen.

I Norge
har Arbeiderpartiet og LO vært som siamesiske tvillinger. I over hundre år. Ja, det var til og med fagforeninger som stiftet arbeiderpartiet i 1887. For å ha direkte politisk innflydelse. I 2002 så det ut som de siamesiske tvillingene på egen hånd skulle begynne en operasjon for å kunne leve individuelle liv. I år var det slutt. De siamesiske tvillingene vil fortsette sin symbiose for å suge næring av hverandre.

LO har visst glemt at det er et redskap for å bedre arbeidstagernes rettigheter. Og at motparten er arbeidsgiverne. I stedet har LO for lengst startet ”den lange valgkampen”. Uten å stille en eneste valgliste eller kandidat.

I 1965, kanskje til og med på 01.mai, sa LO-lederen Parelius Mentsen at det kunne bli svært vanskelig å komme i havn med lønnsforhandlingene året efter hvis valget samme høst gav en ikke-sosialistisk regjering. Fire år senere hadde den nyvalgte LO-lederen Konrad akkurat samme budskap. Han kunne da bli påminnet om at forgjengerens ”vennlige” ord, og at faktum i de 4 årene efter hadde det vært en nedgang i tapte arbeidsdager på grunn av konflikter i arbeidslivet.

Og i år er Arbeiderpartiets 01.mai-merker produsert i China. LO-ledelsen forutsetter at arbeiderne har ordnede arbeidsforhold. Ville de sagt det samme til norske næringslivsgiganter som gjør avtaler om å flytte sin vareproduksjon til China? Eller ville de påpekt det Amnesty International har sagt; at arbeidere i den kommunistiske Folkerepublikken jobber under tøffe forhold – uten rettigheter norske arbeidstagere tar som en selvfølge? Tenk over hva man i AP og LO forutsetter neste gang du hører dem kritisere norsk næringsliv etablere arbeidsplasser utenlands..

I utlandet
feier det en venstrevind over Syd-Amerika. Land efter land innsetter venstreorienterte regimer, som med et tragisk unntak for Venezuelas Hugo Chaves fører en mer realistisk sosialistisk politikk. Presidenten i Brasil, ”Lula” har brukt mesteparten av sin valgperiode til å overbevise næringslivet og internasjonale institusjoner om at han ikke vil eksperimentere med sosialistisk økonomisk politikk. Noe han visstnok har klart. Men i Brasil får han kritikk fra sine gamle allierte fordi det drøyer med valgløftene om å skape en velferdsstat – og enklere saker som å gi alle et varmt måltid mat hver dag.

I Uruguay har en venstreallianse nettopp vunnet valget, og landet har fått sin første kvinnelige president i parlamentet. En veteran fra bygeriljaen Tupamaros som på 1970-tallet ikke var alene på de kanter av verden om å kjempe mot undertrykkende militærregimer eller familier som i maktposisjon tilgodeså sine egne og plyndret alle andre. En verdensdel der folk stort sett alltid er blitt nektet sine naturgitte rettigheter.

I Nord-Korea, et annet arbeiderparadis, er man iferd med å miste en hel generasjon til sulten og sykdomsepidemier. Alt mens regimet med sitt skremmende våpenarsenal bedriver ren utpressingspolitikk mot omverdenen. Og når utpressingen gir resultater i form av internasjonal nødhjelp konfiskerer regimet denne for å fø på sine mange soldater.

I Cuba er parolen fortsatt ”sosialisme eller døden”. Folk har godt helsestell og utdannelse, men nektes elementære rettigheter som fritt å si sin mening eller bytte ut folkets representanter. Isteden er folket maktens gisler. Kanskje er det ikke så farlig at man ikke får stemme, reise eller si sin mening – så lenge man har fulle maver eller klær på kroppen. Spør Hallgeir Langeland fra SV som mener El commandante Fidel Castro er en verdig vinner av Nobels fredspris. Eller Karl O. Rikardsen, tidligere leder i Oslo SV og samtidig leder av vennskapsforbundet Norge-Cuba.

01.mai er vel egentlig den arbeidernes internasjonale solidaritetsdag. Og i solidaritet med Iraks arbeidere gikk det britiske Arbeiderpartiets statsminister Tony Blair til krig, efter å ha instruert regjeringsadvokaten om å glemme sine betenkeligheter om krigen hadde hjemmel i folkeretten. Nå prøver Blair å bli historisk ved å bli sitt partis første leder som vinner sitt 03.valg (som avholdes 01.mai). Når velgerne er kritiske til hans Irak-politikk kan han jo trøste seg med at tyske sosialdemokrater også glemte paroler om internasjonal solidaritet arbeidere imellom, da de i krigsrus sommeren 1914 stemte for krigsbevilgninger til keiserens hær.

I LO og Ap her hjemme er heller ikke solidariteten med kolleger i andre land spesielt påtrengende. For arbeidsinnvandringen til Norge er en trusel mot egen jobb og privilegier. En ny regjering efter høstens valg vil stramme inn på mulighetene til å komme hit og ta jobbene fra nordmenn sier Ap-ledelsen. Hvem er det ellers som pleier å si slikt?

