I forkant av Høyres landsmøte har partileder Erna Solberg uttalt at det ikke er viktig for Høyre at Venstre er representert på Stortinget. Høyre regjerer gjerne alene, om V faller ut og KrF backer ut.
Solbergs uttalelse er dårlig nytt for Venstre, som trenger all drahjelp partiet kan få. Venstres egne meritter efter 4 år i Bondeviks 2.regjering (siden 2001) og 2,5 år i den forrige (1997 – 2000), er tydeligvis ikke nok til å friste velgerne. Venstres frontfigurer makter ikke å få opp temperaturen rundt og interessen for det som ofte kalles ”verdens minste regjeringsparti”.
Venstre – KrFs fikenblad
Ved Venstres eget landsmøte og KrFs landsmøte var det en del fokusert i media at Venstre må være representert på Stortinget om dagens regjering skal fortsette. Venstre er KrFs fikenblad for å gå i regjering med Høyre.
At KrF skal gå i regjering med Høyre alene er det liten sjanse for. Spesielt ikke hvis en slik regjering er avhengig av FrP for å få sin politikk gjennom i Stortinget. Under KrF-landsmøtet var Carl I. Hagen frieren i gården, men han tok ikke sjansen på å gå inn. Det kunne oppfattes som en provokasjon. Han er jo ellers ikke redd for å provosere. Det er grunn til å minne om at det flertallet Carl I. Hagen ønsker seg og Høyre ikke er fremmed for, er det flertallet som eksisterer i dag; bestående av Høyre, KrF og FrP.
Høyres plan B
Dersom et slikt flertall består efter valget i september, og Venstre er ute av Stortinget, satser tydeligvis Høyres ledelse på at en ren H-regjering à la Willochs fra 1981 -83 skal gjøre KrF (og FrP?) så møre at det blir etablert en flertallsregjering av de tre partiene. Med de protestene mot høyredominans som stadig oftere lyder fra KrFs grunnplan kan KrF-ledelsen bli tvunget av sitt eget partiapparat til å støtte en Ap-regjering.
Kjenner Høyre sine venner?
Dette spørsmålet må man stille seg når Erna Solberg nærmest gir Venstre reisepass fra Stortinget. I motsetning til KrF har Venstre en økonomisk politikk som også fokuserer på statsbudsjettets inntektsside. Venstre lovet halvparten så mye i skattelettelser som Høyre og FrP ved forrige valg, milevis foran KrF. Hvor ville moderniseringsministerens prosjekt vært uten V i regjering? Venstre er villige til å bruke markedet i miljøpolitikken, fremfor venstresidens forbud/påbud-linje – og KrFs prosjekt for å male kirkene grønne. Ville en landbruksminister fra KrF ført nyskapningspolitikken til Lars Sponheim? Og fokusert på at distriktene trenger mer enn subsidier til primærnæringer for å overleve? I tillegg bør de mer verdiliberale i Høyre gi Solberg rødt kort for uttalelsen om Venstre. Uten Venstre ville denne delen av Høyre kun fått drahjelp til sine saker av sosialistene. Og B-gjengen fremstått som akkurat så verdikonservative og bakstreverske som Jens og damene ønsker å fremstille dem. Sjelden har vel Lars Sponheim og Venstre hatt grunn til å føle seg mer latt i stikken enn på grunn av denne uttalelsen fra Erna Solberg.
Avtalt distanse?
Det kan naturligvis være et avtalt spill mellom Sponheim og Solberg. I Venstre er det også skepsis til høyrepreget på regjeringen, og skuffelse over at partiet ikke har fått frem sitt sosiale engasjement, ansvar og budskap bedre. Samarbeidet med Høyre gjør det ikke lettere. Dessuten er FrP i ferd med å legge Høyre godt bak seg på gallupene. Solberg kan ha bruk for like mye armslag som Sponheim.
Regjeringen svekkes
Uttalelsene fra Erna Solberg viser i hvert fall liten vilje til solidaritet med regjeringspartnerne. I Høyre har man tydeligvis glemt Jan P. Syses parole om at ”hvis vi ikke henger sammen vil vi i hvert fall henge hver for oss”. Tidligere i år var solidariteten tydeligere tilstede, i hvert fall som en strategi overfor venstresidens regjeringsalternativ – og som ultimatum til media. Nå føler man tydeligvis at det brenner under føttene. Oppslag om at firmaer i rådgivningsbransjen har pågang av jobbsøkere fra regjeringsapparatet signaliserer lav moral og liten tro på at regjeringen overlever. For tiden serveres de rene gavepakkene fra regjeringen til Jens og damene.
Mer offensivt
ville det vært om regjeringspartiene viste større iver efter å forsvare sin politikk, synliggjøre sitt prosjekt, og i det minste i møtegå sosialistenes og kommentatorenes påstander om at en fortsatt Bondevik-regjering vil være avhengig av FrPs støtte. Den påstanden har et klart og enkelt og ikke minst offensivt motargument: De velgerne som ønsker at regjeringen skal fortsette efter valget, og være sterkest mulig, må stemme på et av regjeringspartiene – ikke på FrP.
Ny kurs?
Arbeidsledigheten er lav, renten er lav, inflasjonen er lav – ja, det meste går strålende. Og er en enorm kontrast til virkeligheten da Jens Stoltenbergs regjering møtte velgerne for fire år siden.
Likevel presterer Ap, SV og Sp å si at landet trenger en ny regjering, ny politikk – og ny kurs. Hvor i all verden er det de ønsker Norge hen?