Da jeg gikk i 01.mai-tog
var det ikke spesielt populært. Jo da, jeg har også gått i 01.mai-tog. Første gang var i 1989. Vi gikk under en parole fra Internasjonalen; Imot oss statens lover bøies, av skatter blir vi tynget ned. Vi var ikke spesielt populære blant LO-koryfeene. For var vi helt historieløse? Visste vi ikke at det var overklassen som brukte statens lover og skatteåket mot vanlige arbeidsfolk. Nå, derimot, har jo Ap styrt landet i tiår efter tiår. Da er det jo arbeidernes representanter som sitter ved kongens bord. Og da er jo alle lover, skatter og avgifter gitt av de rette folkene. Da er de jo ikke tyngende, lovene og skattene – men rettferdige!

Velferdsordninger uten Ap-stempel
Tvert imot, er det Ap som er historieløse, som nærmest underslår at en rekke grunnleggende velferdsordninger ble etablert her i landet uten at Ap hadde noen innflydelse på noe som helst.

Rett efter at Johan Sverdrups regjering ble innsatt i juni 1984 iverksatte han reformer for å gi alle barn grunnleggende utdannelse. Og han etablerte juryordningen i rettsvesenet; man skulle ha rett til å bli dømt av likemenn. Ikke minst nedsatte han en arbeiderkommisjon. Den skulle foreslå reformer med sikte på å gi arbeidere rettigheter og velferdsordninger. En rekke av velferdsordningene som eksisterte ble ivaretatt av arbeiderne selv og dere organisasjoner; sykepenger etc. Samtidig passet fagforeningene på at ingen snyltet på ordningene. Når ordningene blir statlige forsvinner ansvarsfølelsen, eierskapet og solidariteten. Da får man ”3-dagers”-holdningen og andre misbruksformer.

Forslagene fra Sverdrups Arbeiderkommisjon ble gjennomført skritt for skritt av ulike Venstre-regjeringer opp gjennom årene. Alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1898. Da var ikke Ap representert på Stortinget. Kvinnelig stemmerett ble enstemmig vedtatt av Stortingetn 07.juni 1913. De dominerende partiene var Høyre og Venstre. Med de castbergske barnelover fikk barn født utenfor ekteskap arverett på lik linje med barn født i ekteskap. Johan Castberg var Venstre-mann og leder for Arbeiderdemokratene. Et ikke-sosialistisk arbeiderparti. Slik kan man fortsette.

Forsvar privilegiene – med ny regjering!
Dette kunne vært parolene i årets 01.mai-tog. Men så ærlige er ikke Ap og LO. Derfor snakkes det i stedet om solidaritet kontra egoisme. Om ny politikk, ny kurs og ny regjering. Hvor solidarisk er det å stenge for arbeidsinnvandring? Hvor solidarisk er det å beskytte en pensjonsordning som vil sikre dagens arbeidstagere pensjon – men ikke fremtidens? For LO og Ap er det viktigere å beholde fagforeningsfradraget på selvangivelsen enn å vise solidaritet med arbeidstagere i andre land ved å akseptere arbeidsinnvandring. For LO og Ap er det viktigste å beskytte offentlig ansatte mot en konkurranse kolleger i privat sektor opplever hver dag. Å ha en arbeidsplass som ikke er konkurranseutsatt er et privilegium. Å sende regningen for slike privilegier til skattebetalende enslige mødre er egoisme. Men slik ser de det naturligvis ikke – i LO-sekretariatet.

Å hylle de riktige heltene
er viktigere enn å smiske med egoismens og privilegiesamfunnets viktigste forsvarere; LO og Ap. De ekte konservative finner vi ikke i Høye – men i Ap, SV og LO.

La oss derfor, på arbeidernes internasjonale solidaritetsdag hylle Amnesty International – som jobber for at alle skal få nyte de samme naturgitte rettigheter – som individer. La oss hylle dem som ønsker å åpne en ærlig dør til den vestlige verden – fremfor dem som vil bygge murer for å beskytte velstanden. La oss hylle dem som arbeider for at arbeidskraft, kapital, varer og tjenester fritt kan krysse landegrenser. La oss hylle dem som vil gi u-landene adgang til våre markeder – fremfor å ha bistandspenger fra Vesten som fast post på statsbudsjettenes inntektsside. La oss hylle dem som fjerner landminer – og dermed gir mennesker i mange land en tryggere hverdag. La oss hylle dem som med ideer og pågangsmot skaper nye varer og tjenester – og dermed nye arbeidsplasser. La oss hylle dem som trosser Janteloven.

Disse, uansett hvem og hvor de er, er de riktige heltene!

Vi hyller de riktige heltene med noen ord av Rudolf Nilsen:

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt.
Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt.
Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.

Tags:

Mest lest

Arrangementer